Eksamenstips i adventstiden!

Ja, litt av en bloggpause må jeg si! :-S Huff!
Jaja, i alle fall vil jeg ønske alle som er i samme båt som meg, med eksamen tett oppunder jul LYKKE TIL! Dette klarer dere!
Noe som fungerer for meg, for å lette forberedelser og lesing ganske bra er rett og slett å ta vare på julen som den er. Lås dere inne, med pledd, julebrus, pepperkaker og litt julemusikk. Da går lesing så utrolig mye bedre, det er hvertfall lettere å sette igang! Siden jeg ikke har hatt tid, eller kommer til å få tid til å lage pepperkaker selv i år, så går det i kjøpte pepperkaker. Ikke så gode som hjemmelagede, men de duger godt!
Nei, nå får jeg stupe inn i min lille lesehule igjen, så kunne det jo være jeg tok små avbrudd til litt blogging innimellom læll ;-)
Ha en super bloggdag folks! :-)
Dagens julesang: Band Aid - Do they know it's christmas

Eksamenskviser, hold dere unna.....

...Her er det tydeligvis ikke mye motstand å finne!
Husker det som om det var igår at det var 3 mnd til eksamen, men nå er det jo bare 2 uker! Hjelpes meg, det er så mye stoff! Alle verdens sykdommer, medikamenter, det er utrolig mye asså! Skulle ønske jeg gikk i ungdomsskolen igjen, og visste hva jeg skulle lese på. Ja dere, sa læreren, neste uke er det prøve om de 4 store! Da var det å gå hjem og lese de få titalls sidene (om det var så mye) om de fire store. Nå er det titalls bøker!
GI MEG STYRKE! Dette er ikke morro! Jeg er ikke ute etter toppkarakter, men rett og slett bare å bestå eksamen. Problemet er jo at vi ikke vet hva vi vil få av sykdommer, så må jo da lese alt, og helst huske det også. Og det er ikke lite! Har allerede 2 spiralblokker med notater, og ja, jeg skriver på begge sidene av arkene. 80 ark i hver blokk, 2 sider på hvert ark, og 2 slike blokker, ja det blir MANGE notater! Men hva sitter jeg igjen med? Mer enn jeg føler sjøl, det håper jeg hvertfall!
Heldigvis er det mye god eksamensstressmedisin i en god flaske julebrus, og det er selvfølgelig Hamar&Lillehammer sin julebrus som er best! (Litt sjokolade eller mer er heller ikke dumt, men aller best er cherrytomater!)
Dagens sang: Hans Rotmo - Vårres Jul

Forsinket oppstart!

Ringte KK idag, og spurte om vi kunne utsette oppstart litt, noe som ikke var noe problem. Så nå er ny oppstart i mars. Det blir litt deilig, da er praksis gjennomført, og jeg har heller ingen eksamener å konsentrere meg om denne våren, så det skal bli deilig! Helt nøyaktig dato husker jeg ikke, men de sender plan i posten, så det finner vi jo fort ut av. Blir litt lenge til, plutselig, men jeg trur det er for det beste akkurat nå. Jo mindre stress som henger på skuldrene mine, jo større er jo sjansen for at det skal gå bra!
Da var det egentlig ikke så mye mer å berette, håper alle får en fin helg, kanskje jeg stikker innom en tur igjen iløpet av helgen. Snakkes.
Dagens favoritt: Take That - Never Forget

Ny oppstartsdato!

Idag ringte de meg fra Kvinneklinikken og fortalte om ny oppstartsdato. Skal begynne med Primolut tabletter igjen 11.januar. Det er så snart, innen rekkevidde! Samtidig er det akkurat rett etter jeg har begynt i praksis, og har ikke veldig lyst til å spolere praksisperioden heller, så lurer litt på å utsette oppstart til mars, når praksis er ferdig. Det fører med seg så mange tanker dette, at jeg vet ikke helt hva som er rett lenger. Vanskelig, rett og slett.
Jaja, nå er det natt hvertfall, får prøve å sove litt. Blir morgen fort nok! Sove godt alle :-)

1.desember, og tankene litt på ferie...

Ja, nå er tankene etter det som hendte (evt. ikke hendte) igår kommet litt i bakgrunnen. Kan ikke si annet enn at det er deilig, men skulle selvfølgelig hatt det best om ting ble litt annerledes.
Idag har jeg møtt en veldig god kompis i byen, og vi koste oss masse sammen, deilig å ha noen helt utenfor å snakke litt med om løst og fast. Han er jo så herlig, dere skulle bare visst ;-) Spesielt godt var det å se han, da det er ca. 6 år siden sist! Han var i byen fordi han besøker sin heldige utkårede om dagen. Ønsker de alt godt for fremtiden! :-)
Vi fant oss en kafe, og satt der i 2 (!!) timer! Hadde aldri trudd tiden skulle fly sånn!
Dagens favorittsang: ALT som har med julesanger å gjøre ;-)

Forsøket er avbrutt :-(

Så ble det ingenting denne gangen. Det var nok en grunn til at jeg ikke har kjent hverken virkning eller bivirkning av medisinene, for kroppen min har ikke reagert for mye på de, faktisk så og si ingenting.  Dette var ikke mye gøy! Utrolig irriterende nedtur, men sånn blir det visst bare av og til. Føler ikke for å skrive mer idag. Ikke har jeg noen favorittsang heller.

Cetrotide var visst ikke så ille :-)

Selv om klokken var 7, øynene så og si klistret igjen, så gikk det veldig bra med cetrotide injeksjonen! Og selv om nålen var litt større enn på den andre sprøyta jeg tar om dagen, så var ikke det så ille heller! Det gikk rett og slett veldig fint! Heldigvis.
Når sprøytene var tatt gikk jeg og la meg igjen. Bråvåknet når klokken var 14. SHIT! Trur ikke jeg har sovet til et sånt tidspunkt før i hele mitt liv, annet enn om jeg har hatt jetlag... Jeg trengte det sikkert, men lurer da på hvordan det vil gå resten av uken, når jeg skal på skolen, i helgen når jeg skal på jobb, og skole til uken igjen... Jaja, alt går seg til, så da gjør vel dette også det :-)
Nei, nå får jeg prøve å få gjort noe idag, sånn at dagen ikke blir helt bortkastet. Er enda ikke kommet over sjokket over hvor lenge jeg sov idag! :-S
Dagens favoritt: Bon Jovi - These Days.

Oppstart med Cetrotide imorgen!

Igjen; noe jeg gruer meg litt til. Her må jeg selv blande innholdet i sprøyten, kl 7 på morgenen, med øynene i kors. Dessuten er nålen jeg skal stikke meg med litt større enn den jeg har brukt hittil (og som jeg forsåvidt også skal bruke noen dager til den også). Hvis alt går etter planen, så blir siste sprøyten på søndag, utenom eggløsningssprøyten som jeg skal ta halvannet døgn før egguthentingen. Men jeg har sluttet å tru at ting går etter planen jeg, så jeg er forberedt på en forlengelse! :-)
Kjenner ikke så mye til virkning/bivirkninger idag heller, kanskje litt ubehag, om jeg kjenner skikkelig godt etter! Klager ikke på det asså, hadde forventet at det skulle bli mye verre. Og det kan det jo forsåvidt også bli lenger frem i prosessen... Det er mye jeg gruer meg til av det som skal skje, det er sikkert og visst! Det jeg kanskje gruer mest til er selve testdagen. Den dagen jeg finner ut hvordan dette har gått, blir det en suksess, eller ikke? Det er så uutholdelig spennende...
Idag føler jeg litt på akkurat den følelsen at jeg ikke er så bitter over at dette er vår måte å kanskje få barn på. Dette er jo utrolig spennende, og jeg lærer så mye om kroppen min, meg sjøl, forholdet til mannen min.. Ja, rett og slett ALT lærer jeg så mye om! Nesten så det å lage barn på "normal" måte blir kjedelig... For all del, det er jo mye lettere om vi hadde fått det til som de fleste andre, personlig, intimt, bare han, bare meg. Men, når vi nå er i denne situasjonen, så vil jeg ikke bytte det for alt i verden, dette er mitt liv, jeg er stolt over min historie. (Noen vil sikkert spørre seg selv: Hvorfor være anonym, om man er stolt av sin historie? Vel, rett og slett fordi det ikke er alle i familie eller omgangskrets som vet om dette, og jeg vil ikke de skal finne ut av det gjennom en blogg).

