lørdag 23. juni 2012

Amming = følelse av mislykkethet -> LØSNING?

Jeg har hele tiden sagt at jeg så gjerne vil forsøke amming, men at det ikke vil bli noe nederlag om det ikke går. Vel, lillemor ammes for full pupp, men får innimellom tillegg, rett og slett for å få dagene til å gå opp når pappan er hjemme med henne. Ja, dere husker vel - jeg var nødt å begynne igjen i praksis kort tid etter fødselen for å kunne fullføre studiene sammen med mine medstudenter.

Denne ordningen fungerer igrunn veldig godt, og det har den gjort i et par uker, siden vi så smått begynte å prøve oss med flasken. Men de to-tre siste dagene har hun rett og slett nektet å ta puppen på dagtid. På natten har det ikke vært noen problem - hittil hvertfall... Det ville være rart synes jeg, om dette skyldes forvirring rundt sugeteknikker, da det tross alt har gått bra såpass lenge som det har gjort, samtidig som problemet synes å være kun på dagtid. Samtidig så er ikke jeg den som har mest peiling, så det kan jo være det faktisk er forvirring.

Frustrasjonen hos meg har bygget seg opp i takt med lillemors hysteriske gråt. Listen med argumenter for å fortsette ammingen begynner å bli kortere. Listen med argumenter for å gå over til tillegg på fulltid vokser. Det at jeg tidligere sa at jeg ikke ville oppleve dette som et nederlag viser virkelig hvor lite jeg har peiling på dette, for det føles ikke som noe annet enn et stort nederlag å ikke få til ammingen skikkelig.

Når lillemor får mat på flaske har vi funnet ut at ca 125 milliliter per måltid er nok for henne. Hvordan vet man hvor mye hun får i seg med pupp?? Nei, det går jo ikke, og hver gang jeg pumper meg, så blir det forskjellig mengde. Alltid litt mer på venstre enn på høyre bryst, enda jeg synes jeg har ammet omtrent like mye på begge sider. Velvel, det spiller egentlig ingen rolle, så lenge lillemor får i seg nok. Det er ikke ofte jeg klarer å pumpe 125 milliliter, så jeg tviler egentlig på at hun får i seg nok ved ammingen alene.

Derfor har vi nå kommet til en løsning vi håper vil fungere. Det er at for hver gang lillemor nå skal ha mat, så pumper jeg meg, også tilsetter vi erstatning slik at det blir 125 milliliter tilsammen. Slik får hun i seg brystmelken, samtidig som vi vet hun får i seg nok. Det blir styrete, men jeg vil så gjerne hun skal få mest mulig brystmelk, det er jo tross alt det som er best for henne!

På natten er det ikke det samme styret å amme, så vi fortsetter med bare amming da. Hvertfall foreløpig, så får vi se hvordan det går.

Kun 7 vakter igjen i praksis nå, så får vi se - kanskje ammingen vil gå bedre igjen når jeg er hjemme på heltid igjen, slik at vi kan kvitte oss med flasken igjen? For en periode hvertfall.




mandag 11. juni 2012

Bedre dager

Vil starte innlegget med å si tusen takk for alle støttende kommentarer på forrige innlegg. Det var utrolig godt å se at vår situasjon ikke er unik. Det er jo egentlig noe man vet fra før, men hvordan kan man vite før man blir foreldre hvor vondt det faktisk er for et mammahjerte eller pappahjerte når den lille, uskyldige, etterlengtede skapningen har det så vondt at man er redd gråten tar livet av den lille? Vel, nå vet vi det hvertfall. Det er alt annet enn gøy. Heldigvis har vi denne helgen hatt gode dager - og netter. Det gjorde godt for både liten og stor her i huset. Litt hyling har det jo vært, men forsikring fra helsesøster og familie om at det uansett er normalt de første ukene er gode. Både pga umodent tarmsystem hos Hjertegullet, uerfarne foreldre og en mamma som helt klart ikke har oversikt enda over fy-fy mat. Det gjør det ikke mindre vondt i foreldrehjertene at Hjertegullet har det vondt, men nå vet vi det er normalt, og da roer vi oss en del med den tanken, og jeg trur også at hun merker at vi er roligere.

Velvel, nå er det tid for sengen her, hvertfall for mor og barn. Far har visst god tid.

Igjen, tusen takk, alle sammen!

tirsdag 5. juni 2012

Tunge dager...

Ingen har noengang sagt at det ikke er en omveltning i livet å få en nyfødt baby i hus. Ingen har sagt at det er rosenrødt. Ingen har sagt at det ville bli en lek. Det er det heller ikke blitt her i huset. Med en mann som jo har krav på 2 ukers pappaperm, men uten betaling, så var valget enkelt. Han må på jobb, vi trenger desverre pengene! Men med en baby som vil ammes i to timer før hun sover i en time, døgnet rundt, ja da blir dagene tunge. Det vil si; om natten er hun faktisk våken bare en gang, men samtidig kan hun gjerne holde det gående i tre timer. Ikke at hun ammes i tre timer, men i løpet av den tiden har hun gjerne 2-3 bæsjebleier, samt at hun absolutt ikke liker å ligge i vogga si. Men det SKAL hun, for ikke søren om jeg tør å ha henne liggende mellom mannen og meg om natten. Jeg er livredd for at en av oss skal snu oss over henne og... Ja... Tenk dere selv...
Dette fører til en pappa som naturlig nok er rimelig sliten når han omsider kommer hjem fra jobb. Når babyen i tillegg viser tegn til magevondt kveld og nattestid, hvor hun krummer beina under seg og hyler i lange perioder uten at noen triks i boken synes å fungere, nei, da er det ikke lett å være mamma og pappa til verdens nydeligste Hjertegull. Dårlig samvittighet sniker seg frem; Har hun rapt for lite? Når vet vi at hun har rapt seg ferdig? Hva i all verden har jeg spist som hun ikke tålte i melken? Er det kolikk som begynner å vise seg?
Vårt uskyldige, etterlengtede lille Hjertegull...

Jeg har hele tiden gledet meg til denne tiden med et ferskt, nyfødt barn i hus. Et helt nytt menneske vi skal lære oss å kjenne! Nå er jeg derimot så sliten at jeg ikke helt klarer å nyte det. Jeg VIL nyte det, ta vare på hvert minutt, hvert sekund med den nydelige, lille skapningen som kroppen min har klart å bære frem. Jeg føler meg så utakknemlig og utilstrekkelig når jeg har disse tankene, men samtidig klarer jeg ikke helt å gjøre så mye med det. At underlivet fremdeles føles rundjult etter fødselen, gjør det heller ikke mye bedre. Jeg skal ikke stå eller gå lenge før det gjør så vondt at jeg bare må sette meg eller helst legge meg igjen. En tur på badet for et bleieskift kan være nok.

Det skal ingenting til før tårene strømmer på. Det er nok at mannen spør hva som frister til middag.

På fredag får vi besøk av helsesøster, og jeg kjenner det skal bli godt. Jeg har mange spørsmål.