Den tiden som flyr...

Et halvt år går fort gitt, har visst ikke skrevet noe siden oktober. Siden sist har det ikke skjedd noe på prøvesiden, jeg føler meg bare ikke klar for en negativ test igjen. Det må man jo nesten være forberedt på, for det er neimen ingen garanti for at det skal gå bra.

Ellers har det skjedd mye annet da, vi har flytta tvers over landet, og en kan si at livet er snudd på hodet. Å gå fra barnehageplass og to sikre, faste inntekter til ingen jobb eller barnehageplass er stor. Nå får vi plass fra høsten av altså, og jeg har fått jobb som jeg snart skal begynne i, så brikkene faller på plass litt etter litt. I mellomtiden får vi bare være glad for at vi får masse tid med Hjertegullet, selv om kontoen skriker etter inntekter. Og ja da, vi har søkt dagpenger hos NAV, men begge har fått avslag. Jeg fordi jeg var så dum å nevne at vi ikke har barnepass. Har man ikke barnepass kan man nemlig ikke anses å være en reell arbeidssøker, og man mister kravet om dagpenger. Han fikk avslag forsi han ikke har lagt ved oppsigelsen sin. og det etter vi var innom NAV for å høre om det manglet noen papirer. Det var det ikke.
Selv fikk jeg ikke spørmål om å sende med oppsigelsen når jeg søkte. NAV må jo være laget for de som vil utnytte systemet, ikke for de som vil nytte seg av det.

Nok mas om NAV, det er vel ingen hemmelighet at det er et tunggrodd system.

Så da bare venter vi litt til. Jeg er redd for å vente for lenge og, vi må vel bare hoppe ut i nytt forsøk igjen relativt fort. Det at vi har flytta gjør jo ikke den saken noe lettere heller. Er liksom ikke bare å svippe innom KK lenger... Det må planlegges mer enn som så. Men, det skal nå ikke være noe hinder, dessuten er hindre laget for å komme seg over, så det er bare å bite tenna sammen.

Snakkes plutselig.

Venting/pause

Jeg har ikke telt, men har en følelse av at veldig, veldig mange av innleggene mine heter noe med enten venting eller pause.

Vel, nå er vi der igjen. Vente. Pause. En pause for å vente på at jeg atter en gang kommer meg ovenpå igjen til å sette inn et nytt embryo. Helt ærlig har jeg ikke en gang bestemt meg for om jeg vil sette inn nytt egg. Så usikker har jeg aldri vært før. Mitt eneste for-argument er at jeg sikkert vil angre om vi ikke gjør det. Ellers er listen over mot-argument meterlang. Den største grunnen er at jeg hater hva hormonene gjør med meg som mamma til Hjertegullet. En dødssliten mamma som knapt orker å sitte oppreist i sofaen. Dag ut og dag inn. Det fortjener hun ikke! Når det å gå på do blir et tiltak. Eller smøre kveldsmat til Hjertegullet for den del. Det er ikke sånn de skal være. Men når det står på som verst er jeg jammen glad for ikke å være alene oppi dette her. Jeg orker nemlig ingenting, og permanent urinkateter står høyt på ønskelista.

Blødninger

Ikke uventet begynte jeg å få blødninger i går. De har tatt seg opp idag, og når telefonen er åpen igjen på KK skal jeg ringe for å få en bekreftelse på at jeg ikke trenger å møte opp til blodprøve på torsdag.
Dette gikk altså akkurat som jeg visste.

Når det blir nytt innsett vet jeg ikke. Vet faktisk ikke om jeg orker flere i det hele tatt. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker flere nedturer, det går nemlig også utover Hjertegullet når mora er deppa. Hun fortjener ikke det!

Tvilsom.

Jeg er beinsikker på at det ikke blir noe barn denne gangen. Denne gangen heller. Jeg har vært flink, har ikke testet en eneste gang. Fordi jeg uansett føler meg sikker på at det ikke er noe der. Helt tombola. Garantert.
Jeg er så møkklei dette sirkuset. 9 eskimoer. Kjempeglad for de, men hva skal vi med de? Hvor mange ganger skal jeg klare negativt svar?

