mandag 18. oktober 2010

Hvorfor en blogg om IVF?

Det finnes jo lukkede forum for de som sliter med å få barn. Ønskebarn er en av de, og såvidt jeg vet den største. Jeg har lagt igjen noen ord der inne også, men bruker ikke det forumet så mye lenger. Jeg vet det er massevis av damer som trives veldig godt med det forumet, men jeg fant meg ikke helt til rette der.
Dette er ikke noe jeg er stolt av, dette er ikke noe jeg ønsket for min mann eller meg selv. Dette ble rett og slett ikke som det skulle. Og sånn er det for alle som går gjennom dette, på en eller annen måte. Derfor så håper jeg, at når jeg skriver om denne erfaringen, så håper jeg andre kan lære av det, og ikke komme her å si at å få barn ikke er en menneskerett. Noen ganger, når folk sier det til meg, så har jeg så lyst å si at "det skulle jammen dine foreldre tenkt på også!". Desverre er jeg litt for godt oppdratt til å få meg til å si sånt til andre mennesker, men jammen hadde de trengt å høre det!
Jeg skriver denne bloggen fordi jeg vil andre skal ha en mulighet til å sette seg inn i min frustrerende situasjon, for uvitenhet er en farlig ting. Det er så mye stygt som skjer i verden, og jeg trur at dette er mye pga. uvitenhet. Jeg skriver denne bloggen for at folk kanskje kan tenke seg om flere ganger, før de spør om folk ikke snart skal ha barn. Jeg skriver dennen bloggen for at andre i min situasjon ikke skal føle at de er alene. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg trenger det selv.
Jeg vil folk skal vite at dette er en tidskrevende, slitsom, smertefull og dyr prosess som folk ikke går gjennom for morro skyld. Jeg husker ei venninne av meg (som også går gjennom det samme som meg) fortalte at noen spurte hu om de ikke heller skulle prøve å få barn "på gammelmåten". Går det virkelig an å si sånt? Hva får folk til å si sånt? Uvitenhet. De skjønner ikke hva som driver folk til å gjøre det. De skjønner ikke at det ikke funker for alle å få barn samme måneden som de prøver. De skjønner ikke at dette for mange (meg selv inkludert) er det største som kan skje i livet, og at en vil gå gjennom ild og vann for å få det man ønsker høyest av alt.
Jeg håper nå at jeg kanskje har åpnet noen øyne, og at folk ikke må være redd for å søke hjelp, om dette er noe de selv sliter med. Det tar lang tid, masse venting, men til slutt er det forhåpentligvis verdt det. I januar som kommer har vi prøvd å få barn i 4 år, og i mars for snart to år siden gikk vi til hver vår fastlege og søkte hjelp, og først nå skjer det noe.
Jeg vil dere som er i denne eller lignende situasjon skal vite at dere ikke er alene. Det er alltid noen annen som går gjennom eller har gått gjennom dette. Mange ganger blir det resultater, mange ganger ikke. til syvende og sist gjelder det å finne en livsvei en selv vil følge, og som en vil trives med å følge, med eller uten barn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar