mandag 30. mai 2011

Hvordan hindre en bil fra å bli stjålet?

Etter et noget negativt ladet innlegg her før idag, så synes jeg det er på sin plass med et som er litt mer humørfyllt. Ja, for jeg er jo ikke bare trist, jeg er jo glad også! Men som jeg skrev i en kommentar, så er det lett for at det er det negative som trenger å få utløp.
En kompis av mannen var tidligere sammen med ei, tja skal vi si spesiell, dame. Jeg gikk overhode ikke overens med henne, og her kommer litt hvorfor hun fikk mye imot meg. Jeg kan ikke si jeg hadde så mye hverken imot eller til overs for dama, for jeg rakk aldri å bli skikkelig kjent med henne. Det er relevant til historien at denne damen og kompisen til min mann bodde i en blokk noen kvartaler bortenfor oss når de var sammen, og at de kjørte golf, samme "fantastiske" bilen som Gert/Toppenavheia. Det er litt pga henne og hennes golf jeg fikk inspirasjon til dette innlegget.
Sånn, da var det sagt.
Det var en periode jeg virkelig hadde dilla på et PC-spill som heter Neighbours From Hell. Det går ut på at en tegneseriefigur skal gjøre livet surest mulig for naboen sin. Himla morro, og du må virkelig være taktisk. En dag skrev jeg derfor på topic på MSN "Neighbours From Hell". Hverken mer eller mindre. Jeg kunne da telle til kanskje ti før det kom opp et vindu med en samtale med denne damen hvor hun spør hva jeg mener med det. Jeg kobler ikke saken helt, og spør hva jeg mener med hva? Topicen din, får jeg til svar. Vel, sa jeg, det er et spill jeg har fått dilla på! Husker ikke helt hva hun kommenterte da, men det var tydelig hun ikke trudde meg. Jeg dreit i det, sa ingenting mer om det.
Jeg liker godt å surfe rundt på forskjellige humorsider på nettet, og en dag ikke så lenge etter Neighbours From Hell - hendelsen dumpet jeg over dette bildet:



Jeg lo så jeg grein, og bare MÅTTE legge det ut på Face, med en kommentar som at "Bare golfeiere er dumme nok". Jeg tenkte vel ikke over denne nærtagende damen, som også da spurte hva jeg mente om det, om jeg syntes hun og typen var dummere enn oss bare pga. bilmerket. Hoi... Ble svett av hele damen, og ikke direkte lei meg når hun slettet meg fra både MSN og Face.
Men tilbake til bildet. Jeg synes det er hysterisk morsomt. En sånn skikkelig solid sykkellås kan virkelig hindre en bil fra å bli stjålet. Ingen tvil om det :-D
Så Toppen, du er bare NØDT å skaffe deg en annen bil.

En uke - Tusen tanker

En uke er gått siden vi fikk bekreftet mistanken om at det ikke ville bli noen baby på oss - denne gangen. Dagene har gått med til jobbing og.... soving. Dvs. jeg får ikke sove om kvelden/natten, noe som fører til at jeg sjelden står opp før halv 2. Det er når mørket kommer, etter mannen har sovnet at tankene kommer. Jeg kan ikke vekke han, han skal jo på jobb dagen etterpå, men dere skal vite at jeg virkelig VIL vekke han. Snakker med han på dagtid, så han vet hvordan det er.
Tiltakslyst? Finnes ikke. Huset ser bomba ut, hverken mer eller mindre. Jeg kan  ikke forvente at mannen gjør husarbeid, når det er jeg som er mest hjemme for tiden. Dermed ser huset ut som det gjør, for jeg kommer jo aldri igang.
Tankene som kommer er slitsomme, og sluker alt av hele meg. Jeg gjør ingenting annet enn å drømme meg bort på nettsider med babyutstyr. Jeg blir sint, frustrert og lei, og angrer. Hver gang. En dag må det vel bli vår tur? Men hvis dette ikke funker på oss, hva gjør vi da? Hva blir veien videre? Og hvordan får jeg tilbake all tiden jeg har brukt på babyutstyr? Jeg vet akkurat, i hodet, hvordan barnerommet skal se ut, men hva er vitsen å vite det? Hva er vitsen når man ikke engang vet om man blir foreldre? Alle kan si at "denne gangen har vi en god følelse på at dere lykkes", vel, gi meg heller en garanti. En god følelse hjalp ikke denne gangen, og kommer sikkert ikke til å hjelpe i fremtiden heller. Garantier, derimot, det tar vi gjerne imot. Men hvem kan gi oss sånne garantier? Ingen. Ingen i verden.
Vi har en haug med fadderbarn, en liten nevø, og en niese på vei. Jeg er så uendelig glad for alle disse små som kommer til verden uten at foreldrene har problemer. Vel, mora til et av fadderbarna sa jo at dem hadde slitt litt med førstemann, da hadde de jo tross alt prøvd i et halvt år før de lyktes. Slitt? Et halvt år? Kjøss meg... Vel, i alle fall, så er jeg som sagt uendelig glad for disse små. Samtidig er det en endeløs sjalusi som graver. Jeg vil ikke misunne omgangskretsen vår for dems unger. Jeg vil unne dem ungene. Stor forskjell der. Allikevel kan jeg ikke for at det er sjalusi og misunnelse som tar opp store deler av følelsene der.
På en måte er jeg glad for at vi er under Helse-Norge sine vinger når det gjelder dette. På en annen måte ikke. Jeg er uendelig glad for all hjelp vi kan få for dette, men igjen skulle jeg gjerne ønske meg en garanti. Selv om det skulle virke ganske idiotsikkert, å få et ferdig befruktet egg inn i livmoren, og i tillegg bruke en haug med medisiner for at livmoren lettere skal ta imot det befruktede egget, så er det ingen garanti. Ca. 30% pr forsøk, men totalt ca 70% etter at alle forsøkene er brukt. Dvs. at om 100 damer/par har brukt alle sine 3 forsøk, så er det fremdeles 30 av dem som fremdeles står der med urealisert drøm. Det er egentlig en skremmende høy prosentdel som står igjen uten barn, det har jeg alltid synes, etter gynekologen fortalte oss om det.
På toppen av det hele bor vi i et "barnevennlig" område, og enhver med litt vett skjønner hva det betyr. Massevis av små barn, barnevogner med minst en forelder på tur (ja, det ser ofte sånn ut, og ikke omvendt), lyder av herlig barnelek, og alt en gjerne skulle vært en del av selv. Som forelder sjølsagt. Har mest lyst å flytte. Lang vekk. Nå. Men av rent praktiske og økonomiske grunner får vi bare bli værende her. Enn så lenge.
Jeg kunne aldri trudd, sånn egentlig, at et negativt resultat skulle påvirke meg på denne måten. Jeg var jo tydeligvis aldri gravid, så det var jo ingen abort eller for tidelig fødsel eller noe slikt, det var bare rett og slett "bare" en haug med store forhåpninger og forventninger av målet som vi plutselig følte vi var så nær. Men det var visst ikke bare. Det var visst litt mer enn bare. Det er tydelig.
Kjære hersker over eskimoeggene våre. La hvertfall ett av dem bli hjertegullet som vi så høyt ønsker oss og drømmer om. Vi trenger en liten eskimo i livene våre! Helst fler, men ett skal holde.

Over til en annen ting som ufrivillig har vært en viktig del av livet mitt de siste ukene. Leamus. Still there! Tenkte egentlig ikke å skrive om den her, men så sto TV på, og den viser nå The Doctors, hvor de bl.a. har tatt opp hva leamus er, og hvorfor den kommer. Svarene var vel ikke helt som forventet, men det er rett og slett bare en ufrivillig sammentrekning av øyelokksmuskelen, som oftest varer kun i noen minutter. Vel, ganske mange minutter spør du meg, etter alle disse ukene... Leamus skyldes ofte for mye alkohol, koffein og stress, samt for lite søvn. Vel, stress skal jeg ikke nekte for at det har vært. Faktisk ganske mye stress, selv om jeg har hatt vansker med å innrømme det. Alkohol har jeg ikke drukket siden jeg husker ikke når, koffein... Vel, i form av Cola sikkert altfor masse. Men lite søvn? Niks... Det var jo to uker her hvor jeg ikke gjorde annet enn å sove. Så av hensyn til de teoriene om hva det kan skyldes, så kan de delvis ha rett.

Puh... dette var litt godt, egentlig. Jeg skulle jo ha en pause, og har fremdeles planer om det, men jeg innser nå for hver lille dag som går at bloggen er en god ting å ha. Jeg er rett og slett blitt glad i mitt lille fristed. Her kan jeg tømme meg for all galle jeg trenger å få ut på andre måter enn å snakke med mannen min eller noen annen. Tre jeg kjenner vet om bloggen min. To av dem leser den. Mannen min er den tredje. Han gidder ikke, han vet allikevel hva jeg skriver og tenker og føler, så han ser ikke vitsen. Men han vet om den, og kan lese hvis han vil. Helt greit.

fredag 27. mai 2011

Jøss, det skjedde noe idag!

Fikk nemlig brev fra KK allerede idag om det som skal skje i august. Tidligere har jo disse brevene kommet bare noen dager før oppstart, men nå er det altså kommet resepter og alt, allerede. Det er jo bare supert, så slipper jeg å bruke ferien på å vente og å lure...
Jeg begynner altså på Provera igjen 8. august, i 10 dager. Så vil det jo da komme en blødning etterhvert. Første blødningsdag skal jeg ta en annen type tabletter, nemlig Progynova. Den skal jeg da ta 3 ganger daglig. Så blir det ultralyd 10.-12. syklusdag, siden det er første fryseforsøk. Hvorfor dette kun skjer ved første fryseforsøk aner jeg ikke, men de understreker at dette er enkortkonsultasjon. Denne dagen vil også innsetting av egg avtales.
To dager før innsetting av egg starter jeg med Crinone gel 2 (!!) ganger daglig, morgen og kveld. Innsettingsdagen skal jeg vente med å sette Crinone del til etter egget/eggene er satt tilbake. Så kommer et punkt jeg ikke forstår: Egget tines og settes tilbake neste dag. Neste dag etter hva da, om jege skal begynne med Crinone 2 dager før innsetting? Jaja, finner nok ut av dette. I alle fall skal jeg da fortsette med både Crinone 2 ganger daglig og Progynova 3 ganger daglig inntil uke 9 i svangerskapet, om det blir noe svangerskap.
Ellers er det veldig godt å få tilbakemelding på at det er en faktisk sjanse for at også "eskimoeggene" kan feste seg og bli til barn :-) Setter stor pris på sånne historier, for det er noe av det som har sådd tvil i hodet mitt om dagen.
Lurer igrunn veldig på hvordan dette skal gå. Så trøtt som ejg ble av Crinone sist, så skal jeg altså neste gang doble dosen. Jeg kan like godt si god natt idet jeg starter med det. Ellers er jeg igrunn glad for at det ikke er sprøyter innblandet denne gangen. Det skal bli deilig.
Men NÅ starter jeg skrivepausen min på ordentlig asså. Så får vi se hvor lenge den varer. Ha en god sommer så lenge, alle sammen. Husk, dere er i mine tanker. Klem til dere alle :-)

En bitteliten pause fra pausen

Jeg leser ikke så masse bøker. Det er ikke så mang bøker som treffer meg. Jeg liker godt å lese om personlige historier. Faktiske hendelser som setter sine spor i mennesker. Både mennesker rundt hovedpersonen(e) i boken, men også den som leser. Derfor liker jeg bøker som enten hovedpersonen eller noen i nær omkrets av en hovedperson har skrevet. Bøker som Regines bok, Sammen til verdens ende, Anne Franks dagbok osv. er bøker jeg rett og slett liker å lese... Nå har jeg lest enda en ny bok! Her er litt om den:
Jeg må bare fortelle om ei bok jeg leste ferdig igår. Har man ikke lett for å tømme tåretankene, så er denne boken et godt hjelpemiddel. Den handler om en forferdelig hendelse som utspant seg i Paris under krigen, nærmere bestemt i Juli 1942. Jeg kan virkelig anbefale denne boken. Det er en skremmende, fengslende historie skrevet av Tatiana de Rosnay. Boken heter Saras Nøkkel. Jeg har fått med meg at boken også er filmatisert, da flere har anbefalt denne filmen. Jeg ville gjerne lese boken først, og når jeg var ferdig med boken igår sjekket jeg kinoprogrammet. Joda, siste forestillingen var igår den, men den begynte akkurat når jeg var ferdig med boken, sånn i 2-tiden. Jaja, sjansen kommer vel igjen, er jo noe som heter DVD...
Dette er det som står bak på boken:
"Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer lillebroren sin i et skap like før familien arresteres av det franske politiet  i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d'Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir til døgn, og Saras desperasjon vokser.
Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vél d'Hiv blir Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun undersøker saken, snubler hun over Saras fortiede familiehistorie. Julia føler seg forpliktet til å skrive om jentas skjebne, og gjennom sine undersøkelser  tvinges hun til å stille spørsmål om sitt eget liv."
Ingen ville tro, at endestasjonen omsider skulle være Auschwitz. Under denne razziaen var det også flest kvinner og barn som ble fanget. Alle trudde disse var trygge, så kun mennene gjemte seg fra politiet. Ingen trudde heller at det ville være farlig, hvertfall ikke SÅ farlig, siden det var det franske politiet, og ikke tyske nazister som tok dem til fange.

Zakhor. Al Tichkah. Husk. Glem aldri.

onsdag 25. mai 2011

Life goes on...

To avbrutte forsøk etterfulgt av et mislykket et... Det gjør noe med en... En bruker liksom opp sjansene sine for en dag å få barn. Det føles hvertfall litt sånn.
Ja, vi har jo tre egg på frys, men jeg har liksom ikke så stor troa på de fryste egga, sammenlignet med ferske, og vi vet jo alle nå hvordan det gikk med vårt nydelige, lille 9-delte egg. Vet ikke om det er rasjonelt å tenke sånn, men jeg gjør nå en gang det. Jeg vet jo at mange har blitt gravide også med fryseegg, men jeg trur ikke det skjer oss. En skal jo aldri si aldri, men det er sånn jeg føler det per idag hvertfall. Tenk om de ikke overlever opptining? Da er veien kort mot ny egguthenting, sprøyter, kviser på rare plasser, og alt som er baksiden av dette. Jeg håper bare at vi klarer det i løpet av de tre forsøkene våre, for vi vil ikke ha råd å fortsette på private klinikker. Adopsjon er også økonomisk uaktuelt... Med mindre vi vinner gode slanter på Lotto eller noe lignende. Vel, nå husker jeg ikke helt når jeg slengte inn en kupong sist, men jeg lever jo fremdeles i håpet. Håpløst håp akkurat det der. Nå er det ikke lenger bare den biologiske klokken som tikker, men også den offentlige forsøksklokka. Det svir i sjela, blir deppa av mindre.
Etter jobb idag har jeg brukt masse tid på sofaen. Har hatt noe sinnsykt til hodepine. Pleier å få vondt i hodet når jeg drikker lite i løpet av dagen, men idag har jeg faktisk drukket masse vann, sikkert halvannen liter tilsammen. Det er mye mer enn jeg pleier, så kanskje jeg har drukna hjernen min? Eller hulrommet der hjernen skulle vært? Isåfall så skjønner jeg godt hvorfor jeg har vondt i hodet. Kunne jo alltids ta noe Paracet eller noe, men jeg virkelig hater paracet. Jeg brekker meg, de setter seg fast i halsen, også går jeg rundt å raper på paracetsmak resten av dagen. Paracet smaker ikke bra, så da velger jeg å ha hodevondt istedet.
Igår var det askesky over her... Flytrafikken gikk visst som normalt, såvidt jeg fikk med meg, men nordsjøhelikoptrene hadde fri. Det var deilig, for de pleier å fly rett over hustaket her, så det rasler i glasskapet. Noe som ikke var riktig så deilig var å se hvordan bilen så ut. Ikke lenger blå, men grå. Til og med når det regnet var det akkurat som det var sølevann viskerne tok, ikke regnvann. Æsj... Grisevær, griseaske og grisevind. Idag har det ikke blåst så voldsomt egentlig. Jeg har sluppet å holde meg på hodet i frykt for at håret skal blåse av. Og nei, jeg bruker ikke parykk! Det har bare blåst masse.
Ellers lite å melde herfra... Vet ikke om jeg kommer til å gidde å blogge så mye fremover, er liksom ikke så mye som vil skje, annet enn jobb og skole frem til ferien, og det blir litt dumt å skrive om det hver dag. En skal heller ikke her aldri si aldri, men for nå tar jeg meg ei skrivepause, men jeg skal fortsette å lese deres blogger. Snakkes plutselig igjen! :-) Klemmer til dere alle.

tirsdag 24. mai 2011

Etter seinvakt...

Hvorfor er det alltid så vankelig å sove etter seinvakt, uansett hvor travel eller rolig vakten er? Jeg kan ikke fatte det... Irriterende er det hvertfall, like irriterende som den leamusen som FREMDELES kommer og går... Jaja, enda godt leamusa er i øyet og ikke i en fot eller noe, det hadde tatt seg ut. Tenk å ha leamus i en fot og arm på motsatt side, samtidig! Går sånt an? Kanskje det er sånn at jo fler befrukta egg man har i magen, jo verre leamuser kan man få? Kanskje Octomom hadde sånn leamus? Dette må vi virkelig fortsette å forske på, Ønskemor!
Når man ikke har babytanker i hodet lenger (ja, særlig), så kommer det jammen mange andre, rare tanker. Jeg husker at ei venninne fra barneskolen fortalte om det rareste ordet hun visste om. Det er briller. Hvorfor heter briller briller? På engelsk er det jo glasses, og svensk glassögon. Men på norsk betyr jo glassøye noe helt annet enn briller, men hvorfor er det akkurat ordet briller som skal beskrive disse tingene man setter på nesa for å kunne se bedre? Hu har igrunn rett. Briller er et supersnålt ord.
Ellers så jeg to smartinger ved jobben idag. De hadde boblejakker på seg. Det så deilig ut. Jeg ble nesten misunnelig, der jeg gikk å frøys i softshell'en min... Mine vinterklær er av prinsipp hengt i skap langt vekk fra gangen. Det er en prinsippsak, men etter det synet, så trur jeg jammen jeg må fire litt på det prinsippkravet.
Ellers har jo bloggverden fått verdens beste nyhet idag! Noen som enda ikke har fått det med seg? Hihi ;-)
ENBLIRTOELLERTRE ER GRAVID!!!!!!!
En av de fantastiske singelmammaene har klart det JomfruMaria en gang gjorde! Reiste til Danmark og ble befrukta! Åh, Danmark må jo ha de beste klinikkene, for erfaringer må de jo ha fått i løpet av de siste 2012 årene! :-D Og ikke vær redd for fordommer, frøken. Det er så utrolig mange barn som idag vokser opp med kun en av foreldrene sine av forskjellige grunner. De blir like fantastiske mennesker de også, og dere singelforeldre er fantastiske foreldre!
Forresten... Hvis Jesus ble født på julaften... Hvorfor feirer vi alderen hans på nyttårsaften? Det er annen tanke en kan lure seg grønn på. Vel.. Nå har jeg ikke lest bibelen, og jeg var heller ikke den som fulgte best med under kristendomtimene. Kanskje er det en logisk forklaring, men det er jo ingen andre som blir et år eldre en uke etter bursdagen sin.
Mange viktige spørsmål er herved stilt, og ja, jeg trur også selv at jeg snart begynner å bli gal ;-)
Gleder meg forresten til resten av uken, vel den resten som kommer etter dagvakten imorgen: Planen er da å gjøre minst mulig fordelt på mest mulig tid. Gleder meg til å sove litt ut, ja, som om jeg ikke har gjort annet de siste to ukene. Well... Shit happens! Må vel strengt tatt vaske litt hus og sånt også... Kjedelige greier...

Provera

Snakket med den koselige sykepleieren fra KK igjen idag, og har fått ny dato for oppstart. Skal ikke si jeg gleder meg, men skal drømmen oppnås, så er det noe som må til. Det blir ikke før etter ferien, Men det skal bli deilig å nyte ferien uten å ha medisiner og legetimer hengende over seg. Jeg begynner en ny Proverakur mandag 8.august. Akkurat nå er jeg glad for at det er såpass lenge til. Jeg er så sliten etter denne runden, det har virkelig tappet meg for energi.
Idag er det ikke så mye annet enn En blir To(eller Tre) jeg tenker på. Jeg ønsker så veldig for henne at hun har minst en spire i magen. Hun er en av damene her inne som fortjener det så innerlig, og nå er målet så nært, men fremdeles så fjernt.

Lettelse

Skal nok bli lettere å sove ikveld enn det har vært de siste nettene. Fordi jeg vet hva jeg nå har å forholde meg til. Jeg vet at det er ingen spire, trenger ikke bekymre meg mer for det, akkurat nå. Kjenner egentlig at det er litt deilig og avslappende. En stor lettelse å vite hva som skjer (eller ikke skjer) med kroppen, ikke tru, ikke mene, ikke føle i alle himmelretninger. Samtidig. Hver dag. Jeg hadde nok blitt letta om svaret hadde vært positivt også, men herregud... Det ville vært i en skala for seg selv! Jeg har forresten fremdeles leamus, så det betød nok ingenting.
Igjen, jeg setter veldig stor pris på all støtte dere gir. Det betyr enormt. Uten mannen min, vennene mine og bloggen (noe som også inkluderer alle dere), så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Vel, uten mannen min hadde vel situasjonen vært en annen, men jeg er uansett veldig takknemlig og glad for at jeg har han. Han er og blir best.
Men jeg lurer på hvem alle dere er! Mange av dere kommenterer, men enda mange fler titter bare innom. Jeg liker godt begge deler jeg asså ;-)
Jeg har idag fått vite om en hemmelig leser, ei venninne hadde funnet bloggen min gjennom en av de andre bloggene jeg følger, men det er jo bare koselig. Hun har slitt litt selv, men er nå under lykkelige omstendigheter, og venter en liten om noen mnd. Håper det går bra denne gangen, vennen. Kjempeglad i deg! <3
Men hvem er dere egentlig, alle dere andre? Ja, for jeg vet dere er der, har jo statistikk på bloggen. Jeg er egentlig ikke så opphengt i hvor mange lesere jeg har og sånt, men idag (asså, siden jeg ikke har lagt meg enda, regner jeg idag som mandag fremdeles), så var det noe som skjedde. Noens død, en annens brød, kan det kalles det? Nei, det hørtes veldig dramatisk ut egentlig, så finnes nok noe som passer bedre. Poenget er, at med gjennomsnittlig kanskje ca 60 sidevisninger og 50 lesere daglig (uten at jeg har finregnet), så var det jo litt merkelig at plutselig, på en sånn dag som idag, at det da er 293 sidevisninger og 134 lesere. Jeg vet egentlig ikke forskjellen på sidevisninger og lesere, men uansett er det jo frycktans svärt månge! Skulle gjerne klippet og limt statistikkskjemaet, bare for å bevise det, men jeg skjønner ikke hvordan man gjør sånt, så det får være. Vil bare understreke at jeg heller ikke har brukt bloggshout. Koselig at folk leser, virkelig, jeg blir bare nysgjerrig på hvem dere er alle sammen :-) Kanskje jeg kjenner flere av dere enn hun jeg nevnte litt over her?
Imorgen gleder jeg meg til å lese om En blir To(eller Tre), for å høre hva svaret på hennes blodprøve viser. Jeg trur nok ganske sikkert hun er gravid, for hun har tisset på pinne opptil flere ganger og fått positivt resultat på dem ;-) LYKKE TIL!
Men dette får være siste innlegget herfra idag. Spam spam og god natt.

mandag 23. mai 2011

Livets lysemørke side

Jeg husker når jeg var lita. Brukte ord som lysehvit og mørkesvart. Lo høyt av pappa som kalte rosa for lyserød. Han hadde jo ingen peiling!
Livet har lyse sider, og mørke sider. Dagen idag har vært lysemørk, eller mørkelys? Lysemørk klinger bedre, synes jeg.
En mørk men allerede fornemmet nyhet gjør at en må prøve å se lyst på tingenes tilstand. Jeg har kommet på noen ting som er positivt med at blodprøven viste negativt:
  • Jeg slipper Crinone helt til 12. uke.
  • Jeg slipper å ha termin midt i en praksisperiode
  • Jeg kan drikke alkohyler i sommervarmen, om den kommer tilbake. Er vel ikke akkurat kjent for å være den som er hardest på flaska, men innimellom er det jo litt kos.
  • Jeg kan reise på Bon Jovi konsert nå i Juni, uten å være redd for at jeg kan bli utsatt for kvalme
  • Vi kan ha en morgenkvalmefri sommerferie
  • Vi har mer tid til å spare penger til babyutstyr.
  • Vi har ingen annen enn oss selv å tenke på i enda noen måneder
Ja. Det var altså mine punkter. Jeg hadde glatt ofret absolutt alle punktene, men skal man tenke positivt, så må man gjøre sitt beste.Det føler jeg nå at jeg har gjort.
Tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger fra dere alle sammen. Jeg har ikke ork til å svare dere alle og enhver, men jeg setter umåtelig pris på all støtte. Har lyst å gi dere alle en god klem! <3
Vi kommer nok ikke igang med nytt forsøk før til høsten, for kroppen skal komme seg til seg selv igjen, en eller to mensperioder, og før den har rukket det, så skal både vi og klinikken ha ferie. Når vet vi ikke enda, men seykepleieren på KK som ringte meg idag skulle ringe opp igjen imorgen, slik at vi kunne komme frem til en mer nøyaktig dato. Da er det innsetting av fryst egg som blir aktuelt, så jeg slipper vel så innmari masse medisiner og sånt da, tenker jeg. Jeg vet igrunn ikke helt hvordan de går frem med det, men finner vel fort ut av det også. Det eneste som er sikkert er at det blir to nye uker etter innsetting med altfor mye spenning.

Mer venting

Ja, ENDELIG ringte de. Sykepleieren som ringte, ringte fra sin private telefon - det viste seg at telefonnettet til hele Haukeland har vært nede i hele dag...
Resultat: Negativt.
Da blir det nok ikke mer før til høsten igjen, pga ferier både for oss og dem. HURRA! VENTING! Nei, det var ikke slik vi ville ha det...

Sprøøøø - som knekkebrøøøø'

Dagen idag startet ikke helt som øsnkelig. Våknet, sto opp, og satte meg i bilen for å komme meg på KK for å ta blodprøve. Jeg hadde jo da GLEMT at det var mandag, noe som betyr kø. Masse kø. Resulterte hvertfall i at jeg ikke kom frem før kvart over 8, og jeg kom inn for å ta prøven kl halv 9. Jeg spurte da om hvor lang tid damen trudde det ville ta før jeg fikk svaret, og hu sa da at de nettopp hadde sendt over en sending til analyse, men at jeg kunne vente meg en telefon etter kl 12 idag. Vel - jeg venter enda, og nå slutter de snart av for dagen... Har de glemt meg? Jeg har jo også brukt store deler av denne dagen på å sove på sofaen, og våknet ikke før nå nettopp, når mannen ringte for å si at han er på vei hjem. Vel, telefonlinjene er jo nå stengt, og jeg kan ikke få tak i dem for å mase.
Dessuten har jeg blødd litt igjen, både seint igårkveld og idag. Fremdeles ikke masse, og jeg har fremdeles ikke vondt, men plutselig kan det bli både mer blod og smerter. Trur jeg må få mannen til å kjøpe tissepåpinnetest på vei hjem idag, sånn at jeg hvertfall har noe å forholde meg til. Noe som viser enten eller, med en viss sikkerhet.
Jeg har leamus på det venstre øye. Betyr det noe? Nei, trukke det betyr annet enn masse irritasjon. Har vært sånn i hele dag.
Så det ser ut som at jeg er i samme båt som En blir To(eller tre), at svaret ikke kommer før imorgen. Enda en dag med pinefull venting.

Når mørket no har senka sæ...

...Så  burd æ verskli såvvå!
Men det var neimen ikke lett idag. Jeg som er så trøtt, selv om ejg har sovet masse, får ikke sove ikveld. Siste uka har jeg sovna før hodet har landa på puta så og si hver kveld. Gjelder altså ikke for ikveld. Etter en halvtime med snuing og vriing ved siden av en mann som skal stå opp lenge før fanden fiser, så valgte jeg å stå opp igjen. Resultat: Pc på fanget og sykling på tv. Nå er kanskje ikke pc på fanget det beste med tanke på en eventuell spire, men vi har en sånn pc-pute som visstnok også skal hindre/minske stråling. Dessuten omgir vi jo oss med så mye annen stråling ellers i hverdagen, i form av mobile nettverk, trådløse nettverk og mobiltelefoner, så jeg trur ike da at pc på fanget (med pc-pute) er det verste en kan gjøre. Er det "ment to be", så blir det nok uansett tenker jeg...
Jeg har også vært litt kvalm i helgen... Har ikke turt å nevnt det egentlig, men aller helst tenker jeg det er fordi jeg er så nervøs angående morgendagen. Det er så ille. Et prøverørsprosjekt, om jeg kan kalle det det, krever MYE venting. Tenk bare at det gikk ca halvannet år fra jeg gikk til fastlegen med dette for første gang til vi kom igang med det første (avbrutte) forsøket. Det var ille venting, man visste liksom ingenting. Samtidig skjedde det noe innimellom, som f.eks. utredning og X antall besøk i gyn.stolen. Men all ventingen imellom har vært ille. Nervepirrende. Vel, det var bare en svak forsmak på hvordan det har vært de siste to ukene, kanskje spesielt denne helgen. Denne ventingen har hittil vært den mest energikrevende, altoppslukende perioden på lang tid, kanskje i det hele tatt.
Imorgen er ventetiden over, da begynner vi forhåpentligvis på en ny ventetid. Seiersrundeventetiden.

søndag 22. mai 2011

Bare lureri?

Jeg begynner å tru at det lille blodet jeg fant i trusen igår bare var lureri. Og sånt liker vi å tru. For idag har det ikke vært noenting, NADA! Kan jeg igjen begynne å håpe? De ømme puppene er borte, men jeg kjenner fremdeles "noe" i underlivet. Aller helst er det Crinonen som gjør det, for som En blir To (eller tre) sa, så har jo også den bivirkninger som f.eks. blødninger og irritasjon rundt impliseringsstedet (Er det ikke det det heter? Husker ikke, og gidder ikke sjekke). Og impliseringsstedet er jo, som alle nå sikkert har fått med seg, i sjura. Hurra. Så kanskje de få bloddråpene igår bare var det? Eller var det en festeblødning? Om det var en festeblødning; hva var da de smertene jeg hadde første natten etter innsetting?
Får sikkert aldri svar på det, men det spiller egentlig heller ingen rolle, for imorgen, D-dagen, får vi vite om denne karusellturen har resultert i noe bra eller ikke. Vi skal uansett ut å spise imorgen. Enten for å feire, eller for å sørge. Uansett utfall er sikkert ingen av oss i stand til å lage noe middag selv allikevel. Synes vi vil fortjene sånt imorgen.
Endelig er altså arbeidhelga over, og jeg kan virkelig slappe av (haha, særlig) til imorgen. Imorgen. Dagen som for litt siden var evigheter unna er her snart. Veldig snart. Vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg mest. ja, for jeg gjør begge deler. Gleder meg til endelig å få et svar, gruer meg til å få et negativt resultat, ja, for sjansen er jo der for det også. Dessuten belager jeg meg mest på et negativt svar, slik at jeg heller kan bli positivt overrasket. En kan jo prøve å ta det som det kommer, alle og enhver, men det er næggu itte lett! For min del føler jeg for øyeblikket at jeg må prøve å forberede meg på et minus.
Spenningen er til å ta og føle på i heimen.

lørdag 21. mai 2011

Løpet kjørt?

Enda et megakort innlegg:
Kom nettopp hjem fra jobb... Oppdaget da at Crinonen som hadde kommet ut igjen iløpet av de siste timene er misfarget. Med blod. Kan ikke være bra. Ikke mye blod, men mer enn nok til å skape tvil og dumme tanker.
Håper det ikke kommer mer nå, og at blodprøven på mandag fremdeles vil være positiv.

fredag 20. mai 2011

Tar det for hva det er...

Trøtthet. Søvnighet. Ømme pupper. Alle de tingene jeg vil tolke som gode tegn, det er jo ingenting annet enn bivirkninger av Crinone. Yippiyayey...
Hipp hurra for at det endelig er helg. Helgen har en tendens til å gå fort, og håper dette ikke er noe unntak. Jeg vil ha mandag 23.mai igår. Jeg vil ha den dagen overstått, jeg vil ha svar.
Jeg trur, nei jeg vet, at også mannen min tenker mye på dette her. Han ligger så urolig om natten som han aldri før har gjort, og våkner like trøtt som når han la seg. Trur han også synes det blir godt med helg nå. Idag har han laga pizza til det dovendyret av ei kone han bor med, og jeg synes idag også at jeg er verdens heldigste når det gjelder valg av mann. Han er jo bare best, det er det ikke noen tvil om.
Sorry folks, for at jeg er sløv med kommentarer om dagen. Jeg leser om dere, men så stopper det helt opp. Jeg koser meg virkelig med å lese og å følge med, det skal dere vite! :-)
Ønsker alle ei god helg. Om jeg ikke skriver noe i løpet av helgen så er det enten fordi jeg er på jobb, eller fordi jeg sover. Planen er nemlig å dele helgen opp i jobbing og soving. Fantastiske sengen <3

torsdag 19. mai 2011

Jeg måtte bare, men burde ikke ha gjort det...

Jeg tok en aldri så liten graviditetstest nettopp. AAAAAALTFOR tidlig, ja, jeg vet. Det er bare det at når En blir To tester positivt idag, så kunne det jo være at jeg også kunne testet positivt, siden vi hadde innsetting samme dag... Eller? Kanskje hun fikk positivt allerede, fordi hun vil være nødt å dytte på en dobbelt så svær vogn som meg? Høres jo på en måte logisk ut, at tvillinger "frigjør" mer HSG enn en "enling"...
Vel, resultatet var i alle fulle fall negativt. Jeg "trøster" meg med at det fremdeles såvidt bare er torsdag, og at nye sjanser kommer om noen dager.
Det sto på pakken til testen at om en tester før ventet menstruasjon, så måtte en bruke dagens første urin. Dette dreit jeg jo i, og fikk dagens nedtur i fleisen.
Jeg håper jeg tar deg igjen med positive tester straks, gode En blir To, for neste sommer skal vi jo på trilletur i trivelige trøndelag, og som æ gler mæ! ;-)
Sovedyret har sovet ca hele ettermiddagen og kvelden, med små våkeperioder, men nå er det sengen igjen, og det kjennes ut som om jeg ikke har sovet på ukesvis. Forstå det den som kan... Natta godtfolk!

Sovesyke...

Jeg trur jeg er blitt rammet av en alvorlig grad av sovesyke. I helgen og på najonaldagen har vi vært på en annen kant av landet, uten nett og alt. Herlig, herlig, sånn egentlig. Ikke et lite snev av abstinenser. Noe av grunnen kan vel kanskje ha vært at jeg enten har sovet eller gjespet. Hele tiden. Ja, også selvfølgelig dyttet i meg masse is og god mat - sånt som gjør en at nasjonaldag for en ufrivillig barnløs i det minste kan ha et lite snev av verdighet.Vel... Mye god mat ble det vel ikke på nasjonaldagen, det ville vært drøyt å si. For i bunad er det ikke plass til masse mat! Trur jeg må få sydama i familien til å sy den ut litt etterhvert... Det har jo tross alt ikke blitt gjort noe med sømmene på bunaden siden konfirmasjonen, da den ble sydd inn masse... Dette er altså en arvebunad, etter min mor, og er sydd flere år før jeg ble født. Min mor var en del rundere enn meg, for å si det slik, og derfor er det fint mulig å sy den ut. Sånn det får være nok bunadssnakk... *gjesp*
Vi kjørte bil til den andre delen av landet. Det ville jo gå så bra, for vi er jo to som kan bytte på kjøringa! Vel... Det ble nok med at mannen kjørte, mens jeg enten sov eller slost med å få inn radiosignaler, siden vi var lei alt av medbrakt musikk. Spiller vel ingen rolle, vi kom både frem dit vi skulle og hjem igjen, så målet var jo igrunn oppnådd da.
Jeg kjenner mensmurringer nesten hele tiden om dagen. Vel, når jeg er våken hvertfall. Jeg drømmer mye rart når jeg sover. Inatt fødte jeg en hjertepute, og ble så lei meg for at det ikke gikk an å bytte bleie på den. Var nesten på gråten når jeg våknet også... Drømmer også mye om at blodprøven på mandag viser at jeg er gravid, men når jeg våkner blir jeg bare lei meg, for da innser jeg jo at det fremdeles er flere dager til mandag.
Jeg er visst i det hele tatt mer lei meg enn jeg pleier. Her en dag på mini-ferien vår, så fikk jeg tårer i øynene fordi trærne ute bevegde seg så fint i vinden. Hadde mest lyst å grine, men jeg var da blant folk, så jeg gikk på badet og tørket tårene istedet.
Så her er det ikke så mye mer som skjer om dagen enn tårer og søvn. Jeg prøver å ikke tolke hva dette er, men trur alle som leser skjønner hva jeg håper det betyr.
Nå skal jeg sove en liten stund, til mannen kommer hjem fra jobb. Jeg skal jobbe i helgen selv, og er egentlig glad for det. Dagene går liksom litt fortere da, enn om jeg bare skal være hjemme å vente på mandagen, samtidig er jeg redd for å virke FOR trøtt på jobb... Men vi får ta det som det kommer, nå lokker sengen igjen en liten turing.
natta.

fredag 13. mai 2011

Detta vakke så lurt, kanskje...

Idag var jeg på jobb fra 8-15. Deretter har jeg sittet i gruppearbeid iforbindelse med ei skoleoppgave, og kom hjem i 23-tiden. Trukke det var så lurt. Jobb igjen imorgen tidlig, og kjenner jeg er dautrøtt. Tok en dusj når jeg kom hjem, og må nå holde meg våken til håret tørker, ellers blir det rene kråkereiret. Hårføner gir samme resultat, så da får jeg nok bare bli sittende...
Men så kommer den samvittigheten. Ovenfor mannen, spiren og meg selv. Tenk om den nå ikke vil være der, i min lille hule, fordi jeg sliter meg helt ut? Nei, dette må jeg slutte med, og heller sette litt grenser for meg selv.
Kjänslor idag: Jeg har aldri hatt menssmerter. Heldigvis, kanskje? Men, litt murringer, det har jeg hatt en dag eller to før mensen har kommet. Idag har jeg akkurat samme kjänslan, men jeg kan ikke tro mensen skal komme. Ikke enda, hvertfall. Uansett hva som skjer, er jeg nok uten rødt besøk i over ei uke til, men jeg synes nå allikevel det er snålt og merkelig.
Skulle ønske jeg kunne alt om dette, samtidig hadde jeg vel da ikke hatt noen grunn til engang å håpe på et positivt resultat. Ja, for håpet det har jeg da enda, dette skal aldri bli et håpløst prosjekt! Håpet har dessuten en fin farge, Grønn. Nå liker jeg egentlig rød best, men grønn ekke så verst det heller. Trua derimot. Nå vet ikke jeg hvilken farge som representerer tro, men per nå, så føles den svart. Skal bli godt med langhelg hos mine foreldre nå, hvor vi også skal feire 17.mai! Skal bli fantastisk å komme litt vekk fra denne byen og alle sirener og buekorps. Buekorps er forsåvidt sikkert fint det, men jeg liker mye bedre vanlige korps, hvor man faktisk hører hva som blir spilt, og ikke bare trommetromme i utakt. Ja, for jeg har til dags dato enda ikke hørt ETT eneste buekorps med litt takt og rytme, og med all den treningen, så skjønner jeg ikke helt hvordan det går seg til. Spesielt ikke når dette skal være Bergens stolthet, ja, rett under et visst fotballag da. De trur det gjerne selv, men de har som sagt til gode å bevise det. Og JA, jeg har hørt masse på buekorps. Skal godt gjøres å la være liksom...
En annen ting, noe jeg hørte på radioen på vei hjem fra gruppesamling, var at en erkebergenser dissa 17.mai i Oslo, fordi det kun var tog for barna, that's it, ingenting mer, og hvertfall ingenting for de voksne. Vel, nå har jeg aldri feiret 17.mai i Oslo, men herregud da mann... Norges største by har nok litt mer å by på enn toget som går forbi slottet. Noe jeg forøvrig synes er like rørende å se glimt av på tv hvert år. Dessuten, mr. Erkebergenser, så er det så mange flinke korps med! Vel, kanskje ikke alltid i takt de heller, men hva spiller det for rolle, når man faktisk forstår hva som blir spilt? Nå synes jeg egentlig alt med 17.mai er veldig rørende, bunader er det som fascinerer meg mest. Åh, som jeg elsker bunader! Ønsker meg bunadsatlas til jul og bursdag, men jeg synes det høres så kjerring ut, så tør ikke si det høyt til noen.... Så da får jeg leve uten... :-P Lurer på hvordan 17.mai skal bli når vi en gang har en barnevogn å dytte på! Herregud, så gøy det skal bli! :-)
Nå har håret tørket sånn greit nok, kjenner jeg, så da er det bare å hive seg i seng, og få en time eller to (helst 5) i drømmeland før klokka ringer. Sov godt, godtfolk! :-)

onsdag 11. mai 2011

12 dager

Gurimalla så treig tiden er, når man venter. Bare to dager har gått siden innsetting, og det er enda 12 dager igjen til blodprøve. Har tenkt litt på om jeg skal prøve meg på en hjemmetest den helgen eller ikke, men jeg trur jeg skal la være. Har ingen annen grunn til det, enn at det sikkert er for tidlig lørdagen eller søndagen uansett.
Har hatt murringer i magen idag. HÅPER fremdeles at det er positive tegn, men TRUR det sikkert har med alle innsprøytede hormoner som på sin måte er på vei ut. For alt jeg vet, så kan det også være eggløsning. Ja, jeg synes også det høres tvilsomt ut, men med tanke på alle de eggposene som på fredag var for små, så kunne det jo være at de til nå har vokst seg store, og er på vei ut på egenhånd.Uansett viler jeg på at et evt. svangerskap vil gi symptomer så tidlig som nå, for hvem kjenner egentlig noe til et svangerskap før mensen uteblir? Om det hadde skjedd på den "vanlige" måten mener jeg...? Mensen min vil jo eventuelt ikke utebli før om ca to uker enda.
Imens skal jeg daglig leve fint med den ekle Crinone. Crinone er en vaginalgel som jeg synes lukter lite godt, og den renner ut litt etter litt utover hele dagen. Det er egentlig ganske ekkelt, og jeg beklager alle ekle bilder jeg håper dere ikke får i hodet. Jeg gjør jo dette selvfølgelig med glede, men jeg synes også det er viktig å få frem alt som skjer i en slik prosess. Ettersom jeg har en del flere lesere enn kommentatører (fant jeg opp et nytt ord nå?), og noen av de kan jo være folk som kanskje trur at noen gjør dette for enkelhets skyld. Kan jo være de blir overbevist om at dette hverken er enkelt eller noe annet positivt.
Jo, noe positivt er det jo, faktisk ganske masse! Tenk at det i det hele tatt kan gå an, og at dette er en metode for folk å få barn, om man ikke kan få barn på egenhånd? Dessuten er det ingen andre som får se barnet sitt på en skjerm mens det fremdeles bare er en bitte, bitte liten klump med et få antall celler. Det var utrolig sært, og veldig gøy, igrunn. Hvordan skal det bli, om vi en gang får se et bankende hjerte på en skjerm? Tårene kommer hvertfall til å sprute, herfra til Kina!
Barn er ingen menneskerett er det mange som sier. Det har jeg også snakket om før, men hvem er det som har sagt at det er en menneskerett? De eneste som har ordet "menneskerett" i sin munn i denne forbindelse, har vel gjerne barn selv, og aner ikke hva de snakker om. Skal vi da si til de at å ha en bil ikke er noen menneskerett? Eller ferie? Blir litt samme greia, synes jeg. For vår del er det en drøm. Hverken mer eller mindre.
Jeg hadde egentlig skrevet en hel del mer, men jeg husker ikke alt. Pc'en klikka, og den hadde ikke lagret mer enn dette. Ikke for det, det var vel gjerne nok å lese dette også ;-)
Håper alle har en fin kveld! :-)

tirsdag 10. mai 2011

Noen ord fra Rugekassa

Det siste døgnet har på en måte ikke vært så bra, men på andre måter helt ok. Jeg er fremdeles øm nederst i mageregionen, og trur fremdeles at det er fordi legen var så hardhendt igår, med å presse ultralydapparatet hardt ned i magen, samtidig som hun romsterer oppi "huttiheita" med først og fremst sånn metallting som jeg aldri husker navnet på, samt kateteret til å føre inn egget og alt det gjennom livmorhalsen.
Kvelden igår var VARM! La meg under dyna, men den ble fort forkastet til fordel for et dynetrekk. Sovnet til slutt, men våknet inatt en gang av noen utrolige smerter helt nederst i magen. De forsvant like fort som jeg antar de kom, og varte ikke mer enn noen sekunder, maks et minutt. Men det var så vondt at jeg nesten ikke fikk puste. Sendte en sms til ei venninne som har vært gjennom dette (uten resultater - foreløpig), og spurte hvordan hun hadde hatt det etter innsetting, med tanke på disse smertene. Hun hadde ikke opplevd sånne smerter før, men hun hadde hørt om andre som hadde knipesmerter rundt den tiden egget kan ha festet seg, og de har blitt gravide. Jeg håper jo innerlig at det kan være noe sånt, men jeg synes også det i tilfelle kom lovlig tidlig. For alt jeg vet kan det jo ha vært luftsmerter... Jeg er flink til masse, men å se gjennom huden og musklene (ja, jeg kan jo tro jeg har muskler), det kan jeg fremdeles ikke!
Som den frøken negativ som jeg er, så håper jeg selvfølgelig at smertene inatt var godt nytt, men jeg tør, som vanlig, ikke å tru på noe...
Som liten digga jeg Hege Schøyen over alt på jord. Gjør forsåvidt det enda også, men hun lagde en kasett med karakteren Bitten: Bitten-kassetten! der leser hun opp en del av et lite dikt, men jeg husker ikke navnet på forfatteren. Den delen av diktet hu leser opp, føler jeg sier mye om situasjonen mannen og jeg er i, og kan tolkes på utrolig mange, og litt morsomme måter igrunn. Men mest av alt synes jeg det er vakkert.

