torsdag 27. mai 2010

Bare gode ting fremover...

Ja, fint vær og sommer er selvfølgelig ikke noe å forakte. Selvfølgelig har jeg ganske lys hud, og blir veldig fort solvbrent. Av den grunn ble jeg ikke lite rød i forrige uke, da jeg satte meg ut i solen uten å huske på solkrem. Jaja, sjølgjort er nå velgjort. Kan en skylde på at det er lenge siden sist solkrem har vært aktuelt?? hihi ;-)

Den andre, selvfølgelig store tingen er jo forsøkene vi skal igang med til høsten. Dette trenger for all del ikke være positivt, er heller ikke forberedt på at vi lykkes med en gang, men det blir en stor glede å endelig komme igang, så får vi ta et som det kommer derfra! Har enda ikke fått brev ang. forsamtale, så blir liksom litt skuffet hver gang en går fra postkassen uten at det er et fint brev fra HUS oppi.

Ha en flott dag videre folkens, og ha en riktig god helg! For min del blir det nok for det meste jobbing, og dermed lite skriving. Sånn er det å være i helsevesenet, men å ikke bli tatt ut i streik ;-)

torsdag 20. mai 2010

Long, long time, no see :-)

Det har altså gått en LANG stund siden jeg knotet ned noen ord sist. Hvertfall her på bloggen!
Det er det igrunn flere grunner til. For et første har det ikke skjedd noe mer i prosessen vår. Vi venter fremdeles på innkalling til forundersøkelse i forbindelse med forsøket vårt. Jeg håper av hele mitt hjerte at dette lar seg gjøre innen sommerferien. Det var jo det legen mente, men i Helse Norge tar ting tid, det har vi nå hvertfall skjønt.

Denne prosessen har nemlig tatt tid. Veldig med tid. Første (og igrunn eneste) gangen jeg nevnte dette til fastlegen min var vel i mars ifjor. Hun tok da celleprøve, klamydiatest og noe annet, men jeg husker ikke hva sånn i farten. Var vel noen blodprøver og slikt også. Ble derfra henvist videre til gynekologen med bare fine prøver. Kom inn til samtale, tja, det var vel i begynnelsen av mai, om jeg ikke husker feil, og fikk skikkelig gynekologisk undersøkelse med ultralyd og greier. LANG tid. Skjedde ikke mer før i oktober, når jeg var gjennom lapraskopi for å se om egglederne var tette. Om jeg forsto gynekologen rett, så synes egglederne på ultralyd kun om de er væskefyllte. De synes ikke om de er normale, eller om de er tette. Under lapraskopien spylte de gjennom eggledere, og fant ut at de var akkurat som de skulle de også. Jeg husker når jeg våknet (dette foregår jo selvfølgelig i narkose), magen var stor som en ballong, og jeg måtte så innmari tisse. Jeg gikk på do, tisset i noe som føltes som en evighet, og kjente jeg svimlet. Operasjonen gjorde at jeg blødde, og jeg MÅTTE bytte bind før jeg kom meg tilbake i sengen. De 2 meterne er de lengste meterne jeg noen gang har gått! Kom meg heldigvis tilbake til sengen før jeg svimte, og kjente en enorm lettelse idet svimmelheten slapp taket. Fortalte dette til en sykepleier som kom innom og så til meg, hun virket nesten forstyrret og sa at jeg skulle da ikke gå på do alene!

Jaja, tenkte jeg, det hadde det jo vært fint om noen sa FØR jeg gikk da...

Så, når jeg hadde brukt et par-tre timer på å summe meg, og våkne litt skikkelig, kom jeg inn til gyenkologen igjen (mannen min skulle egentlig være med han også, men han sto fast i trafikken). Der fikk jeg resept på Pergotime og det har jeg gått på siden.... Er så sinnsykt lei av de pillene, og etter 7 mnd, så må jeg ærlig innrømme at jeg har mistet litt trua på dem. MEN, som gynekologen sa, så er sjansene tross alt større om ejg bruker de, enn om jeg ikke bruker de.

Jeje, that's it for now folks.

tirsdag 4. mai 2010

Kvelden er enda ung...

... for en som ikke helt klarer å finne roen i kroppen ikveld...
Har en indre uro inni meg, og jeg aner ikke hva den kan bety. Aller helst betyr det ingenting, tenker jeg.
Tenker mye på et dikt min mor hadde hengende på kontoret sitt, som jeg kanskje legger ut her. Har ikke så mange lesere, så da er jeg heller ikke så redd for at det kan bli stjålet.
Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er ikke mamma. Dette er et dikt som hun en gang fant i en avis, og klipte ut, den gangen hun gikk gravid med meg. Det er et dikt som alltid har betydd utrolig mye for meg, opp gjennom tidene, og lite visste hun om hvor viktig dette diktet skulle bli. Hvor aktuelt det ville komme til å være, siden hun døde ikke lenge etter jeg var født.

Diktet heter "Til min ufødte venn". Om noen vet om et dikt som heter dette, og vet hvem som har skrevet det, så er jeg veldig intressert i å vite dette.

mandag 3. mai 2010

Gode nyheter som gjør så vondt.

Det finnes faktisk. Disse gode nyhetene som gjør så innerlig vondt, langt inn i hjerterota.
Naboen fortalte idag de venter barn nummer 2. Vi smiler, begge to, gratulerer de så masse. Er veldig glad på deres vegne, men den vonde klumpen er der allikevel. Og den vonde klumpen er så veldig vond.
Jeg mener jo ingenting med det, hvem kan vel kontrollere hva man føler?

Huff, når skal jeg slutte å føle slike følelser? Jeg liker det ikke. Har lest på nettet på infosider om dette at det er helt normalt, men jeg synes ikke det hjelper om det er aldri så normalt. Følelsen forsvinner jo ikke med det!


Gleder meg virkelig til vi kommer igang med forsøk til høsten. For første gang i mitt liv kommer ikke høsten fort nok.

Beste Gynekologen

Jeg vil absolutt ikke si jeg liker å gå til gynekolog, men når man er kvinne er dette en nødvendighet. Både for egen og andres trygghet. I den situasjonen jeg og mannen min er i nå, så er det hvertfall ingen vei utenom.
Hvordan kan man undersøke om man kan få barn uten å gå gjennom gynekologisk undersøkelse? Hvordan kan man undersøke noenting som helst i forplantnignsorganene, nytelsesorganene?

I alle fall; det at det endelig er noen som hjelper oss på vei mot ønskebarnet, gjør at jeg er blitt glad i gynekologen, jeg kunne ikke fått noen bedre. Og idag, idag er han i avisen!
Eller... jeg er kanskje ikke så glad i gynekologen selv, for jeg kjenner jo ikke han på noen måte, men jeg er utvilsomt veldig glad i arbeidet han gjør for å hjelpe oss!



Det gjør nemlig at jeg får sove om natten...