tirsdag 16. februar 2010

Son går no dagan

Ja, går nå igjen å venter på mensen. De mnd jeg har gått på Pergotime, så har mensen kommet den 28.i hver mnd. Fremdeles litt lang syklus, men den er nå hvertfall stabil. Dermed, om alt går sånn det har gått de siste mnd, så kommer mensen neste søndag. Håper jo for all del den ikke kommer, men har ikke håp om noe annet lenger.
Venter også fremdeles på innkallelse til gynekologen min, for samtale om evt. ivf behandling. Det er nok det som til slutt blir vår løsning på dette her...

Et kort innlegg, men det er igrunn ikke så mye mer å skrive enda...

onsdag 3. februar 2010

Drømmen

Drømmen er så stor, tankene er så mange. Når blir det vår tur? BLIR det vår tur? Noen ganger har jeg så lyst å skru klokken litt frem, men så tenker jeg meg om og nei... Jeg vil ikke skru tiden frem... Vil ikke bli gammel! Ja, jeg er "bare" 25, men jeg kan med friskt minne huske at jeg somkanskje 15 åring så på en 25 åring og tenkte "Herregud, så mange rynker... Herregud så gammel!!" Og jeg kunne som 15 åring aldri i verden tenke meg at det gikk an å være 25 år og ikke ha barn (til tross for at mine egne foreldre var 27 og 30 når jeg, førstemann kom).
Og her sitter jeg selv. Med fast jobb. 100% i helsevesenet! Holder på med videreutdanning nå da, så har 50% permisjon, men de 50% venter på meg til jeg er ferdig. Altså, jeg har jobb, holder på med mer utdanning, har en mann jeg elsker over alt på jord. Jeg har hus og hage, stasjonsvogn og katt. Vi har to ekstra soverom, "barnerom" som vi kaller de. Men allikevel er jeg ikke voksen. Hvertfall ikke ifølge tankene mine som 15 åring. Fordi vi ikke har barn enda.

Tankene nå er "Skal jeg orke å få barn under utdannelsen?" Siden jeg går på skolen deltid, så er det over fire år. Det vil si at jeg er 29 når jeg en dag blir ferdig. Da er mannen min 34. Kanskje løpet vårt er kjørt innen da? Jeg trur vi aller helst bør hoppe i evt. prøverør nå, før det kan blii for sent. Når man først setter igang, så kan det jo også fort ta noen forsøk og år før man lykkes, og hvor gamle vil vi da evt være?

Det er ingen lett greie, men samtidig, så skal ikke slike ting være lett. En avgjørelse angående barn skal i mine øyne være veloverveid enten mot ene eller andre siden.

Men til dere som har barn: tenk to ganger når dere klager over hva som helst med svangerskapet eller barnet/barna å gjøre... Den du klager til kan selv være ufrivillig barnløs, og griner på innsiden når slikt blir sagt. Kanskje han/hun ville gitt alt for å bytte plass med deg, tross dine problemer?

tirsdag 2. februar 2010

Livet som en prøver

Ja, for det er prøvere vi er i ferd med å bli. I 2 år prøvde vi på egenhånd, det siste året har vi fått litt drahjelp. Hva snakker jeg om? Å få barn!
Det er ikke alltid slik at ting blir som man ønsker når det kommer til å få barn. Noen blir gravid selv om de bruker prevensjon, andre blir ikke gravid uten prevensjon. Noen blir gravid bak et skjul langs en vei, med en mer eller mindre tilfeldig partner, andre ikke.
Det siste gjelder oss. Vi blir ikke gravid! Når vi dette siste året som har gått søkte legehjelp mot vår barnløshet, så ble liksom noe av det mest private og intime mellom min mann og meg ikke lenger så privat og intimt. Vi hadde ikke tenkt å si noe vi, før det var gått 12 uker inn i svangerskapet... Nå vet mange...
Mannen min har tatt flere sædprøver, og de er i nederste grense av hva som er normalt. Jeg har tatt utallige blodprøver (aner ikke hvilke engang), mange GU prøver, UL screening av eggstokker og livmor, og det siste var en lapraskopi, slik at de kunne se om egglederne mine var slik de skulle. Det er litt urettferdig, alt mannen trenger å gjøre er å få orgasme for å teste seg, mens jeg må gjennom alle mulige undersøkelser... hehe :-)
Etter disse testene, så har de hvertfall kommet til den konklusjonen at det ikke er meg det er noe galt med, men at mannen min sin litt svake resultater på sine "rett i koppen" prøver har vært grunnen til at vi fremdeles ikke har blitt gravid. Dette har resultert i at legen som opererte meg skrev ut resept på Pergotime (R), et eggløsningsstimulerende preparat for at svømmerne skal få flere målskiver... Holder nå på med 3dje kuren, men ingen resultater enda.
Legen skulle kalle oss inn til samtale denne våren, for å se hva som har skjedd med oss i mellomtiden. Har vi blitt gravid til da, så er det flott, men om ikke blir planen videre å diskutere prøverør.

Så kan man si: Det er da ingen menneskerett å få barn!
Det skulle en nesten tro, når en ser på alle disse mødrene som ble gravide "ved et uhell". "Det var ikke helt planlagt dette" hører jeg ofte. Tenker med meg sjøl at nei, det var nok ikke det. Klærne bare plutselig falt av, og mannens penis fant veien til damens vagina. Barna våre får hvertfall ALDRI høre at de ikke er planlagte, for det er de, nesten ned til minste detalj, og det lenge før de er unnfanget! Barna våre skal vokse opp i et trygt og godt hjem, uten fyll, stoff og bråk. Barna våre skal få all den hjelpen de kommer til å trenge! Barna våre skal få reise på ferie med oss, oppleve verden! Både den rike og fattige delen av verden! Vi skal gjøre alt i vår makt for at barna våre skal bli gode borgere i et fritt land!

Kanskje viser det seg at det ikke funker med prøverør heller for oss? Ja, for det er absolutt ingen garanti, det skal jeg love! Kanskje vi må velge adopsjon om vi virkelig vil bli foreldre? Vil det være verdt det? Det ville jo virkelig vært den beste måten å få barn på, om man skal tenke befolkning/overbefolkning på kloden vår. Det som da er synd er det svimlende prisen og den lange ventetiden. Det er absolutt ikke uvanlig å vente i flere år fra første intervju med barnevernet til man endelig får et barn til seg. Og det er heller ikke uvanlig å måtte betale 100.000 for en adopsjon, og da er det, slik jeg har forstått, ikke reisen inkluert! Nå er ikke prisen i kroner øre så viktig, for å få en drøm oppfyllt, men det er jammen ikke enkelt å samle opp slike summer me gryn heller!

Adopsjon vil i vårt tilfelle være langt frem i tid, om i det hele tatt. Først må vi se om vi kan komme oss gjennom dette, så vil tiden hjelpe oss med å finne ut av resten, hva som senere vil skje! Kanskje vi ender opp barnløse resten av livet. Jeg håper for all del ikke det, men det er det heller fint lite å gjøre med, om det skulle vise seg at det skulle bli vår skjebne.