Oppdatering på ammefronten + tran!

Jauda, ammingen kom visst igang igjen. Jeg følte ikke jeg kunne gi meg med å prøve å få til ammingen, så det gjorde jeg. Hver gang Hjertegullet skulle ha mat, så tilbød jeg først puppen, uten å tvinge henne, og plutselig fant hun ut at puppen ikke var så verst allikevel. Det tok sin tid, men nå kan vi kose oss igjen. Vel, det skal sies at det skal være på hennes premisser, selvfølgelig. Jeg kan bare prøve meg å sitte å amme. Noen ganger går også det greit, men om det ikke går greit, så legger vi oss i sengen, for da er puppemelk rett fra puppen skikkelig godt, nemlig! Hun smatter, suger og svelger, og er skikkelig ivrig.

Hun har pleid å spise fra begge puppene, men det gjør hun ikke bestandig lenger. Jeg blir jo selvfølgelig redd for om hun får i seg nok, men hun slår seg til ro og da vil jeg tro og håpe hun er fornøyd. Allikevel slår tanken meg om at grunnen til at hun slår seg til ro kanskje er at hun får i seg såpass lite at hun ikke har energi til noe annet. Hadde uansett tenkt meg på helsestasjonen for en liten vektkontroll for min egen del i slutten av denne uken, for da er det en uke siden sist hun fikk noe tillegg. Så får vi se hva vekten sier da før vi eventuelt vurderer å gi opp ammingen.

Hjertegullet har nå fått tran i en liten uke. Ikke uten protester, selvfølgelig. Jeg må lett innrømme at jeg føler meg som den verste barnemishandler når vi gir tran, for det er veldig tydelig at hun ikke liker dette. Fikk med et par sprøyter fra Möller's i en sånn gratispakke jeg bestilte på nettet, og tenkte at det ville være gode saker å gi tran med. Fail. Hun spyttet ut absolutt alt. Tenkte så at på barsel, så fikk hun jo tillegg på "kopp" (små begre på størrelse med medisinbegre), men også her havnet mer utenfor enn i munnen. Så begynte jeg å bruke mine små grå, for joda jeg har visst noen sånne jeg og! Og mine små grå tenkte at det kanskje kunne prøves å bruke tåteflasketuter! Som tenkt, så gjort. Det tar tid, ungen pines, men hun får det i seg! Ikke en dråpe er hittil gått til spille! Jeg vurderer allikevel å gå over til D-vitamindråper, da dette skal være et alternativ til tran. For makan til hyling er det lenge siden jeg har hørt! Samtidig, så er jo dette noe som går over når hun bare blir vant til smaken (går det forresten an??). Nei, det blir nok D-vitamindråper, tenker jeg!

(Noen spurte meg forresten om navn/bilde av Hjertegullet. Trur det var en anonym leser som spurte. Det spiller forsåvidt ingen rolle, men til opplysning (om det ikke er oppfattet) så er dette en anonym blogg, og hverken navn eller bilde blir publisert her. Send heller mail med navnet ditt, så kan jeg vurdere om jeg vil finne deg på facebook og legge deg til som venn. Der er det både bilder og navn. Hun har verdens fineste navn, og er selvfølgelig den nydeligste jenta på jord! ;-))

Amming = følelse av mislykkethet -> LØSNING?

Jeg har hele tiden sagt at jeg så gjerne vil forsøke amming, men at det ikke vil bli noe nederlag om det ikke går. Vel, lillemor ammes for full pupp, men får innimellom tillegg, rett og slett for å få dagene til å gå opp når pappan er hjemme med henne. Ja, dere husker vel - jeg var nødt å begynne igjen i praksis kort tid etter fødselen for å kunne fullføre studiene sammen med mine medstudenter.

Denne ordningen fungerer igrunn veldig godt, og det har den gjort i et par uker, siden vi så smått begynte å prøve oss med flasken. Men de to-tre siste dagene har hun rett og slett nektet å ta puppen på dagtid. På natten har det ikke vært noen problem - hittil hvertfall... Det ville være rart synes jeg, om dette skyldes forvirring rundt sugeteknikker, da det tross alt har gått bra såpass lenge som det har gjort, samtidig som problemet synes å være kun på dagtid. Samtidig så er ikke jeg den som har mest peiling, så det kan jo være det faktisk er forvirring.

Frustrasjonen hos meg har bygget seg opp i takt med lillemors hysteriske gråt. Listen med argumenter for å fortsette ammingen begynner å bli kortere. Listen med argumenter for å gå over til tillegg på fulltid vokser. Det at jeg tidligere sa at jeg ikke ville oppleve dette som et nederlag viser virkelig hvor lite jeg har peiling på dette, for det føles ikke som noe annet enn et stort nederlag å ikke få til ammingen skikkelig.

Når lillemor får mat på flaske har vi funnet ut at ca 125 milliliter per måltid er nok for henne. Hvordan vet man hvor mye hun får i seg med pupp?? Nei, det går jo ikke, og hver gang jeg pumper meg, så blir det forskjellig mengde. Alltid litt mer på venstre enn på høyre bryst, enda jeg synes jeg har ammet omtrent like mye på begge sider. Velvel, det spiller egentlig ingen rolle, så lenge lillemor får i seg nok. Det er ikke ofte jeg klarer å pumpe 125 milliliter, så jeg tviler egentlig på at hun får i seg nok ved ammingen alene.

Derfor har vi nå kommet til en løsning vi håper vil fungere. Det er at for hver gang lillemor nå skal ha mat, så pumper jeg meg, også tilsetter vi erstatning slik at det blir 125 milliliter tilsammen. Slik får hun i seg brystmelken, samtidig som vi vet hun får i seg nok. Det blir styrete, men jeg vil så gjerne hun skal få mest mulig brystmelk, det er jo tross alt det som er best for henne!

På natten er det ikke det samme styret å amme, så vi fortsetter med bare amming da. Hvertfall foreløpig, så får vi se hvordan det går.

Kun 7 vakter igjen i praksis nå, så får vi se - kanskje ammingen vil gå bedre igjen når jeg er hjemme på heltid igjen, slik at vi kan kvitte oss med flasken igjen? For en periode hvertfall.