Idag er en sånn dag. Drittdag. De siste dagene har i det hele tatt vært det. Fordi det føles så virkelig at jeg ikke blir gravid. Noe sier meg at jeg heller ikke kommer til å bli det igjen, noen gang. Helt forferdelig følelse, men for meg helt reelt.

Hvordan kan det forresten være så forferdelig? Vi har jo det fineste, rareste, morsomste, beste Hjertegullet i verden! Allikevel er det et forferdelig nederlag og helt og totalt miste troa på ett barn til.

Det er så vondt.

Brev!

Fikk brev i posten idag, der sto det at vi har fått hele 9 eskimoer på frys! Det er jo helt vanvittig egentlig, men jeg håper at jeg ikke trenger å bruke de.
Ellers venter jeg snart ihjel. Har kanskje nesten bestemt meg for ikke å teste før blodprøven neste torsdag, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg vet ikke om jeg skal prøve å vente heller. Er jeg heldig har jeg ikke klart å bestemme meg i tide. Da slipper jeg å ta stilling til det.
Forvirrende? Skulle bare sett hvordan det ser ut inni hue mitt. Ikke mye som henger på greip der heller. Innimellom føler jeg meg kjeeeeeempegravid, mens andre ganger føler jeg at det ikke er vits i å tenke på annet enn at vi må roe oss med tanken på "bare" ett Hjertegull.
Hun er verdens beste Hjertegull.

Ventetåka

Så var det den tiden igjen. Toukersvakuumet hvor det ikke er annet å gjøre enn å vente. Og vente. Og vente. Eventuelt teste, men jeg har ikke en eneste test i huset, og skal prøve å unngå å kjøpe, det blir bare en real runde mindfuck, og det har jeg ikke ork til nå.

Det var et 4-delt embryo som ble satt inn. Jeg fikk se det på skjermen etter innsetting. Det vil si, egget går det jo ikke an å se, men de fører vel egget inn med litt væske regner jeg med, og det var denne flekken jeg så.

Bioingeniøren sa at de enda ikke var sikker på hvor mange av de resterende embryoene som blir fryst ned, de ville gi de en dag til i varmen for å se utviklingen. De blir derfor nedfryst imorgen, før vi får brev i posten med informasjon over hvor mange som blir nedfryst. Blir spennende å se, men håper uansett vi slipper å bruke de!

Har forøvrig hatt litt problemer med tungpust og magesmerter etter uttaket, så de er fremdeles litt engstelig for at jeg kan ha blitt litt overstimulert. De antok det ville gi seg om et par dager, men hvis det ikke gjorde det, så fikk jeg telefonnummeret til gyn 2, som er døgnåpen, om behovet akulle komme. Kan ikke annet enn å vente, og imorgen skal jeg få tankene over på noe annet når jeg skal tilbake på jobb.

Vårt bidrag til forskning...

Av 25 egg, var 21 kvalifisert til ICSI. Til idag var 15 av disse blitt befruktet. 

En kan bare håpe at ett av disse vil bli vårt etterlengtede Hjertegull nummer to. Akkurat nå vil jeg påstå at prognosene er på vår side, er ikke det kult? 

Resten vil kunne gå til forskning. Helt greit, hvis det kan bidra til å hjelpe andre barnløse i fremtiden. 

Begynte forresten med Lutinus idag, imorgen blir det innsett!

Ingen flere hormonsprøyter, ever!!

Tror jeg da... Og glad vil jeg isåfall være for det!

