mandag 18. oktober 2010

Surrogati - Barn ingen menneskerett?

Jada, etter jeg skrev ferdig forrige innlegg går jeg ut for å hente posten, og det gleder meg å se at siste nummer av Sykepleien ligger klar til lesing.
Blar meg gjennom bladet, leser det som for meg er interessant, og kommer til slutt til et gjesteinnlegg, skrevet av en jordmor og privatpraktiserende sexolog, som det står så fint. Da burde hun jo vite hva hun skriver om, eller?
Hun begynner: Det er fint at flere og flere kan få barn. Men grensen går ved surrogati. Joda, jeg ser den, men det virker ikke at hun med sin yrkestittel i det hele tatt klarer å sette seg inn i situasjonen til de som har brukt sine forsøk, og som nærmest er desperat etter å få egne barn. Hun begrunner det med at dette må være tvang for de kvinnene som bærer på disse barna som ofte bærer andres gener, og om atter andre skal overta ved fødsel. Jeg er forsåvidt med på den tanken, men jeg har både sett dokumentarer på tv, og lest om de surrogatmødrene som gjør dette nettopp for å hjelpe andre som ikke får barn. At de får betalt for dette ser de på nærmest som en bonus. Ja, jeg VET mange gjør det kun av økonomiske årsaker, men at de blir tvunget, den er jeg ikke helt med på allikevel. Det er så mye folk gjør for penger, hvorfor er den ene inntjeningsmetoden bedre eller verre enn den andre?
Jeg vet at et svangerskap i de fleste tilfeller ikke er bare-bare, og at det tross alt tar 9 måneder av surrogatmødrenes liv. Det finnes en rekke andre yrker som ikke er bare-bare, og som jammenmeg varer mye lenger enn 9 mnd, ja faktisk et helt arbeidsliv!
Dette er et voldsomt rote-innlegg, men jeg ble nå utrolig provosert, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller avslutte!
Som en avslutning skriver denne damen, med denne fine utdannelsen: Individets rett står sterkt idag, men vi må huske at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er veldig lett for en trebarnsmor å si!!
Pokker, jeg blir så sinna! Burde absolutt bruke energien på andre ting enn akkurat denne saken, men den ligger så tett til hjertet mitt at jeg klarer ikke annet enn å bli provosert av sånne utsagn.

Hvorfor en blogg om IVF?

Det finnes jo lukkede forum for de som sliter med å få barn. Ønskebarn er en av de, og såvidt jeg vet den største. Jeg har lagt igjen noen ord der inne også, men bruker ikke det forumet så mye lenger. Jeg vet det er massevis av damer som trives veldig godt med det forumet, men jeg fant meg ikke helt til rette der.
Dette er ikke noe jeg er stolt av, dette er ikke noe jeg ønsket for min mann eller meg selv. Dette ble rett og slett ikke som det skulle. Og sånn er det for alle som går gjennom dette, på en eller annen måte. Derfor så håper jeg, at når jeg skriver om denne erfaringen, så håper jeg andre kan lære av det, og ikke komme her å si at å få barn ikke er en menneskerett. Noen ganger, når folk sier det til meg, så har jeg så lyst å si at "det skulle jammen dine foreldre tenkt på også!". Desverre er jeg litt for godt oppdratt til å få meg til å si sånt til andre mennesker, men jammen hadde de trengt å høre det!
Jeg skriver denne bloggen fordi jeg vil andre skal ha en mulighet til å sette seg inn i min frustrerende situasjon, for uvitenhet er en farlig ting. Det er så mye stygt som skjer i verden, og jeg trur at dette er mye pga. uvitenhet. Jeg skriver denne bloggen for at folk kanskje kan tenke seg om flere ganger, før de spør om folk ikke snart skal ha barn. Jeg skriver dennen bloggen for at andre i min situasjon ikke skal føle at de er alene. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg trenger det selv.
Jeg vil folk skal vite at dette er en tidskrevende, slitsom, smertefull og dyr prosess som folk ikke går gjennom for morro skyld. Jeg husker ei venninne av meg (som også går gjennom det samme som meg) fortalte at noen spurte hu om de ikke heller skulle prøve å få barn "på gammelmåten". Går det virkelig an å si sånt? Hva får folk til å si sånt? Uvitenhet. De skjønner ikke hva som driver folk til å gjøre det. De skjønner ikke at det ikke funker for alle å få barn samme måneden som de prøver. De skjønner ikke at dette for mange (meg selv inkludert) er det største som kan skje i livet, og at en vil gå gjennom ild og vann for å få det man ønsker høyest av alt.
Jeg håper nå at jeg kanskje har åpnet noen øyne, og at folk ikke må være redd for å søke hjelp, om dette er noe de selv sliter med. Det tar lang tid, masse venting, men til slutt er det forhåpentligvis verdt det. I januar som kommer har vi prøvd å få barn i 4 år, og i mars for snart to år siden gikk vi til hver vår fastlege og søkte hjelp, og først nå skjer det noe.
Jeg vil dere som er i denne eller lignende situasjon skal vite at dere ikke er alene. Det er alltid noen annen som går gjennom eller har gått gjennom dette. Mange ganger blir det resultater, mange ganger ikke. til syvende og sist gjelder det å finne en livsvei en selv vil følge, og som en vil trives med å følge, med eller uten barn.