Dagens favorittsang: 4 non blondes - What's up!
Dette er forsåvidt ingen favoritt bare idag, dette har vært en klar ener siden jeg hørte den for første gang som 10-åring i 1994, året den kom ut! Kanskje ingen tenkst en 10-åring bør kunne, men jeg har ikke blitt påvirket! ;-)
Ønsker alle en hyggelig adventstid! Drit i hvordan huset ser ut, hygg dere heller med folk dere er glad i, det er min plan, sånn ved siden av Haukelandsavtaler og skole/eksamenslesing ;-)

Tredje sprøytedag!

Ja, har altså satt min tredje sprøyte idag. Det går fremdeles veldig kjempebra (for å smøre litt smør på flesk), og kjenner fremdeles ingenting. Men nå er bekymringene kommet, for kom til å tenke på at sykepleieren på Haukeland snakket om at jeg ville kjenne at "det foregikk noe" i nedre mageregion, men jeg kjenner jo ingenting! Biter ikke medisinene på meg? Til tross for at de sa jeg ville reagere godt på medisinene utifra blodprøver? De senket min daglige dose fra 100 IE (internasjonale enheter) daglig til 75 IE daglig, er dette for lite?
Jeg vet jo de vet hva de holder på med der oppe, men tankene er nå der allikevel. Tirsdagens ultralydundersøkelse føles så langt unna, når jeg vil ha sånne svar NÅ! Sporenstreks! Kanskje jeg bare er heldig, som ikke kjenner noe? Vil helst satse på det, men kan jo aldri vite?
Så sånn går dagan her! Imorgen blir det julebrus til frokost! Brus til frokost er ikke dagligdags altså, men litt spesiell er jo den første adventsdagen ;-) Gleder meg sånn til julebrus, mange, mange måneder siden forrige flaske!
Fra og med forrige innlegg startet jeg en ny tradisjon her på bloggen, med dagens favorittsang, dette er noe jeg har lyst å fortsette med, av en eller annen grunn var det gøy, så derfor:
Dagens favorittsang: Cranberries, Zombie; fordi jeg føler meg som en zombie idag!

Igang med sprøyter!

Kom sent igang med sprøytene, ikke før igår faktisk, ettersom jeg måtte få blødning først. Men, nå er jeg endelig igang, og det var ikke så ille å stikke seg sjøl. Det kjennes mye mindre enn ett myggstikk, og ikke klør det etterpå heller, så dette går som en lek (foreløpig).
Dette førte også til at ultralyd for å se hvordan sprøytene funker ble utsatt til tirsdag. Kjenner foreløpig ingenting av bivirkninger heller, så kan ikke klage.
Ellers går det mot jul i denne heimen også, slik som alle andre heimer. Skal ikke si hvor mye jeg har gjort eller ikke gjort, for nå er det kun to fokus: Forsøk og eksamen! Håper inderlig av hele mitt hjerte at det går bra med begge deler!
Dagens favorittsang er Bon Jovi: This Ain't A Love Song! Søk den opp på spotify, du vil ikke bli skuffet! :-)
Vi blogges!

ENDELIG! Siste pilledag!

Føler meg som den pilleavhengige, med 6 tabletter for dagen! Heldigvis bare to doser, 4 tabletter tilsammen igjen. Så er det bare å vente på at det blir mandag og jeg kan føle meg som sprøyteavhengig :-S Jaja, det skal ikke være enkelt, men hva gjør man vel ikke for å få oppfyllt drømmene sine?

Nå er det snart helg, men jeg vet ikke om det er så mye å juble for. Dette blir den første helgen av tre helger på rad som jeg skal jobbe. Jeg kan jo bare takke meg selv, det er jo jeg som har villet bytte, men det er allikevel grådig slitsomt. Heldigvis skal jeg jobbe bare en vakt denne helgen, og en vakt neste helg, før det blir full arbeidshelg helgen etter der. Slitsomt, men sånn er det, har jo også valgt yrket selv.

Idag skal jeg og en venninne på bowling, der jeg skal tape som bare det (som vanlig), og etter det får vi besøk her av et vennepar. Det blir nå koselig hvertfall!

Men dere? Kryss fingrene for meg på mandag, trenger den støtten jeg kan få når det kommer til første sprøyta! ;-)

Dag 3, nest siste dag med Primolut.

Idag er det annerledes enn det har vært. Merker fremdeles ingen av de tidligere nevnte bivirkninger, men jeg kna nå kjenne noen slags "mens-murringer"... Krangler litt med meg selv om dette er pga tablettene, eller rett og slett bare spenning og nerver som utløser det. Jeg gruer meg fremdeles til sprøytene, men jeg er ganske sikker på at det vil gå mye bedre enn jeg nå forestiller meg.
Dette er en følelsesmessig karusell, jeg vet ikke helt hva jeg skal føle, skal jeg være positiv, negativ, eller bare likegyldig? Prøver jo selvfølgelig å være positiv, men er så redd for å bli skuffet. Ønsker ikke være negativ, for jeg er redd det kan få en innvirkning på resultatet. Likegyldig vil jeg hvertfall ikke være, jeg vil jo ha igjen noen følelser etter dette, liksom! Huff, dette er ikke lett, men hurra, det mest spennende eventyret i våre liv hittil! Trur ingen kan sette sette seg inn i dette, med mindre man har gått gjennom det selv. Trudde selv jeg kunne det tidligere, men der tok jeg feil. Så vanvittig feil. Jeg kan bruke så mange ord jeg bare makter på å fortelle om oppturer og nedturer, men ingen verdens ord er sterke nok til å forklare.
Kunne nesten tru det var Primoluts bivirkning "nedstemthet" som snakket her, men dette er følelser og tanker jeg har hatt MYE før jeg begynte med disse tablettene.
Hjelp meg den som kan. Nå skal jeg på nettsidene til NRK og se gårsdagens episode av Trekant. Det skader vel aldri med litt tips når det kommer til sex?? ;-)

Snakkes gjerne senere.
(Jippi, kun 4 doser igjen med tabletter!!)

Endelig igang med forsøk!

Ja, igår var altså dagen da jeg startet på Primolut tabletter, for å få menstruasjonslignende blødning, som de kaller det. Denne skal jeg ha 2 tabletter 3 ganger daglig i 4 dager, så jeg er jo straks halvveis med de allerede!
Bivirkninger som står nevnt i pakningsvedlegget er:
Vanlige: Uventede blødninger og vektøkning.
Mindre vanlige: Hodepine, kvalme, brystspenninger, nedstemthet og redusert seksuell lyst.
Heldigvis kan jeg si at jeg foreløpig ikke har merket noe til noen av bivirkningene. Er spesielt glad for å slippe unna kvalmen, og håper også den holder seg unna.
Regner med å begynne med sprøyter på mandag.

Sykehusapoteket...

Idag var jeg på sykehusapoteket og hentet medisiner for nesten 5000 kroner! Enda hadde de ikke alle jeg skulle hatt... De skulle få inn igjen senere idag, og skulle derfor ordne det sånn at jeg kunne hente det imorgen.
Det blir enda 2500 kroner til! :-S Hjelpes, det er dyrt å ikke kunne bli gravid på egenhånd! Heldigvis får jeg igjen alt jeg bruker som overstiger 15.000 kroner. Håper ikke jeg trenger å bruke så mye, men trenger vi flere forsøk på å lykkes, så er det greit å ikke måtte betale mer enn det. Vi har jo også lagt av penger til dette, så vi lider ikke økonomisk av denne grunn, selv om det hadde vært morro å heller bruke pengene på en litt skikkelig vaskemaskin og tørketrommel. Menmen, sånn er det bare :-)
Ellers ikke så mye nytt fra denne fronten, begynner med tabletter 16.november, og tenkte å skrive litt mer om selve behandlingen, når den kommer ordentlig igang. Har ikke full oversikt selv enda engang, selv om jeg fikk reseptene og fremgangsplanen i posten igår. Jeg tar det litt som det kommer, og håper ting går som det skal, at vi slipper dette igjen sånn med en gang... Dette tar virkelig på, og forholdet vårt tærer litt om dagen. Vi er slitne, lei, spent, ,og går å småkjekler litt hele tiden. Håper dette vil komme seg etterhvert, når vi skjønner litt mer av hva vi holder på med, og hva vi kan forvente. Det kan komme harde perioder underveis også, jeg propper jo meg selv full i hormoner, så annet er vel ikke å vente ;-)
Menmen, vi får ta det som det kommer. Jeg er glad for at vi har et sterkt, godt forhold! :-)

Det var alt for denne gang, men jeg kommer sterkere igjen ;-) Snakkes

Surrogati - Barn ingen menneskerett?

Jada, etter jeg skrev ferdig forrige innlegg går jeg ut for å hente posten, og det gleder meg å se at siste nummer av Sykepleien ligger klar til lesing.
Blar meg gjennom bladet, leser det som for meg er interessant, og kommer til slutt til et gjesteinnlegg, skrevet av en jordmor og privatpraktiserende sexolog, som det står så fint. Da burde hun jo vite hva hun skriver om, eller?
Hun begynner: Det er fint at flere og flere kan få barn. Men grensen går ved surrogati. Joda, jeg ser den, men det virker ikke at hun med sin yrkestittel i det hele tatt klarer å sette seg inn i situasjonen til de som har brukt sine forsøk, og som nærmest er desperat etter å få egne barn. Hun begrunner det med at dette må være tvang for de kvinnene som bærer på disse barna som ofte bærer andres gener, og om atter andre skal overta ved fødsel. Jeg er forsåvidt med på den tanken, men jeg har både sett dokumentarer på tv, og lest om de surrogatmødrene som gjør dette nettopp for å hjelpe andre som ikke får barn. At de får betalt for dette ser de på nærmest som en bonus. Ja, jeg VET mange gjør det kun av økonomiske årsaker, men at de blir tvunget, den er jeg ikke helt med på allikevel. Det er så mye folk gjør for penger, hvorfor er den ene inntjeningsmetoden bedre eller verre enn den andre?
Jeg vet at et svangerskap i de fleste tilfeller ikke er bare-bare, og at det tross alt tar 9 måneder av surrogatmødrenes liv. Det finnes en rekke andre yrker som ikke er bare-bare, og som jammenmeg varer mye lenger enn 9 mnd, ja faktisk et helt arbeidsliv!
Dette er et voldsomt rote-innlegg, men jeg ble nå utrolig provosert, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller avslutte!
Som en avslutning skriver denne damen, med denne fine utdannelsen: Individets rett står sterkt idag, men vi må huske at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er veldig lett for en trebarnsmor å si!!
Pokker, jeg blir så sinna! Burde absolutt bruke energien på andre ting enn akkurat denne saken, men den ligger så tett til hjertet mitt at jeg klarer ikke annet enn å bli provosert av sånne utsagn.

Hvorfor en blogg om IVF?

Det finnes jo lukkede forum for de som sliter med å få barn. Ønskebarn er en av de, og såvidt jeg vet den største. Jeg har lagt igjen noen ord der inne også, men bruker ikke det forumet så mye lenger. Jeg vet det er massevis av damer som trives veldig godt med det forumet, men jeg fant meg ikke helt til rette der.
Dette er ikke noe jeg er stolt av, dette er ikke noe jeg ønsket for min mann eller meg selv. Dette ble rett og slett ikke som det skulle. Og sånn er det for alle som går gjennom dette, på en eller annen måte. Derfor så håper jeg, at når jeg skriver om denne erfaringen, så håper jeg andre kan lære av det, og ikke komme her å si at å få barn ikke er en menneskerett. Noen ganger, når folk sier det til meg, så har jeg så lyst å si at "det skulle jammen dine foreldre tenkt på også!". Desverre er jeg litt for godt oppdratt til å få meg til å si sånt til andre mennesker, men jammen hadde de trengt å høre det!
Jeg skriver denne bloggen fordi jeg vil andre skal ha en mulighet til å sette seg inn i min frustrerende situasjon, for uvitenhet er en farlig ting. Det er så mye stygt som skjer i verden, og jeg trur at dette er mye pga. uvitenhet. Jeg skriver denne bloggen for at folk kanskje kan tenke seg om flere ganger, før de spør om folk ikke snart skal ha barn. Jeg skriver dennen bloggen for at andre i min situasjon ikke skal føle at de er alene. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg trenger det selv.
Jeg vil folk skal vite at dette er en tidskrevende, slitsom, smertefull og dyr prosess som folk ikke går gjennom for morro skyld. Jeg husker ei venninne av meg (som også går gjennom det samme som meg) fortalte at noen spurte hu om de ikke heller skulle prøve å få barn "på gammelmåten". Går det virkelig an å si sånt? Hva får folk til å si sånt? Uvitenhet. De skjønner ikke hva som driver folk til å gjøre det. De skjønner ikke at det ikke funker for alle å få barn samme måneden som de prøver. De skjønner ikke at dette for mange (meg selv inkludert) er det største som kan skje i livet, og at en vil gå gjennom ild og vann for å få det man ønsker høyest av alt.
Jeg håper nå at jeg kanskje har åpnet noen øyne, og at folk ikke må være redd for å søke hjelp, om dette er noe de selv sliter med. Det tar lang tid, masse venting, men til slutt er det forhåpentligvis verdt det. I januar som kommer har vi prøvd å få barn i 4 år, og i mars for snart to år siden gikk vi til hver vår fastlege og søkte hjelp, og først nå skjer det noe.
Jeg vil dere som er i denne eller lignende situasjon skal vite at dere ikke er alene. Det er alltid noen annen som går gjennom eller har gått gjennom dette. Mange ganger blir det resultater, mange ganger ikke. til syvende og sist gjelder det å finne en livsvei en selv vil følge, og som en vil trives med å følge, med eller uten barn.

Natten kaller

Sengen kaller. Mannen kaller. Nei, trur forresten ikke mannen kaller, snorker derimot, der har vi nok han nå. Gleder meg til å krype til sengs ikveld, har ikke hatt så mange dumme tanker idag som tidligere i uken. Veldig deilig, og jeg kan endelig minnes en tid hvor dumme tanker ikke fantes. Jeg vil tilbake til da, det var en fantastisk tid.
Men, nå er ting som de er, og jeg må bare innse at tiden fremover garantert vil gange mine bekymringer med 10. Minst. Uansett utfall.
Så nå kryper jeg under dynen, føler virkelig jeg trenger en GOD natts søvn nå, og det kjennes det ut som at jeg skal få også, HERLIG! :-D
God natt, sov godt!