Ved uttak idag fikk jeg vite at Østradiolprøven jeg tok på fredag var bittelitt høy, men ikke noe faretruende, så at jeg tok full dose på søndag var helt rett!
Så kom jeg inn på rommet med de andre damene som skulle i ilden idag, jeg var sist på listen. Greit nok det. Hadde jo fått både oxynorm og midazolam (i tillegg til 2g paracet og kvalmestillende) å kose meg med på forhånd, så humøret var på topp 😂
Endelig var det min tur. Jeg ble sjanglende fulgt inn på toalettet for å tømme tanken (viktig med tom blære, vet dere), før jeg sjanglet videre inn til den fryktinngytende benken. Da kom nervene. Om jeg sier jeg skalv som et aspeløv, så er ikke det å ta i. Det føltes hvertfall ikke sånn.
Det neste som skjer er at de gir meg bedøvende injeksjon innvendig, før de begynner "høstinga". Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt! Kjente selvfølgelig at de romsterte, men vondt var det absolutt ikke.
Når de var ferdig spurte den. Ene engelen av en sykepleier det vanlige spørsmålet: på en skala fra en til ti, hvor en er ingenting, og ti er verst tenkelige smerte, hvordan var dette? Jeg svarte tre. Men da tok jeg i, for det var virkelig ikke vondt! Litt heldig må en jo være midt oppi alt...

Når jeg kom tilbake til min utdelte seng begynte nok medisinene å slutte å virke, for da begynte jeg å kjenne litt nederst i magen. Jeg fikk en varmeflaske, en undervurdert venn. Det hjalp godt!

Så kom en sykepleier og fortalte meg resultatet: hele 25 egg hadde de fått ut... 25!!!!! Trodde ikke mine egne ører, var det ikke 7 sist, liksom?? Vel, nå er nok garantert ikke kvaliteten like god på de alle, men om 5-8 var gode, så skulle de si seg fornøyd. For min egen del holder det om bare ett av de vil bli barnet vårt. Uansett kan en jo håpe at dette var vår siste runde med hormoner. Dette styret orker jeg faktisk ikke en gang til!

Hjemreisen ble en historie for seg selv. Jeg fikk akutt lyst på juni, så mannen kjørte innom mækkærn på veien. Når vi var nesten fremme så jeg stjerner, og ble tung i kroppen, følte bare jeg ville svime av. Jeg sparket av meg skoene, plasserte føttene på dashbordet, og trøkte meg godt ned i setet. Det ga seg heldigvis før det ble helt svart... Vel hjemme fikk jeg spise junken min, mens mannen reiste tilbake på jobb. Etter det herkskapelige måltid var fortært gikk jeg og la meg, før jeg ble vekket av en glad toåring og pappan som kom hjem fra barnehage og jobb. Toåringen var så skitten som hun ofte er, med sand fra hodebunnen til nedi bleien. Gleden i øynene når hun da fikk hoppe i sengen til mamma og pappa er mer enn verdt et ekstra sengeskift ❤️❤️

Nå sitter jeg med min egen varmeflaske på magen, og drøyer å ta smertestillende. Om jeg tenker på den samme skalaen som nevnt over her er jeg nok nå på en fire når jeg sitter rolig, og seks når jeg er oppe og går. Derfor sitter jeg heeeeeelt rolig med min gode venn, varmeflasken. Når jeg går klarer jeg ikke skikkelig å rette opp ryggen skikkelig, og magen føles litt som etter fødselen. Men, jeg har det bra. Troa på at vi skal få enda et Hjertegull er tilstede. Når jeg sier det er jeg samtidig redd for at dette nå er noe som er lett å ta for gitt, og at nedturen blir gedigen, om det skulle vise seg at det ikke blir en lillebrøster på Hjertegullet vi er så heldige å ha fått ❤️

Det var dagen min, vi snakkast!

Snylter...

I går kveld ble Ovitrelle satt, en dag før først antatt på planen jeg fikk i posten før oppstart. Ultralyden på fredag viste over 15 follikler på hver eggstokk, doktordamen sa de var vanskelig å telle. De minste hun gadd å måle var rundt 12 mm, mens den største på ene siden var ca 15 og ca 16 på den andre siden. Akkurat hvor mange som ble målt vet jeg ikke, jeg telte rett og slett ikke hvor mange mål hun videreformidlet til sykepleieren.
Endometriet var på 14 mm. Legen og sykepleieren forespeilet uttak enten onsdag eller torsdag (mener jeg å huske), utifra størrelsen på folliklene. Samtidig var de engstelige for overstimulering, og var såpass usikre at legen ringte en annen lege for å konfrontere seg med denne.
Siden endometriet var godt bygd opp, samt bekymring for overstimulering ble det bestemt uttak imorgen!! Samtidig måtte jeg ta blodprøve (østradiol) for å sjekke ift, overstimulering. Det var derimot såpass sent på dagen, så svaret på den har ikke jeg fått. Regner heller ikke med at jeg får den før imorgen, men det spiller heller ikke så stor rolle for meg, så lenge jeg føler meg såpass bra som jeg gjør.

