fredag 30. desember 2011

Årets siste

Ja, jeg er jo så flink å skrive her for tiden. Det går i ett, med selskap etter selskap, og omtrent like masse niesekos. Hvor heldig går det egentlig an å bli? En niese, en nevø og en liten herlighet i magen... Alt i løpet av halvannet år! Ja, for den eldste av tantebarna runder straks året.

Jeg trur lille frøet i magen har tenkt seg ut gjennom magehuden, forresten. Hun banker og slår i ett kjør, trur ikke det er lenge til det går hull på huden. Vel, jeg håper bare jeg slipper flere hull i magen, det holder med blindtarmsarr og lapraskopiarr. Jeg vil heller ha litt arrdannelse der solen aldri skinner så voldsomt uansett. Ikke alle får det heller... Jeg vil virkelig føde "vanlig". Epidural eller ikke? Den problemstillingen vil jeg ikke ta den dag idag. Vil jo helst klare det uten bedøvelse, men aner jo virkelig ikke hva jeg går til, så hva skal jeg på nåværende tidspunkt da ta utgangspunkt i? Kanskje får jeg ikke velge selv engang, ikke vet jeg.
min jordmor-tante sier at de fleste barn og mødre har det best med en vaginal fødsel, og rekonvalenstiden er mye kortere enn ved et keisersnitt. Samtidig, sier hun, så er det himla greit med en nødutgang! Kan vel ikke annet enn å si meg enig. Etter alt jeg har lest nå av faglitteratur når det kommer til keisersnitt, så er det jo utrolig mange flere risikofaktorer med et keisersnitt enn ved en vaginal fødsel, og bare det skremmer meg litt. Får meg til å tenke at kanskje uvitenhet er grunnen til at mange så gjerne heller ønsker keisersnitt enn en vaginal fødsel? Om de er godt nok informert, så undres jeg virkelig over hva som gjør at de fremdeles ønsker keisersnitt. Alle har sikkert sine grunner, gode grunner, men når jeg hører det er fordi de er redd smerten ved en vaginal fødsel, så undres jeg veldig. Det begrunner jeg med at et keisersnitt faktisk er et ganske stort inngrep, gjennom mange lag av forskjellig vev, før man kommer til barnet. Mange tenker kanskje ikke over dette, ettersom man som regel ikke er i narkose underveis? Vel, i alle fall vil jo dette føre til at det er like mange lag som skal heles, som de som skjæres i. man får gjerne ikke lov å løfte mer enn barnets vekt en viss tid etter barnet er født. Tiden etter en operasjon kan også medføre mange smerter, som man kanskje ikke var klar over på forhånd. Og barnet... ved en vaginal fødsel får barnet et press på seg som får hjertet og lunger til å fungere som de skal på utsiden. Dette presset kommer ikke ved keisersnitt, og det kan derfor ta litt lenger tid før barnet har toppskår på Apgarskalaen.

Jeg vil ikke dette skal være noe skremselspropaganda. Jeg kjenner mange som har gått gjennom keisersnitt, og som aldri ville valgt noe annet - om de kunne. For det har jo gått bra! Og som regel, så gjør det jo også det. Aller oftest, så går det bra, heldigvis. JEG velger allikevel å se på keisersnitt som en nødutgang - hverken mer eller mindre. (Nå, etter jeg har skrevet alt dette, så trur jeg jammen jeg har skrevet et lignende innlegg tidligere. Det får så være. Fantasien kan ikke være helt på topp helt i slutten av et langt år)

onsdag 21. desember 2011

Sensasjon herfra, et BILDE!

Når man er gravid, syk og sofasliter, så har man masse tid til å kose med magen. Og gjett hva, for andre gang som jeg har lagt merke til selv, så la jenta mi seg helt til venstre i magen! Helt knallhardt å ta på magen der hun ligger, helt mykt der hun ikke ligger.

tirsdag 20. desember 2011

Maktesløs...