Du skal ikkje trø i graset
Spee spire lyt få stå
Mållaust liv har og ei mening

Hu derre Bitten har faktisk noen gullkorn mellom all tyggistygginga og Reidartankene. Jada, Reidar, som i Øyvind Blunck.
Bitten kan du lese om her, og Reidar kan du lese om her.

mandag 9. mai 2011

Klukk klukk

Idag har vi altså vært å satt inn et bittelite, men fint egg. Jeg synes forresten det var mye vondere enn å ta eggene ut, så de smertestillende man får under egguthenting skal man ikke undervurdere asså! hehe...
Vi fikk se egget på en skjerm før det ble satt inn. Noe så sært og rart er det lenge siden jeg har vært med på, om i det hele tatt. Merkelig å tenke på at jeg tekninsk sett nå er gravid, siden det er et befruktet egg i livmoren min. Da gjelder det bare at det fester seg, og vi krysser alt vi har for at det skal gå!
Egget var veldig fint, sa damen på labben. Igår hadde det delt seg i 8 celler, men da de kom på jobb idag var det sannelig delt seg i 9 celler! Godt jobba, lille spire! De tre andre eggene ble lagt på frys, hver for seg.
Det var hele tiden ultralydapparat oppå magen, så vi kunne se eggets ferd til livmoren gjennom et kateter. Eller, egget kunne vi ikke se, men "inni den hvite flekken der et sted, så ligger egget deres", sa legen. Syke, syke saker!
Så nå håper jeg bare at En blir To er like heldig og får satt inn minst ett like fint egg idag, på sin tur i Danmark! :-D Lykke til!

lørdag 7. mai 2011

Musikkens forundring...

Idag er jeg ingenting annet enn en sofasliter, og tenker på ting man sikkert ikke bør tenke på, fordi det egentlig bare er teit. Enda teitere er det jo å snakke om disse tankene man kanskje ikke burde tenkt. Men, hva skal en stakkar gjøre?
Jeg velger å både tenke tankene og fortelle om tankene.
Det er (minst) to sanger i verdens repartoar (skrives det sånn?) som er i mine ører VELDIG motstridende. De handler igrunn litt om det samme, men allikevel ikke. En handler om en god dag, den andre om en dårlig dag.
Dette er den om en dårlig dag:



Den om en god, eller rett og slett en PERFEKT dag, det er denne:


 Men hør nå her, sangskrivere. Er ikke første sang en litt vel glad måte å skrive om en dårlig dag på?
Og er ikke andre sang en litt vel dyster måte å skrive om en intet mindre enn en perfekt dag?
Tenk så mye bedre det hadde vært om jeg bare hadde funnet igjen min musikalitet! Om jeg noen gang hadde en sånn en, that is.
Musikk er allikevel noe av det beste i verden!

Eggsvar!

Endelig ringte damen fra laboratoriet. Hun kunne fortelle at hun hadde injisert spermier i 6 av eggene, og 4 hadde overlevd så langt. JIPPI! Håper virkelig at hvertfall ett av de eggene er vår sønn eller datter...
Også blir det helt sikkert innsetting! :-D Jeg fikk time på mandag, så det passer bra! Åh, som jeg gleder meg! Men som jeg gruer meg til to uker i enda mer uvisshet. Det blir vel en berg og dalbane av følelser det og, tenker jeg. Huff, hvordan skal dette gå?
Ellers er det intet nytt å melde herfra. Det er en foreløpig overskyet dag med litt vind, og på menyen idag står... Nei, vet ikke enda. Men håper mannen står opp snart, sånn at vi kan spise frokost. Trur jeg skal ta en forrett til den frokosten, for kjenner godt i magen nå, at noe har foregått der. 2 stk paracet, JA TAKK!

fredag 6. mai 2011

Var det virkelig 7 egg?

Nå har tydeligvis morfinrusen gitt seg litt, for tankene og realiteten henter meg inn.
7.
Det taller har BESTANDIG vært lykketallet mitt. Jeg har et fornavn, og to etternavn. Alle navnene har 7 bokstaver hver. Adressen i barndomshjemmet mitt hadde sju bokstaver, både stedsnavnet og gatenavnet. I tillegg ble summen 7 når man la sammen tallene i postnummeret. Når jeg var liten og skulle tegne hus, tegnet jeg alltid et STORT skilt ved siden av, med tallet 7 på seg. Dette er ting jeg har tenkt på først de senere årene...
En annen ting er da min bestemor døde. Det vil jo aldri være en god dag med gode minner, men hun døde slik hun alltid har sagt hun ville. Hun sovnet inn på morgenen, med min bestefar ved sin side. Helt uventet. Da er man jo nødt til å være litt glad allikevel, på hennes vegne. i alle fall, saken er at hun døde 07.07.07, i 7 tiden på morgenen.Hun etterlot seg mange i stor sorg, bl.a. 7 oldebarn.
Tilfeldig?
Jeg vet ikke, men noe sier meg at dette kan være lykkens tall! Min lykkes tall. Håper hvertfall det.

7 egg!

Ja, overskriften røper vel alt ;-)
7 egg var altså det de fikk ut, jeg har det blått på gult! (Hei, det rimte!)
Det som skjedde idag var at jeg sto opp, trøtt i trynet etter maks tre timer med lukkede øyne. Tok 4 paracet, og spiste to skiver, og drakk et glass melk. Bare forbered dere, folks, her kommer (nesten) alle detaljer!
Mannen gikk på badet i annen etg, og gjorde sitt slitsomme bidrag til dagens hendelser, og jeg synes fremdeles ikke synd på han for den delen av ansvaret ;-)
Så kom vi opp på KK, og SOM VANLIG er det vanskelig å finne parkering der oppe, men vi fant da en plass, og tok den.
Henvendte oss i resepsjonen, og en av de skjønne damene tok imot oss. Jeg blir jo så glad i disse personene, selv om jeg vet de får betalt for å være der. Jeg ser på de at de trives i jobben sin, og det har så mye å si for hele opplevelsen av å være der!
Fikk tildelt ei seng, eller... lignet mer ei båre, med et teppe, pute, og en sånn superlekker sykehusskjorte. Fikk beskjed om å legge meg til rette, så skulle de komme med medisiner og sånt. Fikk en OxyNorm, som er morfin, og en kvalmestillende jeg ikke husker navnet på. Fikk også en fantastisk ekkel drink med noe beroligende oppi. Ble etterhvert så utroooolig trøtt, men skjønte ikke helt om det var medisinen eller mangel på søvn som gjorde det slik. Ble enig med meg selv om at det heeeelt sikkert var mangelen på søvn.
Helt til det var min tur, og jeg skulle gå en tur på do før inngrepet. Sjanglebøtte. Jeg sier ikke mer.
Så la jeg meg på den fantastisk (u)behagelige GU-benken, og det var ikke noe vondt, det som skjedde, selv om de var gjennom livmorveggen på både høyre og vensre side med ei nål. Ganske tjukk nål og egentlig, jeg er glad jeg så den ETTER de var ferdig, og ikke før de begynte. Det hele tok ikke mange minuttene, umulig mer enn 5 minutter, men jeg har kanskje sovnet innimellom der også. Jeg var så ufattelig sløv. Skal hvertfall si medisinen fungerte bra!
å var det å ligge på båren igjen og sløve en halvtime-45 minutter før mannen hentet meg og kjørte meg hjem. Var vel hjemme i 11-11.30 tiden eller noe, jeg så ikke på klokken. Prøvde å skrive innlegget da, men kjente jeg ble svimmel, så jeg bare la meg på sofaen og sov istedet. Mannen reiste på jobb igjen, og jeg sov til han kom inn dørene i 4 tiden igjen. Det var noen fantastiske timer.
Alt i alt var dette en god opplevelse, denne gangen. Jeg trur ikke lenger at jeg er overstimulert, siden jeg ikke kjente noe, og mange sier det er sinnsykt vondt om man er overstimulert. Jeg spurte ikke legen hva hu tenkte.
Det som da skjer videre er at de ringer imorgentidlig, for å si hvor mange egg som er befruktet, og istand til å kunne brukes. Jeg får da også vite om det blir innsetting, og det vil isåfall skje på mandag. Hurra. Så nærme målet har vi aldri før vært, og jeg kan ikke annet enn å håpe det er vår tur denne gangen.
Jeg er så spent at jeg knapt kan puste. Men det er da så dumt å la være å puste også, så jeg får vel bare fortsette med den aktiviteten en stund til.
Håper alle har en fantastisk fredag! :-)

torsdag 5. mai 2011

Kriblinger

Det kribler sånn i magen, helt der nede. Er det eggløsningssprøyten som gjør det, eller er det bare sommerfugler og spenning for morgendagen?
Gleder meg til å vite hvor mange egg de får ut. Gleder meg til å høre hvor mange som etterhvert blir befruktet, og spent på om det blir eller ikke blir innsetting... Det er så mye usikkerhet i hodet mitt rundt dette, så det skal bli godt å få svar.
Har ikke så mye mer å skrive idag egentlig, det blir mer imorgen.
Håper alle har en fin kveld!

Til min ufødte venn...



Till the end, you can depend on me.

SISTE SPRØYTE! :-D

Endelig, dagen er her, da jeg ikke skal sette sprøyter på meg selv lenger, vel, inntil neste gang hvertfall. Jeg slipper å ha på vekkerklokken imorgentidlig for å ta sprøyten, jeg kan sove til jeg våkner av meg selv. Åh, som jeg gleder meg!
Noe annet jeg gleder meg til er selvfølgelig eggsankingen, selv om jeg også gruer meg til den. Skal uansett bli deilig å bli ferdig, og se hvor mange egg jeg får ut av det. Jeg har jo hatt mange små egg, men ikke riktig så mange som har innfridd "størrelseskravene", men sånn i utgangspunktet, så trenger man jo ikke mer enn ett egg for at det i teorien skal kunne gå bra. Spennende blir det uansett! Så blir det bare å håpe på at jeg ikke er overstiumulert når det gjelder, slik at jeg kan få egg inn igjen. De hører jo ikke hjemme i noen fryser, så jeg synes det bare er rett og rimelig de skal inn igjen. Drømmetanke, men dog.
Imorgen har jeg ingen planer. Stå opp, støvsuge og dusje. Travel dag, med andre ord. Dvs, jeg har kjøpt masse garn og greier, så jeg skal prøve meg på babytepper, miniluer og minisokker som jeg kan sende avgårde til prematuravdelingen her på Haukeland. Det hadde vært morro om jeg fikk til noe sånt. Dvs, tepper har jeg både strikket og heklet før, men luer og sokker er det verre med.
Jeg brukte igår over 400 kroner på garn, og når nøstene kostet 17.50 stykket, så kan dere tenke dere... Jeg skal ikke bli arbeidsledig med det første! I tillegg har jeg prosjekt "bilder-i-album" og 2 bøker jeg fikk i posten idag. Spisebordet på stua er dekket med bilder av både mannen min og jeg fra vi ble født til litt nyere bilder. Saras nøkkel og Idas dans er bøkene som dumpet i postkassen. Har hørt så utrolig mye bra om begge, og jeg skal nok ha lommetørklene klar.
Jaja, da ser det jammen ut som at det allikevel blir mer enn dusjing og støvsuging imorgen allikevel da! :-D Bare kosedag, uansett. Sånn bortsett fra støvsugingen da...
Ellers har jeg jo virkelig drømt de siste dagene, og valget på barnevogn er allerede tatt. Jaja, tidlig er det kanskje, men så lenge en bare ser og ikke kjøper, så synes jeg det er helt greit. Valget har falt på Emmaljunga, ettersom det er et merke som blant venner får MASSE skryt. Ei venninne har en Emmaljunga vogn som hun nå har brukt til sine tre yngste, og den fungerer helt fint fremdeles. Selvfølgelig litt normal slitasje her og der, men fremdeles fullt brukbar, og hun fikk også igjen 2000 kroner for den når hun solgte, det sier jo litt. Vi skal ha en brun Emmeljunga Egde Duo, den ser slik ut med bagdelen:



Og slik med sporstvogndelen:



Jeg synes brun er en helt fantastisk fin farge, og på denne vognen synes jeg det passet utrolig godt. En annen grunn til at jeg ønsker oss (JA; JEG ønsker OSS!), brun vogn er at jeg synes svart er kjedelig, samtidig som andre farger kan bli litt prangende, om dere skjønner? Vel, det er hvertfall min mening, og noen annen sin mening spør jeg strengt tatt ikke etter. Mannen har innsett at han ikke har noe han skulle sagt i denne saken allikevel ;-) Hoho!
Dette ble et innlegg med mange løse tråder. Ikke har jeg tenkt å nøste de sammen heller. Skulle sikkert vært mange innlegg dette, men snill som jeg er, så ville jeg jo prøve å skåne dere for litt spam! ;-)
En sang jeg digget for fulle mugger når jeg var liten, LENGE før jeg kunne engelsk er denne: (Bare musikkvideoen i seg selv er supergenial, spør du meg...!)



Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke bekymre meg for hva som kan skje, og heller være glad for det som faktisk skjer. Trukke det skal bli så enkelt til helgen, men da er det jo godt å ha sånne her sanger å lene seg litt etter.
God natt, folks!
PS: Det er forferdelig å være så utrolig glad i musikk, og være så utrolig umusikalsk. PYTON!

tirsdag 3. mai 2011

"Vi har brukt kalendermetoden, uten hell"

Vel, nå vet ikke jeg helt hvordan "kalendermetoden" fungerer, men SENGEmetoden, den er prøvd. Til de grader. Også den uten hell. Jeg blir så irritert på denne ClearBlue reklamen, alt virker så fint og enkelt. Der også. Det florerer overalt.
Jeg leste en gang på et forum, hvor noen hadde sagt til ei dame som hadde søkt IVF med mannen sin: "Det hørtes jo veldig vanskelig ut. Hvorfor prøver dere ikke med litt sex?"
Jeg har sagt det mange ganger før: Hva tenker folk med? Trur man virkelig at vi går gjennom dette frivillig? Det er så utrolig mange argumenter for IKKE å velge IVF, om man har andre muligheter:
  • Det er dyrt. Ja, mye blir dekt av staten, men 15.000 kroner i egenandel for medsiner, pluss 1500 pr forsøk til klnikken er fremdeles ikke småpenger.
  • Det tar LANG tid. Først utredning. Så må man vente på time til søknadsskriving med gynekologen. Så må man vente på søknadsbehandling og time til forsamtale. Etter det tar det også noe tid før man faktisk kommer til. Det er nå to år siden jeg var hos lege første gang, og har bare såvidt kommet igang med det første forsøket, for tredje gang. Hadde jeg fått det som jeg ville, så hadde jeg allerede hatt en fireåring, og gjerne flere små.
  • Det er veldig  uromantisk. Hittil har jeg måttet blotte meg for 3 forskjellige leger, 2 mannlige, en kvinnelig.
  • Mange grenser må tøyes, noen brytes. Sprøyteskrekk f.eks. Det kan man bare glemme å ha i slike perioder.
  •  Er man sjenert, og ikke vil at andre enn ektemannen skal se en naken, så må en bare glemme sånne tanker også.
  • Det er smertefullt. Jeg har jo skrevet om tidligere, at den ene sprøyten jeg har tatt ikke er så veldig god. Den er ikke så vond lenger, men jeg kunne gjerne tenke meg å slippe. Dessuten er visst ikke egguthenting det mest behagelige heller. Ventetiden er også smertefull, men på et annet plan.
  • Humørsvingninger. I takt og utakt med positive og negative beskjeder som gjelder alt fra ventetider til medisinering, så svinger humøret. Ustanselig. 
  • Man har kun 3 forsøk på å lykkes. Klarer man det ikke på de sjansene, så må en tenke andre baner. Privat klinikk er et alternativ, men da må en betale alt selv. Adopsjon vil for mange være neste steg. Det koster også masse penger. Det blir regnes som et forsøk først etter egguthenting. Dvs, man får maks 3 egguthentinger. Eventuelle befruktede egg som ikke blir brukt, fryses ned og kan brukes i såkalte "fryseforsøk". Disse regnes ikke som et av de tre forsøkene.
Det er også masse masse mer, men nå har jeg skremt nok. Det skal jo også sies at det er mye positivt med IVF:
  • Det er lærerrikt! Du lærer veldig mye om både anatomi (hvordan kroppen ser ut), fysiologi (hvordan kroppen fungerer) og patologi (sykdommer).
  • Når man først ikke kan få barn, så er det jo fantastisk at metoder er funnet som kan hjelpe. Det finnes flere forskjellige metoder og enda flere forskjellige legemidler. Lang protokoll - kort protokoll. Inseminasjon - ICSI. Vi gjennomgår kort-protokoll. For oss blir det nok ganske sikkert ICSI, siden mannens sædprøver er så dårlige.
  • Selv om 15.000 kroner er mye, så kunne det fort vært mer.
  • Det er gøy å tøye grenser. Det viser at en er kapabel til å gjøre så mye mer enn man selv tror. Mestringsfølelse er herlig!
  • Sex betyr ikke lenger bare barneproduksjon. Det betyr bare kos og morro, siden vi vet det ikke funker å få barn på den måten allikevel. Her har det blitt veldig romantisk etterhvert!
  • Man får undersøkt underlivet skikkelig, siden det er så mange leger og GU-stoler involvert. En slipper å gå rundt å undres om en har f.eks. kjønnsykdommer eller kreft.
  • Vi får GOD tid til å forberede oss, og ha tanker og idèer om hvordan vi vil ha barnerom etc. Vi har også tid til å spare penger til utstyr som et barn vil trenge. Sånt koster, så det er greit å spare!
  • Når den positive testen endelig lyser mot oss vil de 9 mnd mot fødsel fly unna. De månedene som for mange er ulidelig lange vil for oss være rene seiersrunden. Føler jo nesten allerede at svangerskapet har vart i over 4 år. 
Trur jeg har fått med mye av det positive også, så om dere heller ikke lykkes med "kalendermetoden", så ikke vær redd for å søke hjelp. Slike klinikker er der kun for å hjelpe, ingenting annet!
Er det noe dere lurer på, så bare spør. Jeg skal svare etter beste evne, men er alt annet enn noen ekspert. :-)

Snillinger!

Først vil jeg bare oppdatere iforhold til blodprøven som ble tatt igår. Den så fin ut, verdien på Østradiol var på ca 800, og det var helt fint, sa sykepleieren som ringte. Det betydde da at jeg hadde kun 3 sprøyter igjen (denne gangen HELT SIKKERT), men nå har jeg bare 2 sprøyter igjen. Jeg tok 100 IE Puregon rett etter jeg snakket med henne. Det som da står igjen er Orgalutran imorgentidlig, og Ovitrelle (eggløsningssprøyten) imorgen kveld, kl 23.30.
WHOOPDIDOO! Så det som da er sikkert, er at det blir egguthenting på fredag, så får vi se når det blir innsetting igjen. Håper for harde livet at det blir rett over helgen, men ettersom legen sa igår at det ganske sikkert ikke blir det, så får vi se. Jeg håper, men tror ikke.
Så over til noe annet viktig. DERE, snillingene, som bare kommer med rosord og lykkeønskninger. Mennesker jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg kanskje kjenner litt av, gjennom deres blogger. Jeg hadde ikke visst det var dere om jeg møtte dere på gata, og allikevel er dere bare snille! Jeg blir rørt, det er godt å tømme hjertet sitt innimellom, og vite at noen tar søpla fra meg, leser det, og kommenterer etterpå! Jeg forventer ingen kommentarer, enda mindre mange lesere. Allikevel kommer det kommentarer på så og si alle innlegg, og ca gjennomsnittlig lesere daglig er på rundt 40-60! Det er LANGT unna noen toppliste, men som sagt er det heller ikke der jeg vil være. Jeg er glad om min historie kan hjelpe andre. Jeg er glad om jeg innimellom kan glede noen som kanskje ikke har noen god dag. Jeg er glad for at nettopp DU leser dette. Det setter jeg stor pris på!

mandag 2. mai 2011

Den humpete veien

Var jo som sagt på KK igjen idag. Det var litt skuffende egentlig. Gikk ikke helt som planlagt, for å si det sånn.
Det første legen sier er "Oi, det var en super slimhinne!" Jeg kjenner jeg blir kjempestolt, for jeg skal da jaggu ha en myk og god seng til gullegget! Men så snudde det, når vi kom til eggstokkene. Da var det ord som "altfor mange" og "overstimulering" som kom ut av munnen på legen. Overstimulering, sa jeg, jeg har da ikke hatt noe vondt? Nei, men det var så mange, så mest sannsynlig er det overstimulering. Shit pølse, tenkte jeg, nå blir det avbrutt. Igjen.
Etterpå snakket vi litt om planene fremover. Jeg skulle ta blodprøver som vil si om jeg er overstimulert eller ikke. Svarene på dette vil forøvrig komme imorgen formiddag en gang. Jeg fikk også beskjed om å ta Puregon med en gang jeg kom hjem, for den skulle jeg visst ha idag, selv om jeg på torsdag fikk ettertrykkelig beskjed om at jeg ikke skulle ta den idag. Vel, imorgen skal jeg kun ta Orgaltran, for så å avvente eventuelt Puregon til etter legen ringer imorgen. Så vet jeg egentlig ikke så mye mer før resultatene, men legen mente det ville bli egguthenting på fredag, men at innsettingen vil bli utsatt!
UTSATT! Det er nesten som avbrutt det, i mine ører hvertfall! Det var ikke sånne ord jeg ville ha idag. Jeg ville høre at det skulle bli både uttak OG innsetting jeg, DENNE uken! Nei, dette ble ingen god dag.
Den som sier at det å lage barn er piece of cake kan mer enn gjerne bytte plass med meg, bare gi en lyd!

Ting skjer!

Kroppen lystrer kommando, og ting skjer. Medisin sier: Produser egg. En annen medisin sier: Ikke slipp løs eggene! Jeg har satt siste sprøyte med førstnevnte medisin, ja, for denne gang that is! Imorgen er siste dag med den andre medisinen. Og kroppen? Den L-Y-S-T-R-E-R! Tør egentlig ikke si det for høyt, for en dag er det slutt. Da gidder den ikke lystre mer. Jeg håper det er lenge til den slutter å lystre. Hvertfall når det gjelder det vi går gjennom nå.
Imorgen er også dommens dag for hva som skal skje videre. Håper jo selvfølgelig på egguthenting og innsetting denne uken, og legen mente jo på torsdag at det kunne skje fort. Håper han har rett. Da blir jeg glad, og skal feire med et glass vann. Ja, for brus må man jo prøve å holde seg unna, hvertfall når det i tillegg heller ikke er helg etter idag. Ja, jeg skriver som om det er søndag jeg, siden jeg ikke har lagt meg enda. Mens det i realiteten har vært mandag i ca en time nå.
Jeg er så spent. Kjenner uten tvil at ting skjer i kroppen. Magen ser oppblåst ut. Jeg er jo ikke oppblåst. Jenter er ikke oppblåst, og gjør ikke ting som oppblåsthet fører med seg. Det er opplest og vedtatt. Mannen får kjeft om han nærmer seg "fordelene", humøret danser sving og ansiktet ligner en pizza. Vel, så ille er det ikke, men tre små gulinger har kommet på haka. Og en i panna. Hipp hipp hurra!
Nå hører jeg på p4 desktopradio. Genialt. Jeg liker p4. De sender relativt mye bon jovi, og relativt mye annen musikk jeg liker. Også er programlederne relativt ok. Gliser av mitt forrige innlegg, i det Jahn Teigen peiser på med optimist. Det er også en gaule favoritt, om enn ikke på singstar. Men optimisme, det trenger jeg om dagen, så det var gøy. Kjenner jeg liker p4 ikveld. Nå begynner forøvrig postgirobygget med sine sommertoner. Denne gangen er det sløv uten dop som regjerer. Jeg elsker setningen: Mosjon får jeg når jeg ler rister av de som sier sport er din plikt. Den sier sitt. og jeg må innrømme at jeg lever litt etter den.
Visste dere forresten at norske radiostasjoner forplikter seg til å ha en viss prosentandel norsk musikk i sitt sendeskjema? Og ettersom det finnes svært lite dagspopulær norsk musikk, så sender mange radiostasjoner norsk musikk på natten, på p4 gjelder dette etter klokken 24.00. Det har ført med seg mange andre shlägere ikveld som for eksempel en himmel full av stjerner. Jeg husker vi på barneskolen sang den i kor på FN dagen. Vel, enkelte valgte å mime, men jeg LOVER det var for alle sitt beste ve og vel! Jeg hadde jo heller ikke lyst å bli mobbet for sangstemmen som ikke finnes, i tillegg til fregnene. Det holdt med det.
Helgen har inneholdt mye morro. Men mest kos. Familie. Trenger jeg si noe mer? Gleder meg til sommeren, håper jeg er gravid da. For da skal jeg se på barneutstyr. Vel, jeg har jo gjort det lenge, sånn egentlig, men da kan jeg gå i butikkene å kikke, ikke bare på nettet. Ting blir mere reelle, og det håper jeg at jeg kan oppleve denne sommeren. Det hadde passet utmerket! Jeg har jo drømt om det så lenge. I mange år. Nå er det på tide å leve den drømmen, ikke bare drømme den. Håper bare kroppen vil samarbeide såpass nå. Jeg trenger det. VI trenger det. Skriver jo som om jeg er alene om dette, men det er jeg heldigvis ikke. Dere damer som kjemper om dette på egenhånd er så tøffe. Jeg beundrer dere så uendelig, hadde ikke klart det samme. Håper dere vinner storpremie i lotto alle sammen om ikke all verden med tid. Det fortjener dere! Tøffingjentene :-)

søndag 1. mai 2011

Den fødte Singstar!

Jeg eier ikke sangstemme, what so ever. Til og med playstation og singstar har fått med seg det, enda så lett det virker som at det er å manipulere den til å tru at du faktisk synger bra. Ja, for jeg kjenner mange andre, som heller ikke kan å synge, men jaggu klarer dem ikke nærmest toppscore der. Det klarer ikke jeg.
Men, jeg har jo en favorittsang, til lystige lag. Noen som vil vite hvilken sang det er?? Hmhmhm?
Først vil jeg bare advare; det er ikke lov å trekke på smilebåndet, enda mindre å le, når dere ser for dere den verste sauebrekinga til denne sangen. Jeg får altså lowscore på alle sanger jeg prøver på. Nesten så skalaen går mot minus, det trur jeg helt sikkert. Heldigvis, kan vi vel si, så har jeg ikke singstar selv, så til mannens store glede, så øver jeg heller ikke mye på å trene opp stemmen.

Husk altså: ingen smil, ingen latter! Her kommer'n:



Hei, tenk så fint å ha det sånn, der vi vandrer hånd i hånd, UUUUUUUUUUT MOT HAVET!