Sykepleieren sa ettertrykkelig at jeg måtte være obs på symptomer på overstimulering, og at jeg skulle ta redusert dose Ovitrelle dersom symptomene ble "plagsomme". Vel, jeg er litt tungpust, men ikke nok til at jeg anser det som nok til å være plagsomt, derfor ble det full dose.

Skulle vært på jobb idag, det er jeg ikke. Og der er vi på overskrifta. Jeg makter ikke å være på jobb, når en så stor dag imorgen. Jeg klarer jo ikke tenke på noe annet, å gjøre en god jobb kan jeg bare glemme... Men igjen-det gjør at jeg føler jeg snylter på arbeidsgiver.

Hvis de får ut egg imorgen som kan befruktes, og alt går bra med det så blir det innsett på torsdag. Ja, hvis alt er bra med meg og da. Akkurat nå ser ikke jeg noen grunn til at jeg ikke skulle ha det bra, men man vet jo aldri...

Så sånn går det her 😊

Igang igjen.

Idag ble første sprøyte Puregon satt. Satt sikkert en halvtime med pennen i hånda før jeg turte å stikke. Men hva er det egentlig å grue seg til? Stikker kjenner man jo neste ikke, og det blir MYE verre det som skal komme senere, det er bare å stålsette seg...

Det neste som skjer nå er Orgalutran f.o.m. tirsdag, så blir det ultralyd på fredag om ei uke. Med et gjennomført svangerskap, litt høyere alder og høyere dose siden sist er det spennende å se hvordan dette blir.

Snakkes!

Et nytt startskudd

I forrige uke fikk jeg brev. Med mitt navn og min adresse. Oppi konvolutten lå det en bunke. En bunke med informasjonsark og et par små brosjyrer.
Avsenderen ville informere om forløpet for neste runde med hormoner og det som følger med når vi som enda ikke har lært oss å ha sex riktig skal prøve å få barn. Ja, det er faktisk de som tror det ikke blir gjort rett. Duster.

Planen nå er å starte med Puregon dag 2 av neste syklus, med påfølgende ul og oppstart av Orgalutran fra dag 5. Vel, om dag 2 blir på en tirsdag skal jeg vente til onsdag med første dose. Det har nok noe med helg å gjøre kan jeg tenke meg.
Så blir det Lutinus fra og med dagen etter uttak.
Denne gangen skal jeg ta 125 IE Puregon daglig. Den første, avbrutte runden tok jeg 75 IE, mens i den andre runden, som førte til uttaket med Hjertegullet, da tok jeg 100 IE.
Samtidig sier de på KK at de denne gangen må være veldig forsiktig, da blodprøvene mine viser verdier som kan tilsi at jeg fort kan bli overstimulert. Da synes jeg det er rart at dosen er større, men dette har sikkert også sammenheng med andre ting, vil jeg tro.

Idag var jeg på et lokalt apotek for å bestille medisinene. De må bestilles, for det er sjelden andre enn sykehusapoteket som har de inne, og dit gadd jeg bare ikke reise. Medisinene vil komme til apoteket enten lørdag eller tirsdag, men farmasøyten fortalte at de ikke får kjølevarer med levering på lørdager, og at det da mest sannsynlig vil bli på tirsdag, siden hvertfall Puregon er kjølevare. De hadde et par av medisinene, men jeg sa jeg like godt kan hente alt på en gang når alt er inne. Det spennende oppi dette er at tirsdag er omtrent da jeg forventer mensen skal komme, i den grad jeg kan forvente noen ting med den sinnsforvirrede syklusen min. Derfor er det bare å håpe at mensen hvertfall ikke er tidlig ute denne gangen, det ville jo bare vært typisk, men da får vi løse det så godt vi kan 😊

Det blir ingen flere fødsler på meg...

...her i vest!!

Ringte KK på onsdag for å legge en plan om videre løp. Da blir det blodprøver på både mannen (virus) og meg (hormoner+virus), og så må mannen avlegge en ny spermprøve. Siden blodprøvene mine må tas dag 2 eller 3 i syklus, og KK har ferie hele juli, så betyr det at det ikke blir noe oppstart før til høsten.
Og (i frykt for å avsløre meg altfor mye her), så flytter vi jo over fjellet til neste sommer!
FOR en glede! Livet blir bare bedre og bedre!

Slettet.

Det forrige innlegget mitt slettet jeg nå. I mangel av ideer til å lage et mer interessant innlegg enn om akkurat det, så lager jeg et innlegg om akkurat det.

Det var godt å få tømt seg, men av hensyn til involverte barn, så ble jeg faktisk redd for at det ville blitt gjenkjent, og det vil jeg ikke noen barn i fremtiden skal kunne lese om seg selv eller sin familie.

Sånn, da var det sagt. Så du ikke innlegget, er det ikke så farlig. Det var bare tanketømming, og det var godt å få ut.

Nå har det blitt mandag. Det betyr at det er på tide å legge seg. Helst skulle det skjedd for lenge siden. Jeg er så trøtt og utmattet for tiden, at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg nesten. Og NEI, det er ikke fordi jeg er gravid, for det er jeg nemlig ikke. Det er nok bare rett og slett alt som har skjedd i det siste, sammen med alt i huset jeg ser burde og skulle vært gjort, men som jeg ikke finner tid til å gjøre. Hadde jeg ikke nettopp fått en ny student under mine vinger på jobb, så hadde jeg vurdert en legetime for å forhøre meg om muligheter for en sykemelding. Jeg hater egentlig å tenke tanken, men jeg trenger å komme meg ovenpå igjen, og jeg vet ikke hvordan (okda, et steg vil vel være å klare å rote seg til sengs tidsnok). Men så er det dette med senvakter da. Jeg har alltid dagvakt etter en senvakt, noe som igrunn er en dårlig deal, siden jeg sliter veldig med å sove etter senvakt. Ofte sovner jeg ikke før 2-3 tiden om natten. Når klokken da ringer 05.40, så er det ikke så vanskelig å regne ut at det er altfor lite søvn. Jeg har virkelig prøvd alt jeg kan for å bli nok trøtt til å sovne etter senvakt, men det funker bare ikke. Stå opp tidlig senvaktsdager, drikke bare vann (og ingen beloved cola), legge meg rett etter jeg kommer hjem osv, osv. Søvnen kommer ikke før uansett hva jeg gjør, føler jeg. Og med alt fra 1 til 3 senvakter i uken, så sier det seg selv at søvnen blir veldig uregelmessig og ikke helt bra for hverdagslivet ellers. Derfor ønsker jeg meg ut av turnusarbeid, for om jeg etter 9 år i turnusarbeid enda ikke har funnet ut av hvordan jeg skal klare dette her, så kommer jeg ikke til å klare det. Jeg har innsett at det gjerne vil kreve videreutdannelse innen et eller annet, men det blir ikke sånn med det første. Akkurat nå er jeg fremdeles skolelei etter jeg fullførte sykepleien, så det får bli når Hjertegullet og eventuelle andre barn er en dels større og kan klare seg i større grad selv. Det vil si at jeg fremdeles har noen år igjen i turnus, så søvnproblemene må jeg nok bare leve med en stund til.

Jeg tror dessuten at man ofte sliter seg mer ut med å tenke på alt som skal gjøres, enn å faktisk gjøre det. Det er hvertfall jeg flink til.
Jeg skal snart gi meg sjøl et realt spark bak, sånn at jeg kommer i gang. Skal starte på mandag (uten at jeg presiserer hvilken mandag)!

