søndag 2. februar 2014

Forløpet

Forrige innlegg ble ganske kort. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om forløpet ved denne innsettingen, hvis noen skulle være interessert i det.

Når dagen for innsettingen var der var jeg spent. Lei av å prøve å lage barn på den måten, men allikevel spent. Jeg fikk se embryoet på skjermen, men det hadde ikke delt seg så mye som de tidligere embryoene, det var vel bare 8 eller 9 delt, mot de andre som har vært "kjøttkaker". Dvs, det aller første som ble satt inn når det var ferskt var vel også 8 eller 9 delt. De sier jo at det ikke skal ha noe å si, og jeg synes jeg kan tro på de. De hadde vel ikke satt det inn om de ikke hadde ment det var noe håp.
Jeg ventet en hel uke med å ta første testen. Ikke overraskende var det bare en strek som lyste opp. Det faktum at jeg testet positivt en uke etter innsetting med Hjertegullet ødelegger nok en del for meg med denne testingen, og hodet mitt lager dette til en større berg og dalbane enn det egentlig er.
dag 8 eller 9 etter innsetting ser jeg for første gang en aldri så svak strek, og forhåpningene stiger i taket. Humøret er da på topp, og verden er et bra sted å være. Neste test var like blendahvit som den første, og jeg deiser ned i kjelleren igjen. Enn å ødelegge sånn for seg selv?? To dager før blodprøve får jeg igjen en svak, svak strek, og forhåpningene stiger igjen. Men, jeg gir meg jo ikke med testingen, og blendahvit lyser atter mot meg igjen. Er det mulig? Enn om jeg bare kunne ventet til blodprøven og drite i disse tisseprøvene??
Dagen for blodprøven kommer, og tiden å vente på svar er lang... De ringer jo aldri tilbake! Til slutt ringer jeg, og de beklagde, men de hadde hatt det veldig travelt denne dagen. Vel, vel, hun skulle ringe  meg opp igjen når hun hadde fått sjekket svaret. HcG lå på under 5, så det var altså veldig negativt. Jeg datt ned i kjelleren, og har egentlig vært der siden.
Jeg er sliten i hodet, har et tankekjør uten like, får ikke sove om natten og livet er nå egentlig ikke helt fantastisk. Energien strekker ikke til, noe som påvirker min følelse som mamma til Hjertegullet. Det er det verste.

Jeg tror kroppen min trenger en pause nå, og jeg VET at familien min trenger en pause nå.

lørdag 1. februar 2014

Det er over.

Ja, nå er det over for en stund.

Den siste eskimoen ville heller ikke feste seg, så da står vi her. Med verdens fineste Hjertegull, og et brennende ønske om småsøsken.

Inntil videre skal vi nyte tiden med Hjertegullet. Gi henne kun det beste; vår inderlige dype kjærlighet til henne.

Det som nå skjer videre er at når jeg føler jeg er klar til dette, så plukker jeg opp telefonen og ringer KK. Da vil det bli søkt på søskenforsøk, dette kunne bli gjort over telefonen, og trenger ikke gå gjennom fastlegen. Videre blir det å ta nye blodprøver og sånt. Siden jeg faktisk har blitt litt eldre og har født siden sist, så kan jo ting ha skjedd som gjør at fremgangsmåten blir annerledes enn sist.

Men først vil jeg ha rolige uker, bli 30 år og prøve å glemme dette litt.

Jeg har forresten, som siste i omgangskretsen skaffet meg SnapChat. Gøy! ;-D