Insomnia

Tankene er som sagt så mange. Når mørket faller på og sengen kaller, ja, da formerer de seg. Og tankene er like mørke som natten noen ganger. Vil vi aldri lykkes? Hva skal jeg gjøre med livet mitt om vi ikke lykkes? Enn om vi aldri blir foreldre, hva da?
Jeg har så lenge jeg kan huske gledet meg til å bli voksen. Betale regninger, få barn, bygge hus (jepp, jeg hadde tenkt å være med å bygge selv ja)! Det viser seg jo: Regninger er noe dritt. Få barn var visst ikke så lett. Bygge hus? Vel, bor ganske greit nå uten altfor mye lån, så dette passer oss best nå, når jeg også går skole. Dessuten ser det ikke helt ut til at vi klarer å bli enig i hvor vi vil bosette oss. Øst i landet, vest i landet eller i trivelige trøndelag. Men, vi har enda noen år igjen til å bestemme oss der.
Og nå kommer flere tanker som i nattens mørke og stillhet er skumle i mitt hode. Når regningene er betalt, barna er i et egenbygd hus. Hva skjer da? Er det da man skal jobbe mens man venter på å bli gammel? Hva så når en blir pensjonist? Skal en da gå hjemme i kanskje 20 år å vente på døden? Guri land og rike, jeg håper jeg snart blir mamma, gjerne til flere, sånn at jeg også kan ha et håp om barnebarn. Men er ikke dette egentlig en ganske egoistisk tankegang? Jo, hadde noen fortalt meg om de hadde sånne tanker, så hadde jeg utvilsomt ment det. Men, nå er jo saken sånn at jeg føler jo disse følelsene selv, og det føles mer som en slags forsvarsmekanisme.
Så, til syvende og sist trur jeg at jeg skal være glad for at jeg slipper å leve på trygd. Det ville (for meg, trur jeg) føles som en eviglang pensjonisttid, og nettopp pga de tankene jeg har fortalt om tidligere her, så er ikke akkurat pensjonisttiden den tiden i livet jeg gleder meg mest til. Dette vil kanskje forandre seg, men jeg er uansett glad jeg slipper å måtte leve av trygd.
Dette ble et rotete, tankefullt innlegg, akkurat sånn det er i hodet mitt ikveld. Jeg håper jeg får bukt med tankene mine om vi skulle være så heldige å få barn. De er ikke destruktive på den måten at jeg vil skade meg selv eller andre, men de er destruktive med tanke på hvordan hodet mitt fungerer. Burde gjerne søke hjelp, men er jo også for stolt for dette. Skal klare alt selv (derav også husbygging). Jaja, en får se hvor langt en kommer. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg opp om tankene mine, jeg vet jeg kan snakke med han om alt, og det gjør jeg. Han vet at det kanskje kommer en tid at jeg trenger profesjonell hjelp. Og det er godt at han vet.
Inntil videre er donaldpocket fra min manns barndom min sovemedisin (om mannen har sovnet når jeg legger meg, vel og merke;-)). Av og til litt sudoku, men da trur jeg at jeg bruker for mange hjerneceller, for det hender det har litt motsatt effekt.
Jaja, sånn går no dagan her i huset. Håper snart at noe skjer, slik at jeg kan få en skikkelig god natts søvn igjen, fra jeg legger meg til jeg står opp. Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å sove utover formiddagen til langt på dag, fordi jeg sliter med å få sove om kvelden og natten, men så lenge jeg får sove før eller senere, så har jeg vel igrunn ingen grunn til å klage. Det har jeg vel igrunn ikke på noe område, jeg har det jo så bra en kan ha det, og jeg setter stor pris på alt og alle rundt meg. Alle venner, familie; de betyr så mye mer enn ord kan si. Det er bare det, at i perioder er det veldig vanskelig for hodet mitt å skjønne det, så jeg prøver å si det til de,så ofte jeg kan, uten at det blir for ofte - og dermed overfladisk.
Imorgen blir det fårikål til middag! WOHOO! Har faktisk ikke spist det så langt enda denne sesongen, og nå går den vel mot hell trur jeg. Så da er det bare å glede seg til neste høst og enda mer fårikål. Det er jo så godt! Men må nok legge tunge lodd i hjørnene på dyna (vi har dobeltdyne), sånn at den ikke blafrer av i løpet av natten. Mannen i huset er litt var i magen mot denne kålen ;-)

God natt, sov godt, og itte la sengedyra klype døkk i ræva!

Truly, Madly, Deeply...

Denne sangtittelen passer veldig godt til hvordan jeg føler ting akkurat nå. Jeg ønsker, håper og drømmer Truly, Madly, Deeply.
Vi var forrige mandag på forsamtale i forhold til IVF-behandlingen vi skal igjennom, og om alt går etter planen blir det egguthenting og egginnsetting i uke 49. Ting ble liksom satt litt i perspektiv. Er det nå vi skal lykkes? Er det senere? Vil vi måtte prøve å få unger på andre måter senere? Tankene er så mange, og jeg har gått tom for oppbevaringsesker i hodet mitt til å plassere alle tankene oppi. Det er rett og slett overveldene.
Dette første forsøket skal gjennomføres ved en såkalt "kort-protokoll". Det betyr en kortere behandlingstid enn en "lang-protokoll". Forskjellen er først og fremst varigheten av de forskjellige behandlingene, hvor "kort-protokoll" som navnet tilsier er kortere enn "lang-protokoll". Med den lange begynner en først med nesespray hver 8.time, hele døgnet i en god stund for å nullstille hormonene før en begynner med sprøyter. Dette slipper jeg, men må istedet ta to sprøyter i stedet for en i en liten periode av forløpet. Heldigvis, sier jeg bare, jeg får noia av å ha ting i nesen som ikke skal være der, og jeg føler nesten at neseblodet kommer bare ved tanken på dette.
Selv om jeg i denne omgang skal ha kort-protokoll, betyr ikke dette at det er eneste behandlingsforløpet jeg skal bruke. Kanskje det viser seg at lang-protokoll er bedre for meg og min kropp? Det er spennende. Enten blir dette den beste, eller verste julen i mitt liv. Kanskje begynner den med positiv graviditestest, ellers så begynner den med et negativt. Med mindre forsøket blir avbrutt på et eller annet tidspunkt da. Det kunne gjerne skje, mente de på KK, for utifra blodprøver kom kroppen min muligens til å reagere godt på medisinene, kanskje for godt, noe som vil føre til avbrutt forsøk. Håper virkelig ikke det skjer, men om det så gjør, så får vi bare ta det som det kommer.

Ja, dette var noen tanker fra min lille hule. Håper alle der ute får en god natt med god søvn. Jeg for min del skal krype ned i en forvarmet seng og en sovende mann. Ingenting er bedre enn å legge seg i en seng som ikke er tom. Igjen; natta alle! :-)

Still counting down.

Ja, dagene går sakte, men de går da i det minste. Om denne tiden går tregt, så går nok resten av eventyret desto fortere! Kun 19 dager igjen til vi skal på Haukeland nå, og tankene spinner. Ja, om jeg kunne lage ull av tankespinningen, så hadde jeg kunne kledd hele klodens befolkning, ingen skulle vært kald! Bare det i seg selv er jo en drøm, dog en meget urealistisk en...
Dette ble ikke som planlagt. Vårt/våre barn blir ikke laget i sengen, på den fine måten. Nei, det er nok mange fler som skal se mitt underliv før det blir noen barn, ikke direkte romantisk må jeg si... Veldig trist igrunn, men hva kan en gjøre? Ikke stort... Når drømmen om barn er så sterk som den er hos mannen min og meg, kanskje mest meg, så går man gjennom ild og vann! Dette vil vi klare, dette SKAL vi klare! Jeg synes det er så morro å handle klær og leker til de små i omgangskretsen våres, og tør derfor ikke tenke på hvordan det vil bli når/om det blir egne barn på oss.... Vilt er bare fornavnet, trur jeg... ;-) Det blir veldig stas, og kan nesten ikke vente! Tusenlappene vi ikke har altfor mange av skal flakse, barnet vårt skal ikke mangle noe, aller minst kjærlighet! Vi har så masse kjærlighet til overs, og håper av hele våres hjerter at vi en dag kan dele det med et eller flere småtroll.

Lisa Williams :-) + Nedtelling!

Ja, nå er vel show nr. 2 i Bergen vel gjennomført, tenker jeg. Var jo på showet hennes igår, og det var bare helt fantastisk! Altså, mye av det hun sier er igrunn ganske svakt, men så har hun små detaljer innimellom som virkelig får en til å tru at det ikke kan være noen tilfeldighet at det er akkurat det hun sier. Hun hadde ikke kontakt med noen av "mine", men av 1500 publikumere, så skal det vel noe til også, tenker jeg. Hun snakket tross alt ikke med mer enn tilsammen kanskje 6-7 publikumere :-P Men det var råflott, og anbefales virkelig! Skulle ønske jeg kunne se henne igjen ikveld, men det har jo vært utsolgt i mange mnd, og dessuten: HUN KOMMER TILBAKE TIL NORGE NESTE ÅR!!! Sa hun igår hvertfall :-)

Fikk ikke sove mye inatt nei, tankene svirret! De svirret om alt, mellom himmel og jord egentlig. Jeg var egentlig ganske sikker på forhånd at jeg ikke ville få kontakt med noen, og det trur jeg er fordi jeg dypt i mitt hjerte vet de har det bra, og at de er glad i meg og resten av de som sto dem nær.

Ellers teller vi ned; 26 dager til vi skal på Haukeland!! Finnes ingenting jeg gruegleder meg mer til altså! Det blir spennende det! (Gleder meg til den dagen jeg teller ned til termin, håper virkelig det blir en realitet en gang i fremtiden!)

Lisa Williams og Haukeland!

Ja, tiden går da den, selv om det ikke alltid virker sånn. Allerede imorgen er dagen vi skal på Lisa Williams-show, og jeg ser veldig frem til det. Blir spennende! Må nok skrive litt om hvordan det var etterhvert også tenker jeg!
Og, siden vi har hatt ferie og alt, uten å ha tenkt på noe annet enn "hvor skal vi reise nå" og "hvor skal vi spise fin middag idag", så er dt plutselig bare en mnd til vi skal på Haukeland!! WOW, sier jeg bare, for litt siden var jo det både 5 og 6 mnd til! Kan ikke vente :-)

Må forresten legge til at "hvor skal vi spise fin middag idag", så er det også en smule ironisk, da "fin middag" kan være både mcdonalds og pølse på statoil liksom... Men innimellom var vi på fine restauranter og spiste GOD middag. Åh, som jeg elsker ferie!!

