De siste innleggene mine har kanskje ikke vært av de tyngste, dype blogginnleggene. Jeg har rett og slett bare treng tå flyktet litt, få tankene rundt forsøkene litt på avstand. Sånt som resepter er håndfast. Sier ingenting om følelsene mine. Men følelsene mine er et sant kaos, et rent helvete. Jeg går for tiden rundt og tenker om det noen gang kommer til å bli barn i vårt hus. Det tenker jeg veldig mye på, og vet ikke hvordan jeg skal klare å komme over disse tankene.
Et liv uten barn vil for meg være tragisk. Helt forferdelig ensomt, til tross for at mannen min alltid vil være der for meg så lenge vi lever. Når vi ser vennene våre rundt oss får både nummer to og tre, så har vi enda ikke fått nummer en. Jeg er utrolig glad i de barna vi har rundt oss, men de er ikke våre, og skaper ikke de største kjærlighetsfølelsene i hjertet mitt. Forstå meg rett, venners barn er venners barn, ikke mine og min manns barn.
Alle snakker om denne fantastiske morskjærligheten, og jeg blir så nysgjerrig på hvordan denne følelsen er. Jeg prøver så godt jeg kan å føle den følelsen, men hvordan skal jeg klare det, når jeg ikke er mor?
Jeg er en mamma uten barn. Det er smertefullt. Ingen kan se på meg at jeg halter. For det er ikke beina mine som halter, det er hjertet. Hjertet som gjemmer så godt på barna jeg ønsker meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar