onsdag 6. mars 2013

Pause-pause.

Jeg lar bloggpausen min få en liten bloggpause for en aldri så liten oppdatering. Jeg klarer ikke helt å slette nemlig... Ikke enda hvertfall. Det er jo faktisk mye historie i innleggene, ganske mye jeg kan fortelle hjertegullet når hun blir stor nok. Stor nok til å forstå. Jeg tør ikke ta sjansen på at det kan gå tapt. Mange detaljer er også sånt jeg kan skrive i babyboken hennes. Babyboken som enda ikke har fått en tøddel i seg. Flere som har det slik?

Tiden med henne er en fantastisk reise som vi har vært så heldige å få være med på. Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg mer eller mindre hadde gitt opp håpet, selv om vi bare hadde en mislykket egginnsetting bak oss. Nå er hun en herlig jente full av tøysefakter som med stormskritt nærmer seg året! 9 måneder var hun forrige uke. 9 måneder!! De 9 månedene har uten tvil gått titusen ganger fortere enn de 9 månedene jeg gikk gravid. Disse 9 månedene har gått tusenvis av ganger raskere enn bare de 9 dagene jeg gikk over termin.

På disse 9 månedene har vi lært oss å kjenne en jente full av humør og humor. Humøret svinger fra det blideste til det sinteste og tilbake igjen til det blideste på kort tid. Nesten så en kan undres om det er en aldri så liten personlighetsforstyrrelse, men det er bare fordi det ikke er så lenge siden vi tilbakela oss psykiatribolken i studiet. Mitt normale jeg sier at det bare er hun som også skal lære seg selv - og oss - å kjenne, og er ute etter å teste oss og omgivelsene for hvilke reaksjoner hun får i hvilke situasjoner. Tenk, dette gjør barna helt instinktivt! Skikkelig gøy!

Hun er en jente som i full fart kryper over gulvet om det er noe hun ser som hun har veldig lyst å ha. Ofte gjelder dette den stakkars katten som hittil har klart å komme seg unna. Hun kan reise seg opp fra magen om vi holder henne i henda, og sitter støtt som fjell. Hun har enda ikke klart å sette seg opp på egenhånd, men reiste seg fra sittende til stående i sofaen her forleden. Hun er en skikkelig musikalsk tv-slave, og hver gang det er musikk fra tv'n, så snur hun seg i lysets hastighet for å få det med seg og danse. Av og til synger hun også med. Jeg er nok litt for flink til å allerede bruke tv'n som litt barnevakt, men det er også for at jeg skal få skrive litt på skolearbeidet mens jeg er hjemme. Jeg skal skjerpe meg når bacheloroppgaven er levert inn, jeg lover!

Hjertegullet er en fryd å legge om kvelden, og sovner oftest uten at vi hører en lyd i babycallen. I det siste har hun også blitt flinkere til å falle til ro igjen etter hun har vært våken for mat om natten. Vi tok til oss alle rådene folk har gitt oss, snudde de på hodet og tenkte "hva i all verden er det vi holder på med"? Så vi dro på IKEA, kjøpte en stol med litt gyng i (selvfølgelig til nedsatt pris, en betaler ikke fullt om en ikke må, vel??), en svær pute, også fikk vi et pusepledd av familien. Disse tingene ble satt inntil sengen hennes, og hver gang hun ikke lot seg roe, tok vi henne opp, satte oss i stolen, godt innpakket, og bysset henne tilbake til søvnen. Dette gjorde vi i mange netter, noen ganger flere ganger for natten. Det var faktisk veldig koselig! Og gjett hva? Hun våknet sjeldnere og sjeldnere, og roet seg fortere og fortere. Nå er hun tilbake til at vi stort sett ikke trenger å bysse henne. Hun får ligge på fanget når hun får melk om natten og blir lagt tilbake i sengen igjen med en gang. Der finner hun oftest tilbake til søvnen igjen alene. Det har vært et par hylenetter etter dette kose-regimet ble satt igang og, men grunnen fordi hun har slitt litt med hard mage fordi hun har sine dager hvor hun vil ha lite eller så og si ingenting å drikke. Når hun da har fått ut det som skal, så har hun klart å roe seg ganske kjapt igjen. Tenk om bare denne stolen sto inne ved sengen hennes helt fra fødselen, hvor mange tårer både hun og jeg (kanskje pappan og) kunne spart oss. Godt kjøp!


Nå har ikke vi kjøpt masse leker til Hjertegullet, selv om hun har en hel haug. Det meste har vi fått eller arvet, noe er lånt. Det vi derimot har kjøøpt er en rosa lekekasse på IKEA, en sånn med lokk. Den er bestandig tom, for det er DEN hun vil leke med. Hun kaster den rundt seg, ligger på ryggen og holder den over seg og nesten sjonglerer med den ved hjelp av både armer og bein. Det er så gøy å se den gleden hun har når hun gjør dette - og andre ting hun leker, f.eks. "borte bø", hvor hun gjemmer den hun leker med - ikke seg selv. Hun synes det er hysterisk morsomt når vi lukter på tærne hennes og "æsjer" oss av det. Hun ler så hun sliter med å holde hodet oppe. Det er den herligste  latteren jeg vet om, både fordi hun er mitt barn, og fordi hun er mitt høyt ønskede og etterlengtede barn.

Når det kommer til søskenforsøk er vi litt på stedet hvil. Jeg har fått påminnelse om celleprøve fra kreftregisteret (forøvrig kjempebra at det finnes - jeg glemmer sånt selv!), pluss at jeg enda ikke har vært hos fastlegen på etterkontroll etter fødselen. Du vet, sånn legetime man skal ha 6-8 uker etter fødselen...... Jeg har veldig lyst å skylde på at jeg har vært travel med skolen og alt det her, men sannheten er vel heller at jeg har utsatt det i det lengste. Nå kan jeg jo utnytte sjansen å ta både etterkontroll (om det ikke er for seint) og celleprøve i samme slengen, så får vi tenke mer på søskenforsøk når det er gjort.

Men nå dere, nå er det natta! En ny dag venter like om hjørnet, og det gjelder å være opplagt til å møte denne med friskt mot.