Jadajadajada, det var litt godt å komme igang med skole og jobb også, men ferie er og blir best! Når det sies, så kunne jeg aldri tenke meg å ikke være i jobb... Enn å måtte gå hjemme hver eneste dag, dag ut og dag inn, uten å se andre enn min mann?? Trur jeg kunne blitt gal av mindre. Som min bestefar sier: Det verste med å være pensjonist er at man ikke har ferie lenger! Og det er jo noe i det, spesielt nå, som han er blitt mye dårligere til beins og alt det der, og ikke er i stand til å reise noe sted lenger... Da blir dagene veldig like!

Jaja, tilbake til Lisa Williams. Er det noen der ute som kjenner til henne, eller har erfaringer med det å ha kontakt med den andre siden? Skriv isåfall litt om din opplevelse davel?? ;-)

SÅ glad, men SÅ trist!

Skulle så gjerne ønske det var meg. Egoistisk? Ja, kanskje, men jeg kan ikke for det. Min svigerinne har nylig fortalt at hun skal ha barn. Jeg kunne ikke vært mer glad, jeg skal jo bli tante!! :-D Gleder meg veldig over denne nyheten, det skal dere vite!

Samtidig skulle jeg så mer enn gjerne ønske det var meg. Vi har jo prøvd i 3,5 år, uten et eneste positivt resultat. Har ikke fått en positiv graviditetstest en eneste gang, og jeg må bare si at jeg har brukt utrolig masse penger på det! Og trur du ikke de fikk klaff på første forsøk? Åjoda, lett.

Jeg er SÅ glad, men SÅ trist.

ENDELIG!!!

Ja, endelig har vi fått time til forsamtale/undersøkelse på Haukeland!! Det skal skje i oktober, så det er litt lenge til. Nei, forresten, det blir helt feil å si det er lenge til oktober,  med tanke på at vi allerede har jobbet med å få barn i 3 og et halvt år! 

jaja, det var det for nå, ville bare fortelle :-)

Bare gode ting fremover...

Ja, fint vær og sommer er selvfølgelig ikke noe å forakte. Selvfølgelig har jeg ganske lys hud, og blir veldig fort solvbrent. Av den grunn ble jeg ikke lite rød i forrige uke, da jeg satte meg ut i solen uten å huske på solkrem. Jaja, sjølgjort er nå velgjort. Kan en skylde på at det er lenge siden sist solkrem har vært aktuelt?? hihi ;-)

Den andre, selvfølgelig store tingen er jo forsøkene vi skal igang med til høsten. Dette trenger for all del ikke være positivt, er heller ikke forberedt på at vi lykkes med en gang, men det blir en stor glede å endelig komme igang, så får vi ta et som det kommer derfra! Har enda ikke fått brev ang. forsamtale, så blir liksom litt skuffet hver gang en går fra postkassen uten at det er et fint brev fra HUS oppi.

Ha en flott dag videre folkens, og ha en riktig god helg! For min del blir det nok for det meste jobbing, og dermed lite skriving. Sånn er det å være i helsevesenet, men å ikke bli tatt ut i streik ;-)

Long, long time, no see :-)

Det har altså gått en LANG stund siden jeg knotet ned noen ord sist. Hvertfall her på bloggen!
Det er det igrunn flere grunner til. For et første har det ikke skjedd noe mer i prosessen vår. Vi venter fremdeles på innkalling til forundersøkelse i forbindelse med forsøket vårt. Jeg håper av hele mitt hjerte at dette lar seg gjøre innen sommerferien. Det var jo det legen mente, men i Helse Norge tar ting tid, det har vi nå hvertfall skjønt.

Denne prosessen har nemlig tatt tid. Veldig med tid. Første (og igrunn eneste) gangen jeg nevnte dette til fastlegen min var vel i mars ifjor. Hun tok da celleprøve, klamydiatest og noe annet, men jeg husker ikke hva sånn i farten. Var vel noen blodprøver og slikt også. Ble derfra henvist videre til gynekologen med bare fine prøver. Kom inn til samtale, tja, det var vel i begynnelsen av mai, om jeg ikke husker feil, og fikk skikkelig gynekologisk undersøkelse med ultralyd og greier. LANG tid. Skjedde ikke mer før i oktober, når jeg var gjennom lapraskopi for å se om egglederne var tette. Om jeg forsto gynekologen rett, så synes egglederne på ultralyd kun om de er væskefyllte. De synes ikke om de er normale, eller om de er tette. Under lapraskopien spylte de gjennom eggledere, og fant ut at de var akkurat som de skulle de også. Jeg husker når jeg våknet (dette foregår jo selvfølgelig i narkose), magen var stor som en ballong, og jeg måtte så innmari tisse. Jeg gikk på do, tisset i noe som føltes som en evighet, og kjente jeg svimlet. Operasjonen gjorde at jeg blødde, og jeg MÅTTE bytte bind før jeg kom meg tilbake i sengen. De 2 meterne er de lengste meterne jeg noen gang har gått! Kom meg heldigvis tilbake til sengen før jeg svimte, og kjente en enorm lettelse idet svimmelheten slapp taket. Fortalte dette til en sykepleier som kom innom og så til meg, hun virket nesten forstyrret og sa at jeg skulle da ikke gå på do alene!

Jaja, tenkte jeg, det hadde det jo vært fint om noen sa FØR jeg gikk da...

Så, når jeg hadde brukt et par-tre timer på å summe meg, og våkne litt skikkelig, kom jeg inn til gyenkologen igjen (mannen min skulle egentlig være med han også, men han sto fast i trafikken). Der fikk jeg resept på Pergotime og det har jeg gått på siden.... Er så sinnsykt lei av de pillene, og etter 7 mnd, så må jeg ærlig innrømme at jeg har mistet litt trua på dem. MEN, som gynekologen sa, så er sjansene tross alt større om ejg bruker de, enn om jeg ikke bruker de.

Jeje, that's it for now folks.

Kvelden er enda ung...

... for en som ikke helt klarer å finne roen i kroppen ikveld...
Har en indre uro inni meg, og jeg aner ikke hva den kan bety. Aller helst betyr det ingenting, tenker jeg.
Tenker mye på et dikt min mor hadde hengende på kontoret sitt, som jeg kanskje legger ut her. Har ikke så mange lesere, så da er jeg heller ikke så redd for at det kan bli stjålet.
Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er ikke mamma. Dette er et dikt som hun en gang fant i en avis, og klipte ut, den gangen hun gikk gravid med meg. Det er et dikt som alltid har betydd utrolig mye for meg, opp gjennom tidene, og lite visste hun om hvor viktig dette diktet skulle bli. Hvor aktuelt det ville komme til å være, siden hun døde ikke lenge etter jeg var født.

Diktet heter "Til min ufødte venn". Om noen vet om et dikt som heter dette, og vet hvem som har skrevet det, så er jeg veldig intressert i å vite dette.

Gode nyheter som gjør så vondt.

Det finnes faktisk. Disse gode nyhetene som gjør så innerlig vondt, langt inn i hjerterota.
Naboen fortalte idag de venter barn nummer 2. Vi smiler, begge to, gratulerer de så masse. Er veldig glad på deres vegne, men den vonde klumpen er der allikevel. Og den vonde klumpen er så veldig vond.
Jeg mener jo ingenting med det, hvem kan vel kontrollere hva man føler?

Huff, når skal jeg slutte å føle slike følelser? Jeg liker det ikke. Har lest på nettet på infosider om dette at det er helt normalt, men jeg synes ikke det hjelper om det er aldri så normalt. Følelsen forsvinner jo ikke med det!


Gleder meg virkelig til vi kommer igang med forsøk til høsten. For første gang i mitt liv kommer ikke høsten fort nok.

Beste Gynekologen

Jeg vil absolutt ikke si jeg liker å gå til gynekolog, men når man er kvinne er dette en nødvendighet. Både for egen og andres trygghet. I den situasjonen jeg og mannen min er i nå, så er det hvertfall ingen vei utenom.
Hvordan kan man undersøke om man kan få barn uten å gå gjennom gynekologisk undersøkelse? Hvordan kan man undersøke noenting som helst i forplantnignsorganene, nytelsesorganene?