torsdag 14. oktober 2010

Natten kaller

Sengen kaller. Mannen kaller. Nei, trur forresten ikke mannen kaller, snorker derimot, der har vi nok han nå. Gleder meg til å krype til sengs ikveld, har ikke hatt så mange dumme tanker idag som tidligere i uken. Veldig deilig, og jeg kan endelig minnes en tid hvor dumme tanker ikke fantes. Jeg vil tilbake til da, det var en fantastisk tid.
Men, nå er ting som de er, og jeg må bare innse at tiden fremover garantert vil gange mine bekymringer med 10. Minst. Uansett utfall.
Så nå kryper jeg under dynen, føler virkelig jeg trenger en GOD natts søvn nå, og det kjennes det ut som at jeg skal få også, HERLIG! :-D
God natt, sov godt!

onsdag 13. oktober 2010

Insomnia

Tankene er som sagt så mange. Når mørket faller på og sengen kaller, ja, da formerer de seg. Og tankene er like mørke som natten noen ganger. Vil vi aldri lykkes? Hva skal jeg gjøre med livet mitt om vi ikke lykkes? Enn om vi aldri blir foreldre, hva da?
Jeg har så lenge jeg kan huske gledet meg til å bli voksen. Betale regninger, få barn, bygge hus (jepp, jeg hadde tenkt å være med å bygge selv ja)! Det viser seg jo: Regninger er noe dritt. Få barn var visst ikke så lett. Bygge hus? Vel, bor ganske greit nå uten altfor mye lån, så dette passer oss best nå, når jeg også går skole. Dessuten ser det ikke helt ut til at vi klarer å bli enig i hvor vi vil bosette oss. Øst i landet, vest i landet eller i trivelige trøndelag. Men, vi har enda noen år igjen til å bestemme oss der.
Og nå kommer flere tanker som i nattens mørke og stillhet er skumle i mitt hode. Når regningene er betalt, barna er i et egenbygd hus. Hva skjer da? Er det da man skal jobbe mens man venter på å bli gammel? Hva så når en blir pensjonist? Skal en da gå hjemme i kanskje 20 år å vente på døden? Guri land og rike, jeg håper jeg snart blir mamma, gjerne til flere, sånn at jeg også kan ha et håp om barnebarn. Men er ikke dette egentlig en ganske egoistisk tankegang? Jo, hadde noen fortalt meg om de hadde sånne tanker, så hadde jeg utvilsomt ment det. Men, nå er jo saken sånn at jeg føler jo disse følelsene selv, og det føles mer som en slags forsvarsmekanisme.
Så, til syvende og sist trur jeg at jeg skal være glad for at jeg slipper å leve på trygd. Det ville (for meg, trur jeg) føles som en eviglang pensjonisttid, og nettopp pga de tankene jeg har fortalt om tidligere her, så er ikke akkurat pensjonisttiden den tiden i livet jeg gleder meg mest til. Dette vil kanskje forandre seg, men jeg er uansett glad jeg slipper å måtte leve av trygd.
Dette ble et rotete, tankefullt innlegg, akkurat sånn det er i hodet mitt ikveld. Jeg håper jeg får bukt med tankene mine om vi skulle være så heldige å få barn. De er ikke destruktive på den måten at jeg vil skade meg selv eller andre, men de er destruktive med tanke på hvordan hodet mitt fungerer. Burde gjerne søke hjelp, men er jo også for stolt for dette. Skal klare alt selv (derav også husbygging). Jaja, en får se hvor langt en kommer. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg opp om tankene mine, jeg vet jeg kan snakke med han om alt, og det gjør jeg. Han vet at det kanskje kommer en tid at jeg trenger profesjonell hjelp. Og det er godt at han vet.
Inntil videre er donaldpocket fra min manns barndom min sovemedisin (om mannen har sovnet når jeg legger meg, vel og merke;-)). Av og til litt sudoku, men da trur jeg at jeg bruker for mange hjerneceller, for det hender det har litt motsatt effekt.
Jaja, sånn går no dagan her i huset. Håper snart at noe skjer, slik at jeg kan få en skikkelig god natts søvn igjen, fra jeg legger meg til jeg står opp. Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å sove utover formiddagen til langt på dag, fordi jeg sliter med å få sove om kvelden og natten, men så lenge jeg får sove før eller senere, så har jeg vel igrunn ingen grunn til å klage. Det har jeg vel igrunn ikke på noe område, jeg har det jo så bra en kan ha det, og jeg setter stor pris på alt og alle rundt meg. Alle venner, familie; de betyr så mye mer enn ord kan si. Det er bare det, at i perioder er det veldig vanskelig for hodet mitt å skjønne det, så jeg prøver å si det til de,så ofte jeg kan, uten at det blir for ofte - og dermed overfladisk.
Imorgen blir det fårikål til middag! WOHOO! Har faktisk ikke spist det så langt enda denne sesongen, og nå går den vel mot hell trur jeg. Så da er det bare å glede seg til neste høst og enda mer fårikål. Det er jo så godt! Men må nok legge tunge lodd i hjørnene på dyna (vi har dobeltdyne), sånn at den ikke blafrer av i løpet av natten. Mannen i huset er litt var i magen mot denne kålen ;-)