Og vet dere hva? Hjertegullet lar meg endelig FLETTE håret hennes! Jeg lar henne få hjelpe til med å holde strikker og hårspenner, og ene gangen satt hun faktisk rolig helt til jeg hadde fått laget TO fiskebeinsfletter på henne. Det er jeg IKKE flink til, så det tok litt tid. De ble skeiv og rar, men hun satt i ro på fanget mitt, som tålmodigheten selv! Bare kosa seg, og sang bæ bæ. Søte lille store jenta mi! Hvordan var livet uten deg?

Da ble visst dette innlegget om llitt mer enn bare sletting allikevel gitt. Håper eventuelle lesere syntes det var kjekt!

God mandag, og ha en fin uke, du som har giddet å lese! :-)

Forløpet

Forrige innlegg ble ganske kort. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om forløpet ved denne innsettingen, hvis noen skulle være interessert i det.

Når dagen for innsettingen var der var jeg spent. Lei av å prøve å lage barn på den måten, men allikevel spent. Jeg fikk se embryoet på skjermen, men det hadde ikke delt seg så mye som de tidligere embryoene, det var vel bare 8 eller 9 delt, mot de andre som har vært "kjøttkaker". Dvs, det aller første som ble satt inn når det var ferskt var vel også 8 eller 9 delt. De sier jo at det ikke skal ha noe å si, og jeg synes jeg kan tro på de. De hadde vel ikke satt det inn om de ikke hadde ment det var noe håp.
Jeg ventet en hel uke med å ta første testen. Ikke overraskende var det bare en strek som lyste opp. Det faktum at jeg testet positivt en uke etter innsetting med Hjertegullet ødelegger nok en del for meg med denne testingen, og hodet mitt lager dette til en større berg og dalbane enn det egentlig er.
dag 8 eller 9 etter innsetting ser jeg for første gang en aldri så svak strek, og forhåpningene stiger i taket. Humøret er da på topp, og verden er et bra sted å være. Neste test var like blendahvit som den første, og jeg deiser ned i kjelleren igjen. Enn å ødelegge sånn for seg selv?? To dager før blodprøve får jeg igjen en svak, svak strek, og forhåpningene stiger igjen. Men, jeg gir meg jo ikke med testingen, og blendahvit lyser atter mot meg igjen. Er det mulig? Enn om jeg bare kunne ventet til blodprøven og drite i disse tisseprøvene??
Dagen for blodprøven kommer, og tiden å vente på svar er lang... De ringer jo aldri tilbake! Til slutt ringer jeg, og de beklagde, men de hadde hatt det veldig travelt denne dagen. Vel, vel, hun skulle ringe  meg opp igjen når hun hadde fått sjekket svaret. HcG lå på under 5, så det var altså veldig negativt. Jeg datt ned i kjelleren, og har egentlig vært der siden.
Jeg er sliten i hodet, har et tankekjør uten like, får ikke sove om natten og livet er nå egentlig ikke helt fantastisk. Energien strekker ikke til, noe som påvirker min følelse som mamma til Hjertegullet. Det er det verste.

Jeg tror kroppen min trenger en pause nå, og jeg VET at familien min trenger en pause nå.

Det er over.

Ja, nå er det over for en stund.

Den siste eskimoen ville heller ikke feste seg, så da står vi her. Med verdens fineste Hjertegull, og et brennende ønske om småsøsken.

Inntil videre skal vi nyte tiden med Hjertegullet. Gi henne kun det beste; vår inderlige dype kjærlighet til henne.

Det som nå skjer videre er at når jeg føler jeg er klar til dette, så plukker jeg opp telefonen og ringer KK. Da vil det bli søkt på søskenforsøk, dette kunne bli gjort over telefonen, og trenger ikke gå gjennom fastlegen. Videre blir det å ta nye blodprøver og sånt. Siden jeg faktisk har blitt litt eldre og har født siden sist, så kan jo ting ha skjedd som gjør at fremgangsmåten blir annerledes enn sist.

Men først vil jeg ha rolige uker, bli 30 år og prøve å glemme dette litt.

Jeg har forresten, som siste i omgangskretsen skaffet meg SnapChat. Gøy! ;-D