I alle fall; det at det endelig er noen som hjelper oss på vei mot ønskebarnet, gjør at jeg er blitt glad i gynekologen, jeg kunne ikke fått noen bedre. Og idag, idag er han i avisen!
Eller... jeg er kanskje ikke så glad i gynekologen selv, for jeg kjenner jo ikke han på noen måte, men jeg er utvilsomt veldig glad i arbeidet han gjør for å hjelpe oss!



Det gjør nemlig at jeg får sove om natten...

Venter på fremtiden

Ifølge det brevet vi sist fikk fra Haukeland, sto det at vi om ikke lenge ville få time til samtale/undersøkelse. Det vil nok mest sannsynlig være 3 mnd fra de mottok søknaden til vi har denne timen, men det hadde jo vært fint å ha en dato å forholde seg til. Ikke at det i seg selv betyr så mye, for jeg vet jo at vi skal inn, forhåpentligvis før sommeren, but still...

Jeg er så spent på hva de skal undersøke, skal de undersøke? Jeg har jo fått meg testa inside-out med både utvendig og innvendig ultralyd. Jeg har jo faktisk også blitt operert for å se om alt er i orden... Lapraskopi (såkalt kikhullsoperasjon) ble gjennomført for å se om egglederne ikke var tette. Egglederne skal normalt ikke synes på noen slags ultralyd, og det gjorde de heller ikke, men det betyr ikke at de ikke er tette. Det synes nemlig heller ikke på ultralyd.

Sannsynligheten for at de skulle være tette var tilstede i høy grad, da jeg som ung jente ble operert for blindtarmen. Ingen tok symptomene på alvor. Omgangen var jo noe som gikk på den tiden, det var bare det at alle andre ble frisk, mens jeg måtte bli operert for sprukken blindtarm, og den hadde vært sprukken i 3 dager! Pillråtten var den og, så jeg fikk jo da selvfølgelig bukhinnebetennelse. Jeg trur jeg aldri hr vært borti noe mer smertefullt enn blindtarmssmerter. Det mest smertefulle var når legen sto over sengen min og fortalte mine foreldre at det var 50/50 for at jeg overlevde dette, siden jeg kom meg så seint til legen. Jeg klandrer ingen, det må jeg bare få si! Ingen trudde vel at jeg kunne ha noe annet og mye mer alvorlig enn alle andre barna i nabolaget??

Og det er selvfølgelig den kraftige infeksjonen jeg hadde i abdomen som kunne gjort at egglederne var tette. Legen som opererte meg sa at jeg hadde mange sammenvoksninger i magen, men ingen på egglederne, disse var åpne. Så han "friskmeldte" meg.
Mannen min har gjennomgått sine undersøkelser, og alt han trenger å gjøre er å komme i en kopp og levere til damen i skranken :-P Det er virkelig forskjell på folk må jeg si! ;-) Dette har han forøvrig gjort 3 ganger til nå. Normalantallet spermier pr ml. sæd er 20 mill-200 mill. Mannen sine tester har vært mellom 16 mill og 23 mill, så han danser i det nederste skiktet av hva som er normalt. De antar nå at dette er grunnen til vår barnløshet.

Så jeg spør igjen: Hvilke undersøkelser er igjen for oss å gå gjennom? Håper virkelig ikke det er allverdens til undersøkelser med eviglang ventetid, men at vi slipper unna med samtale angående de testene vi har vært gjennom.

Jaja, en skal aldri slutte å undres, og godt er det. Vi må jo bruke de små grå på noe! ;-)

Gruegleder meg veldig!

Tanker om fremtiden

Er vel igrunn ikke så mye annet jeg skriver om for tiden, men så er det heller ikke så mye annet jeg tenker på.
Hva vil resultatet av IVF-forsøkene bli? Vil vi få barna vi ønsker oss? Vil forsøkene være resultatsløse?
Hva om det blir resultatsløst, hva gjør vi da?
Det er slik jeg tenker idag. Jeg er veldig åpen for å adoptere, og når vi er ferdig med forsøkene og det viser seg at det ikke vil hjelpe oss, så vil jeg og mannen min adoptere! Selvølgelig om økonomien lar oss gjøre det. For som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så er adopsjon uverdig dyrt. Alternativet vil være for oss å ta mer lån på huset, men vi skal da ikke lage oss dårlig økonomi for et adopsjonsbarn heller, det fortjener ikke et lite barn som allerede har opplevd noe veldig traumatisk: Å bli separert fra mor.

Hva så om vi finner ut at adopsjon ikke er noe for oss og økonomien vår? Vil vi da forbli barnløse resten av livet? Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det altså, det er hvertfall sikkert!

HELDIGVIS at vi ikke vet noe om fremtiden. Jeg er så glad for at jeg faktisk kan drømme meg bort i dette... Tenk om vi ender opp med en ungeflokk, sånn som jeg alltid har ønsket! Vår verden og våres liv vil da være komplett! Mannen min blir den beste pappan mine barn kan få. Han er så omsorgsfull og flink med barn! Han har jo faktisk også skiftet en bæsjebleie, og jeg vet ikke om mange andre menn som har gjort det, uten at de er fedre selv altså! ;-)


Flinke mannen min, som jeg elsker himmelhøyt! <3

WOHOO! Brev fra Haukeland!

Vi har endelig fått brev fra Haukeland, seksjon for assistert befruktning, eller hva det sto. Det sto forøvrig ikke så mye mer interessant enn at de har mottatt søknaden, og at ventetiden for forundersøkelse er ca. 3 mnd, og ventetid på behandling er ytterligere 3 mnd, men det er jo litt som vi fikk forespeilet av verdens herligste gynekolog (om det er lov å si... For en blir jo nesten forelsket i en som hjelper en så godt på vei i kampen for kjærlighetsbarnet!).

Hodet er nå ikke lenger så fullt av fortvilelse, men HÅP! Håpet har en stor plass mellom ørene mine akkurat nå. Jeg VET det ikke er noen garanti på dette, men håpet kan uansett ingen ta fra meg og oss!

Dette blir en spennende tid i livene våres, uansett utfall!Læringskurven kommer til å være bratt, og vi kommer virkelig til å få kjenne på hvordan livet kan by på utfodringer!

Så mange tanker, hvor skal jeg begynne?

Som sagt, så var vi hos legen igår og fikk skrevet og sendt søknad på assistert befruktning. Jeg skal ikke si det er helt lett. Jeg blir en av de som forteller sine barn at de er "laget" på et sykehus. På en annen side, så kan jeg med hånden på hjertet si at mine barn er laget fordi de er ønsket og planlagt.
Jeg sier ikke at de ungene som blir laget i sengen IKKE er ønsket, det er ikke slik jeg mener det hvertfall. Det var jo også slik jeg selv skulle ønske at mine ble laget.
Jeg har allerede laget meg en "ønskeliste" for hvilken vogn vi vil ha, hvilken seng, stellebord etc. Jeg kan ikke vente med å få brukt den listen, men jeg er så styggelig klar over at dette ikke er noen garanti for at vi skal få ønskebarnet våres. Det er jobare 30-40% sjanse for å lykkes pr. forsøk. Det vi får dekt er 3 ferske forsøk, og evt. fryseforsøk i tillegg. Hva om vi bare får et brukbart egg hver gang? Da får vi bare 3 forsøk, og that's it. Etter det blir det evt. på Privatklinikk, og da får vi ingenting dekket. Tør nesten ikke tenke hva vi evt. må betale. Nå har jeg veldig liten lyst å sette prislapp på ungene mine, men det er jo slik det blir. Det er ikke småpenger, og det er ikke bare-bare å spa opp sånne summer. Vi får evt. ta det som det kommer, stort annet valg har vi jo igrunn ikke...

Dette er utrolig spennende, skummelt, fyllt med håp, enda mer fyllt av fortvilelse, litt glede og en dose sorg. Vi har heldigvis et vennepar som er i samme situasjon, og allerede har hatt forsøk som mislyktes. Da føler ikke de seg så alene lenger, og vi trenger heller ikke gjøre det... :-)

Da har vi søkt om IVF!! :-D

Var hos legen idag, både mannen min og jeg. Fikk skrevet søknad på IVF, og han skulle sende den til KK. Blir spennende å se hvordan det vil fungere for oss. Håper jo absolutt det vil gi resultater for oss, hvorfor ellers skulle vi gjort dette?
Skulle fortsette på Pergotime frem til dette, for det er jo i teorien en mulighert for at også det vil lykkes for oss i mellomtiden, ettersom jeg har eggløsning, og det er noen bra svømmere hos mannen. OG man trenger jo ikke mer enn èn svømmer, så lenge den finner veien til egget ;-) Men tiden vil vise. Har ingen tro på det, men håpet er der alltids.