God natt, sov godt, og itte la sengedyra klype døkk i ræva!

tirsdag 12. oktober 2010

Truly, Madly, Deeply...

Denne sangtittelen passer veldig godt til hvordan jeg føler ting akkurat nå. Jeg ønsker, håper og drømmer Truly, Madly, Deeply.
Vi var forrige mandag på forsamtale i forhold til IVF-behandlingen vi skal igjennom, og om alt går etter planen blir det egguthenting og egginnsetting i uke 49. Ting ble liksom satt litt i perspektiv. Er det nå vi skal lykkes? Er det senere? Vil vi måtte prøve å få unger på andre måter senere? Tankene er så mange, og jeg har gått tom for oppbevaringsesker i hodet mitt til å plassere alle tankene oppi. Det er rett og slett overveldene.
Dette første forsøket skal gjennomføres ved en såkalt "kort-protokoll". Det betyr en kortere behandlingstid enn en "lang-protokoll". Forskjellen er først og fremst varigheten av de forskjellige behandlingene, hvor "kort-protokoll" som navnet tilsier er kortere enn "lang-protokoll". Med den lange begynner en først med nesespray hver 8.time, hele døgnet i en god stund for å nullstille hormonene før en begynner med sprøyter. Dette slipper jeg, men må istedet ta to sprøyter i stedet for en i en liten periode av forløpet. Heldigvis, sier jeg bare, jeg får noia av å ha ting i nesen som ikke skal være der, og jeg føler nesten at neseblodet kommer bare ved tanken på dette.
Selv om jeg i denne omgang skal ha kort-protokoll, betyr ikke dette at det er eneste behandlingsforløpet jeg skal bruke. Kanskje det viser seg at lang-protokoll er bedre for meg og min kropp? Det er spennende. Enten blir dette den beste, eller verste julen i mitt liv. Kanskje begynner den med positiv graviditestest, ellers så begynner den med et negativt. Med mindre forsøket blir avbrutt på et eller annet tidspunkt da. Det kunne gjerne skje, mente de på KK, for utifra blodprøver kom kroppen min muligens til å reagere godt på medisinene, kanskje for godt, noe som vil føre til avbrutt forsøk. Håper virkelig ikke det skjer, men om det så gjør, så får vi bare ta det som det kommer.

Ja, dette var noen tanker fra min lille hule. Håper alle der ute får en god natt med god søvn. Jeg for min del skal krype ned i en forvarmet seng og en sovende mann. Ingenting er bedre enn å legge seg i en seng som ikke er tom. Igjen; natta alle! :-)