I natt har jeg hatt det utrolig koselig, skal jeg si dere.
Var så slapp i hele går, men regnet med det var fordi jeg søndagen hadde avsluttet årets siste arbeidshelg, og at det tar på litt nå, etterhvert. Det koster jo energi å ha baby i magen, det har jeg jo forstått.
Spiste så middag, soddrester fra søndagen, men til min egen forskrekkelse orket jeg ikke å spise opp en porson en gang! Makan til rare greier, tenkte jeg, sodd er jo favoritten!

Klokka går, og jeg kjenner kvalmen velte over meg. Plutselig, i 21-tiden kastet jeg opp. Og sånn fortsatte natta... Har nå holdt meg spyfri i 4 timer, noe som er rekord for nå.

Det jeg egentlig ville frem til med dette er at de som sliter med sånt et helt svangerskap, de har min dypeste medfølelse. Jeg er aldri mer maktesløs enn når jeg henger der å har mine dypeste porselenssamtaler.

Jaja, ekleste innlegget på lenge, det ser jo jeg og, men er det en blogg om livets opp og nedturer, så er det det.

Da takker jeg meg for meg for idag, nå skal jeg prøve å sove! Har ikke vært mye av det inatt, for å si det slik...

torsdag 15. desember 2011

Ordinær ultralyd

Jeg er så dønn forelska i den lille spirevippen i magen. Det var så morsomt å endelig få se henne igår, at jeg glemte helt å grine. Ble bare fascinert over at det faktisk er mulig alt sammen...

En ting er jo en "naturlig" befruktelse. Det er jo sånn vi er skapt for å kunne formere oss, og burde ikke være rart. Men det er det!

En annen ting er at det går an å ta medisiner for å få ut egg, plante eggene med sædceller fra en mann, og sette det inn igjen. Noen ganger funker det, ofte ikke. Hos meg funket det ikke, selv om jeg hadde mest trua på de ferske eggene.

En TREDJE ting er når resterende egg blir fryst ned i flytende nitrogen, i den hensikt å kunne tines opp igjen for å bli satt inn og vokse til en baby. Jeg hadde ALDRI trodd det skulle kunne gå an, selv om jeg har lest at det går an, og at det er mer eller mindre like stor sannsynlighet for at dette skal funke som at innsetting av ferske egg skal funke.
Vel, jeg hadde absolutt ikke trua, så selv om mannen visste hvilken dag det var innsett, så glemte jeg helt å si klokkeslettet, og å spørre om han ville være med. Det hadde han helt sikkert hatt lyst til, men han spurte heller ikke selv, så hele greia ble liksom glemt.

Det var da jeg ble gravid. Uten mannen min, men med tre andre damer i rommet. Det var en onsdag, og det var 16 uker siden igår. Jeg fikk se den lille kjøttkaka på skjermen, og tenkte til tross for at trua ikke var der, men av en eller annen grunn at det jo var ei jente!
Hu beit seg fast, sta som et esel, helt sikkert! Den ene positive testen etter den andre lyste fremfor meg, den første allerede på kvelden en uke etter innsett. Jeg fattet det ikke. Kunne ikke skjønne det. Men du og du, så glad jeg var!
Kvalmen kom og gikk, men ingenting av det lille jeg fikk ned kom i retur. Trøttheten kom og gikk aldri på noe som føltes som evigheter. Energien er der fremdeles ikke, men nå har jeg heller ikke helt tro på at den skal bli helt på topp med det første.
Magen begynte å vise seg frem, og det tok faktisk ikke mange ukene før buksene mine var ubehagelige å gå med, så jeg gikk til innkjøp av gravidbukser. Må da være den beste oppfinnelsen i verden, vel??
Dagene, og ukene gikk, og ENDELIG dumpet det et brev ned i postkassen om time til ordinær ultralyd! onsdag 14. desember.

Det var igår det!

Skalv som en gris når vi satt i gangen og ventet. Kom endelig inn, og en hyggelig jordmor møtte oss. Litt prat og utveksling av papirer, før jeg endelig fikk legge meg på benken.

Hun kjente på magen min, og uttrykte "Åj, såpass, ja!". Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og var for spent til å spørre, men tenkte etterpå at jeg en eller annen plass har lest at livmoren er ved navelen ca. i uke 20. Livmoren min er såvidt over navelen nå, i uke 18.

SPLÆTT, der kom geleen på, og hun tok proben (er det egentlig det det heter??) mot magen. Så med en gang at det var liv laga der inne, for ikke snakk om lillesprell skulle ligge i ro! Hit og dit og frem og tilbake hele tiden. Morsomt å se bevegelser på skjermen samtidig som jeg kjenner de i magen!

Jordmor sjekket hjernen. Den så fin ut, hun pekte på lillehjernen til oss, den så ut som et 8-tall, noe den skulle. Hun telte to nyrer, 4 hjertekamre, en full urinblære, en fin ryggrad, 5 fingre på begge hender og normal mengde fostervann.
Flere ganger kommenterte hun de lange beina hennes, hehe, måtte nesten le. Det ligger på en måte i familien min det der ;-) Når vi nærmet oss slutten på hele seansen, så spurte hun om vi ville vite kjønnet. Jeg sa ja, og hun sarte helt kontant: JENTE. Jeg lo litt, og sa til mannen "Hva sa jeg??". Han bare smilte. Han var nok litt satt ut sjøl, stakkar!

Ettermiddagen og kvelden gikk med til å studere bildene. Ble om mulig enda mer forelska i lille vidunderet vårt. Fikk faktisk med to 3D bilder også, og det ser virkelig ut som hun smiler på de, der hu ligger med armer og bein i alle retninger. Mannen sa det helt sikkert var fordi hun endelig har fått varmen i kroppen etter å ha vært nedfryst hele sommeren. For det er jo klart at det er en type frost som ikke går bort med det første! ;-)

Om det å bli gravid på naturlig vis er et mirakel, så er dette et ti ganger større mirakel i mine øyne! Og det var utrolig herlig å endelig få hilse på henne!

Nå gleder jeg meg bare til å få holde henne i armene mine, men hun skal få lov å være i magen en god stund til. Best for henne det, og best for mams og paps også.

onsdag 14. desember 2011

Vi venter.....

....ei tilsynelatende frisk, garantert sprek og helt fantastisk nydelig lita jente!!

Magefølelsen hadde rett :-)

mandag 12. desember 2011

18 uker på vei og en stykk stolt pappa!

Mannen kjente allerede igår for første gang et spark fra turboturneren i magen. Når jeg har sittet en liten stund etter å ha vært i bevegelse, så kjenner jeg godt at mini er våken, og trener de små musklene sine. Sa dette til mannen, som umiddelbart kom med en hånd. Må presse hånden litt nedpå magen for å kjenne noe, men jammen gjorde han det ikke gitt!
Og så stolt og glad han var! Trur ikke jeg opplevde han sånn den dagen vi giftet oss engang, hehe ;-)

Eller koser mor seg med halsbrann på kveldstid, og har gått til innkjøp av Gaviscon tyggetabletter for å dempe dette. Helt trygt for gravide, så om noen plages av det samme, så er det mulig jeg kan anbefale det. Kjøpte det først idag, og har derfor ikke fått prøvd de selv enda.

Magen har nærmest sluttet å vokse nå, synes jeg. Føler nesten den har krympa litt. Syntes jo magen var SÅÅ stor når jeg var i uke 14, og det var den jo også på det tidspunktet, men de fire siste ukene er det akkurat som om det har stoppet helt opp. Har prøvd å ta litt mobilbilder også, og de bekrefter egentlig mine mistanker der :-/ Jaja, skal vel ikke klage over liten mage, plutselig vil jeg ha den vekk igjen. Vet det er veldig, veldig mange som ville byttet alt i verden for å være i samme situasjon. Har jo absolutt ingenting å klage over.

Tenk: lille bølle er allerede 18 cm lang, og veier 180 gram! Jeg er ingenting annet enn imponert! Gullklumpen :-)

onsdag 7. desember 2011

ultralyd i 12. uke?

Vil bare begynne med å si at dette er MINE meninger, si gjerne om du er uenig, men ikke prøv å få meg til å endre mening. Funker dårlig.

Det var dette med ultralyd i uke 12, som regjeringen sånn jeg har forstått nå har vedtatt skal innføres. Vil vi virkelig ikke ha mennesker med Downs Syndrom hos oss lenger? Det er jo akkurat det som kommer til å skje. De gledelige, gode menneskene vil sakte, men sikkert utryddes fra vår "inkluderende" verden.

Ja, kanskje det vil være mer å tenke på med et barn med Downs syndrom i form av tilleggsdiagnoser, som f.eks. at de er mer utsatt for hjertefeil og sånt... Hva så? Ikke alle med Downs syndrom trenger å ha det! Er man moden nok til å ha sex, kanskje planlegge familie og velge å få et barn, så bør man jammen være moden nok til å ta de utfordringene som kan oppstå med et barn! Hvorfor skal dette ramme akkurat de barna med Downs Syndrom? Jo, fordi det kan vises på ultralyd i uke 12. Skal det være grunn nok til å ekskludere disse menneskene fra å få oppleve livet? I mitt hode blir det så feil! På en annen side har jeg aldri vært i den situasjonen, så hvilken stemmerett har jeg?

Kan forsåvidt være enig i at det kan være greit å forberede seg på å få et barn med Downs Syndrom om man vet barnet har dette, men å velge å fjerne et menneskeliv synes jeg blir for ille. På en annen side, hvordan forbereder man seg på å få et barn med Downs Syndrom?
Hva da med kolikkbarn? Eller barn med adferdsproblemer? Uten sammenligning forøvrig, by the way. Ja, jeg vet kolikk går over, men jeg vet jammen meg hvordan det er å være storesøster til et barn med kolikk også. Men man har ingen mulighet til å forberede seg.
Adferdsproblemer er heller ingen kromosomfeil, men det er slitsomt nok i seg selv. Skulle man også kunne fjerne alle barna med adferdsproblemer, om dette kunne vises på ultralyd?
Jeg er helt sikkert på villspor, men jeg skjønner bare ikke hvorfor det er akkurat Downs Syndrombarna som skal bli rammet av dette, annet enn at det er det som synes på ultralyd.
Disse vakre, livlige, ekte personene skal liksom ikke ha livets rett? Gi meg gjerne en god grunn til det! Jeg vil så gjerne forstå hvordan de som er uenig med meg tenker.

En skal heller være glad for at en BLE gravid med dette barnet. Faktisk skal en være glad en blir gravid i det hele tatt! Vær glad for det du har, ikke hva du mener du burde hatt!

fredag 2. desember 2011

Julebord- og festsesong!

For første gang kan jeg si at jeg faktisk ikke har NOE fint å ha på meg på jobbens julebord, og ha rett i det! Ingen kan krangle på det. Kulemagen er virkelig på plass, og jeg koser meg!

Fantastiske Hennes og Mauritz som har rimelige klær for oss med voksende mage! Ikke alt som er like pent, absolutt ikke, men jeg har nok vært heldig for fant en fin strikket tunika/kjole. Den sitter litt tett, og jeg kan absolutt ikke skjule magen i den. Og hvorfor skulle jeg det, når jeg er så stolt av magen (og ikke minst lille gullet inni der)?

Igår kjente jeg forresten noe nytt. Masse leamus er det hele tiden, men igår, da strøk hun meg tvers over magen under navlehøyde. Noe så sært, men noe så herlig! Merkeligste jeg noen gang har kjent, men jeg håper hun vil gjøre det masse, masse!

Ha en super helg alle sammen, og nyt førjulstiden!
Kan fremdeles ikke kjenne noe på utsiden, men jeg regner med at det fremdeles kan ta en del tid.