Det er jo 6 mnd ventetid på KK, så det tar jo enda en stund til vi kommer igang. Men hva er vel 6 mnd, når vi allerede har ventet over 36 mnd?

I mellomtiden får jeg prøve å mote meg opp til å stikke sprøyter i meg selv. Men jeg gjør ALT for at vi skal få ønskebarnet våres. Gi meg gjerne et 9 mnds. kvalmehelvete, så lenge jeg får noe godt ut av det! :-P

Skal skrive her hver gang det skjer noe nytt i prosessen, både for å lette hjertet mitt, men ikke minst for å prøve i min lille anonyme verden å sette lys på en litt alternativ måte å lage barn på, når naturmetoden svikter. Håper jeg kan være til hjelp for noen, og om noen har spørsmål om dette, så bare spør! Jeg svarer så godt jeg bare kan! :-)

Det har jeg vel skjønt...?!?

Og HVA har jeg skjønt? Jo DETTE. Si meg hvordan i all verden en sånn liten bil skal få så små skader av å kjøre i autovernet i 176 km/h? Greit at Toyota kanskje er solide biler, men jeg har min tro på at bilen ville fått mye større skader om den bare hadde kjørt 50 km/h.
Jeg sa det til mannen allerede da de første bildene av bilen kom på trykk, og neimen om jeg skifter mening nå, når Erik Aalling fra veidirektoratet mener det samme. Det var nok bare noen som ville ha igjen litt forsikringspenger tenker jeg.
Dessuten har de jo også tidligere sagt at Prius ikke er en av bilmodellene med denne etterhvert berømte pedalfeilen. Det eneste som har vært med Prius, det jeg har fått med meg er dette, og det har med bremser å gjøre! Noe som forsåvidt kan være årsaken til denne.... ulykken.... med Prius vs. autovern. MEN, det er jo de NYESTE Priusene de tilbakekaller, og om dere ser litt på frontlyktene, så er det ikke så vanskelig å se forskjellen. Så der forsvant den teorien også.

Jaja, mye kan være grunn til dette, mye ikke.

Barn en menneskerett?

I mine øyne er det gjerne ingen menneskerett. Samtidig har jeg hele tiden hatt et sterkt ønske om å bli mamma, og kan ikke for noe i verden forestille meg å fullføre dette livet uten å få drømmen oppfyllt. Denne bloggeren mener man heller bør fokusere på å aoptere, om "naturen" ikke lar en få barn selv. En kjempegod idè, fra en som tydeligvis ikke har peiling. Assistert befruktning er absolutt ingen billig løsning, sammenlignet med at dagens tenåringer blir uplanlagt gravid i hopetall, og mange har gjerne et stort antall assisterte forsøk fordi det er et håp om at man kan få egne, biologiske barn. For mange er det viktig å føle en graviditet på kroppen før man får barn, og gjennomfører derfor en haug forsøk. MEN, en adopsjon koster da mange, mange ganger mer! 100.000-150.000 er visst hvertfall ikke unormalt, og det er jammen en stor mengde penger! Om drømmen om barn er stor, så er adopsjon et veldig fint alternativ for de som ikke får det til på annet vis, men det er jammen heller ikke bare-bare å grave frem slike mengder penger heller! Dessuten er det uholdbar lang ventetid på adopsjon. Mange land har også spesielle krav til adopsjonsforeldre, av den enkle grunn å minske ventetiden. Veldig bra for de som fortsatt er på ventelistene, men utrolig tungt for de som ikke har mulighet til å oppfylle kravene. Noen ganger kunne en jammen ønske at det stiltes krav til folk som for barn på naturlig vis også, det er jammen meg mange uskikkete foreldre der ute i både Norge og ellers i verden. Det verste er at de ikke ser selv at de er uskikkete!

En annen blogger mener at "denne trenden" (med assistert befruktning) truer samleiets funksjon som metode. Går det an å være mer uviten? Trur virkelig folk at dette blir gjort for morro skyld? Jeg hadde blitt så utrolig glad om vi selv kunne fått til dette innen husets 4 vegger. Abosolutt mindre smertefullt, mye mindre venting (og så lang tid det tar når man bare venter - hele tiden! Ikke minst, mye billigere.

Sist, men ikke minst vil jeg legge inn en link til "Norges nasjonalavis", VG, som får leserne til å tro at kvinnen er den eneste som kan bli ufruktbar. Det er så feil som det bare kan bli. Jeg skal for all del ikke krangle på at det faktum at kvinner får barn senere nå enn tidligere påvirker fruktbarheten, det vil bare bli feil. MEN det faktum at menn får dårligere og dårligere sædkvalitet sies det ikke et ord om i denne artikkelen.
Og i vårt tilfelle er det akkurat det som er diagnosen. Og hva kan gjøres med det da? For å få biologiske barn vil jo assistert  befruktning være eneste alternativ! jeg har nå i et halvt år gått på hormoner hver mnd for å øke antall eggløsninger hver mnd, slik at mannens sædceller skal få flere "målskiver", uten at det har nyttet. Neste steg for oss vil derfor være assistert befruktning, og selfølgelig velger vi å prøve det først, også pga. økonomien.

Det var dagens syting. Snakkes.

Angående Onepiece og kastrering

Er et bare meg som synes dette er en merkelig mote? Jeg skjønner godt at de kan være behagelige å gå i, slaffe hjemme. Men spar meg... I mine øyne passer det seg ikke å gå rundt på kjøpesenter med slike. Jeg skjønner jo at de som er i alderen 14-18 gjerne vil vise at de har skaffet seg (minst) èn slik en, men jeg trur ikke de (dere) skjønner hvor teit det faktisk ser ut.

Kan godt tenke meg en sjøl, det skal jeg ikke nekte på, men den skal da i tilfelle KUN brukes søndager, når jeg er hjemme og ikke skal noenting annet. Men et kjøpesenter? Niks. Never. Jeg vil IKKE se ut som en baby i offentlighet altså! Jeg er jo tross alt voksen! (Prøver jeg hvertfall å innbille meg) ;-) Jeg har da hvertfall fast jobb i tillegg til pågående utdannelse, så det er da et godt skritt i riktig retning! Jeg fikk til og med symaskin til jul av mannen min, så husmor er jeg visst også blitt. Og er man husmor, så er man vel også voksen? Ja, også er jeg jo gift, har hus, stasjonsvogn, katt og hybelkaniner.
Ja, jeg har hybelkaniner, så HELT husmor er jeg nok ikke blitt enda ;-)

Angående katten, så skal han kastreres imorgen. Trudde aldri jeg kunne få så dårlig samvittighet ovenfor katten vår. Men, det må gjøres, om han ikke skal holde oss våkne natt etter natt etter natt når han kjenner lukta av en jentekatt med løpetid i nabolaget...

Jeg har så lyst, du aner ikke...

Hva jeg har lyst til? Jeg har lyst til å surfe rundt på barneutstyrssider på nettet. Jeg har lyst å kjøre rundt på de store barneutstyrsbutikkene og handle inn til vår lille. Men så var det dette problemet da, at vi ikke har noen lille. Vår lille finnes ikke. Ikke enda.
Det er så tungt å være foreldre uten barn. Ja, for vi kaller oss det. Det er noe med denne prosessen vi har vært i, og fremdeles går igjennom som gjør at vi litt etter litt føler oss som foreldre, selv om vi ikke har barn.
Nei, vi vet jo ikke hvordan det er å være foreldre, men vi er liksom et steg videre enn "bare" å være kjærester, venner og ektefolk. Vi vil så gjerne, kan ikke vente.... Men vi må. Vi må vente, det er ikke akkurat sånn at vi har noe valg.
Det er så vanskelig, det er jo så mange som spør om vi ikke skal ha barn snart. Det sårer sånn! Det er så vondt.

Har visst ingen god dag idag, men hva kan man gjøre med det? Ikke en ting. Venter nå på at mannen skal komme hjem fra jobb, han er nok rett rundt hjørnet. Han har sagt han skal lage middag idag, kylling i sursøt saus med ris. Det er så nydelig det, så det blir nå hvertfall ett lyspunkt idag!

4. Pergotimekur i sikte

Fikk mensen igjen for to dager siden, tenk at den ikke kom 28., slik den har gjort de 3 foregående gangene? Blir ikke overrasket over noenting som har med mensen å gjøre lenger...
Det betyr at en ny Pergotimekur blir påbegynt på lørdag. Har mistet troen på at de skal virke, men jeg har enda mindre tro på å bli gravid uten, så det får stå til.

Om jeg ikke hører noe, så skal jeg ringe klinikken som min gynekolog hører til neste uke, for å forhøre meg litt om søknad på prøverør. Etter lapraskopien skulle det ta 3-5 mnd før jeg skulle bli innkalt til slik samtale, og det er vel gått nesten 6 mnd nå, så begynner å bli litt bekymret for om de har glemt meg :-S

Jeg gruer meg litt til det, om det blir prøverør... Da blir ting liksom enda mindre privat. Dette skal være privat, og være en beslutning mellom to mennesker mellom 4 vegger. Sånn blir det ikke bestandig, ikke med dette, ikke med noe.
MEN, jeg skal også si at det er veldig godt det finnes metoder, slik at vi forhåpentligvis ikke blir barnløse for alltid, det ville blitt ensomt.

Nei, får begynne middagen. Mannen er på vei hjem fra overtidsjobbing nå. Han er sikkert sulten. :-)

Son går no dagan

Ja, går nå igjen å venter på mensen. De mnd jeg har gått på Pergotime, så har mensen kommet den 28.i hver mnd. Fremdeles litt lang syklus, men den er nå hvertfall stabil. Dermed, om alt går sånn det har gått de siste mnd, så kommer mensen neste søndag. Håper jo for all del den ikke kommer, men har ikke håp om noe annet lenger.
Venter også fremdeles på innkallelse til gynekologen min, for samtale om evt. ivf behandling. Det er nok det som til slutt blir vår løsning på dette her...

Et kort innlegg, men det er igrunn ikke så mye mer å skrive enda...

Drømmen

Drømmen er så stor, tankene er så mange. Når blir det vår tur? BLIR det vår tur? Noen ganger har jeg så lyst å skru klokken litt frem, men så tenker jeg meg om og nei... Jeg vil ikke skru tiden frem... Vil ikke bli gammel! Ja, jeg er "bare" 25, men jeg kan med friskt minne huske at jeg somkanskje 15 åring så på en 25 åring og tenkte "Herregud, så mange rynker... Herregud så gammel!!" Og jeg kunne som 15 åring aldri i verden tenke meg at det gikk an å være 25 år og ikke ha barn (til tross for at mine egne foreldre var 27 og 30 når jeg, førstemann kom).
Og her sitter jeg selv. Med fast jobb. 100% i helsevesenet! Holder på med videreutdanning nå da, så har 50% permisjon, men de 50% venter på meg til jeg er ferdig. Altså, jeg har jobb, holder på med mer utdanning, har en mann jeg elsker over alt på jord. Jeg har hus og hage, stasjonsvogn og katt. Vi har to ekstra soverom, "barnerom" som vi kaller de. Men allikevel er jeg ikke voksen. Hvertfall ikke ifølge tankene mine som 15 åring. Fordi vi ikke har barn enda.

Tankene nå er "Skal jeg orke å få barn under utdannelsen?" Siden jeg går på skolen deltid, så er det over fire år. Det vil si at jeg er 29 når jeg en dag blir ferdig. Da er mannen min 34. Kanskje løpet vårt er kjørt innen da? Jeg trur vi aller helst bør hoppe i evt. prøverør nå, før det kan blii for sent. Når man først setter igang, så kan det jo også fort ta noen forsøk og år før man lykkes, og hvor gamle vil vi da evt være?

Det er ingen lett greie, men samtidig, så skal ikke slike ting være lett. En avgjørelse angående barn skal i mine øyne være veloverveid enten mot ene eller andre siden.

Men til dere som har barn: tenk to ganger når dere klager over hva som helst med svangerskapet eller barnet/barna å gjøre... Den du klager til kan selv være ufrivillig barnløs, og griner på innsiden når slikt blir sagt. Kanskje han/hun ville gitt alt for å bytte plass med deg, tross dine problemer?

Livet som en prøver

Ja, for det er prøvere vi er i ferd med å bli. I 2 år prøvde vi på egenhånd, det siste året har vi fått litt drahjelp. Hva snakker jeg om? Å få barn!
Det er ikke alltid slik at ting blir som man ønsker når det kommer til å få barn. Noen blir gravid selv om de bruker prevensjon, andre blir ikke gravid uten prevensjon. Noen blir gravid bak et skjul langs en vei, med en mer eller mindre tilfeldig partner, andre ikke.
Det siste gjelder oss. Vi blir ikke gravid! Når vi dette siste året som har gått søkte legehjelp mot vår barnløshet, så ble liksom noe av det mest private og intime mellom min mann og meg ikke lenger så privat og intimt. Vi hadde ikke tenkt å si noe vi, før det var gått 12 uker inn i svangerskapet... Nå vet mange...
Mannen min har tatt flere sædprøver, og de er i nederste grense av hva som er normalt. Jeg har tatt utallige blodprøver (aner ikke hvilke engang), mange GU prøver, UL screening av eggstokker og livmor, og det siste var en lapraskopi, slik at de kunne se om egglederne mine var slik de skulle. Det er litt urettferdig, alt mannen trenger å gjøre er å få orgasme for å teste seg, mens jeg må gjennom alle mulige undersøkelser... hehe :-)
Etter disse testene, så har de hvertfall kommet til den konklusjonen at det ikke er meg det er noe galt med, men at mannen min sin litt svake resultater på sine "rett i koppen" prøver har vært grunnen til at vi fremdeles ikke har blitt gravid. Dette har resultert i at legen som opererte meg skrev ut resept på Pergotime (R), et eggløsningsstimulerende preparat for at svømmerne skal få flere målskiver... Holder nå på med 3dje kuren, men ingen resultater enda.
Legen skulle kalle oss inn til samtale denne våren, for å se hva som har skjedd med oss i mellomtiden. Har vi blitt gravid til da, så er det flott, men om ikke blir planen videre å diskutere prøverør.

Så kan man si: Det er da ingen menneskerett å få barn!
Det skulle en nesten tro, når en ser på alle disse mødrene som ble gravide "ved et uhell". "Det var ikke helt planlagt dette" hører jeg ofte. Tenker med meg sjøl at nei, det var nok ikke det. Klærne bare plutselig falt av, og mannens penis fant veien til damens vagina. Barna våre får hvertfall ALDRI høre at de ikke er planlagte, for det er de, nesten ned til minste detalj, og det lenge før de er unnfanget! Barna våre skal vokse opp i et trygt og godt hjem, uten fyll, stoff og bråk. Barna våre skal få all den hjelpen de kommer til å trenge! Barna våre skal få reise på ferie med oss, oppleve verden! Både den rike og fattige delen av verden! Vi skal gjøre alt i vår makt for at barna våre skal bli gode borgere i et fritt land!

Kanskje viser det seg at det ikke funker med prøverør heller for oss? Ja, for det er absolutt ingen garanti, det skal jeg love! Kanskje vi må velge adopsjon om vi virkelig vil bli foreldre? Vil det være verdt det? Det ville jo virkelig vært den beste måten å få barn på, om man skal tenke befolkning/overbefolkning på kloden vår. Det som da er synd er det svimlende prisen og den lange ventetiden. Det er absolutt ikke uvanlig å vente i flere år fra første intervju med barnevernet til man endelig får et barn til seg. Og det er heller ikke uvanlig å måtte betale 100.000 for en adopsjon, og da er det, slik jeg har forstått, ikke reisen inkluert! Nå er ikke prisen i kroner øre så viktig, for å få en drøm oppfyllt, men det er jammen ikke enkelt å samle opp slike summer me gryn heller!

Adopsjon vil i vårt tilfelle være langt frem i tid, om i det hele tatt. Først må vi se om vi kan komme oss gjennom dette, så vil tiden hjelpe oss med å finne ut av resten, hva som senere vil skje! Kanskje vi ender opp barnløse resten av livet. Jeg håper for all del ikke det, men det er det heller fint lite å gjøre med, om det skulle vise seg at det skulle bli vår skjebne.