tirsdag 16. september 2014

Ingen flere hormonsprøyter, ever!!

Tror jeg da... Og glad vil jeg isåfall være for det!

Ved uttak idag fikk jeg vite at Østradiolprøven jeg tok på fredag var bittelitt høy, men ikke noe faretruende, så at jeg tok full dose på søndag var helt rett!
Så kom jeg inn på rommet med de andre damene som skulle i ilden idag, jeg var sist på listen. Greit nok det. Hadde jo fått både oxynorm og midazolam (i tillegg til 2g paracet og kvalmestillende) å kose meg med på forhånd, så humøret var på topp 😂
Endelig var det min tur. Jeg ble sjanglende fulgt inn på toalettet for å tømme tanken (viktig med tom blære, vet dere), før jeg sjanglet videre inn til den fryktinngytende benken. Da kom nervene. Om jeg sier jeg skalv som et aspeløv, så er ikke det å ta i. Det føltes hvertfall ikke sånn.
Det neste som skjer er at de gir meg bedøvende injeksjon innvendig, før de begynner "høstinga". Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt! Kjente selvfølgelig at de romsterte, men vondt var det absolutt ikke.
Når de var ferdig spurte den. Ene engelen av en sykepleier det vanlige spørsmålet: på en skala fra en til ti, hvor en er ingenting, og ti er verst tenkelige smerte, hvordan var dette? Jeg svarte tre. Men da tok jeg i, for det var virkelig ikke vondt! Litt heldig må en jo være midt oppi alt...

Når jeg kom tilbake til min utdelte seng begynte nok medisinene å slutte å virke, for da begynte jeg å kjenne litt nederst i magen. Jeg fikk en varmeflaske, en undervurdert venn. Det hjalp godt!

Så kom en sykepleier og fortalte meg resultatet: hele 25 egg hadde de fått ut... 25!!!!! Trodde ikke mine egne ører, var det ikke 7 sist, liksom?? Vel, nå er nok garantert ikke kvaliteten like god på de alle, men om 5-8 var gode, så skulle de si seg fornøyd. For min egen del holder det om bare ett av de vil bli barnet vårt. Uansett kan en jo håpe at dette var vår siste runde med hormoner. Dette styret orker jeg faktisk ikke en gang til!

Hjemreisen ble en historie for seg selv. Jeg fikk akutt lyst på juni, så mannen kjørte innom mækkærn på veien. Når vi var nesten fremme så jeg stjerner, og ble tung i kroppen, følte bare jeg ville svime av. Jeg sparket av meg skoene, plasserte føttene på dashbordet, og trøkte meg godt ned i setet. Det ga seg heldigvis før det ble helt svart... Vel hjemme fikk jeg spise junken min, mens mannen reiste tilbake på jobb. Etter det herkskapelige måltid var fortært gikk jeg og la meg, før jeg ble vekket av en glad toåring og pappan som kom hjem fra barnehage og jobb. Toåringen var så skitten som hun ofte er, med sand fra hodebunnen til nedi bleien. Gleden i øynene når hun da fikk hoppe i sengen til mamma og pappa er mer enn verdt et ekstra sengeskift ❤️❤️

Nå sitter jeg med min egen varmeflaske på magen, og drøyer å ta smertestillende. Om jeg tenker på den samme skalaen som nevnt over her er jeg nok nå på en fire når jeg sitter rolig, og seks når jeg er oppe og går. Derfor sitter jeg heeeeeelt rolig med min gode venn, varmeflasken. Når jeg går klarer jeg ikke skikkelig å rette opp ryggen skikkelig, og magen føles litt som etter fødselen. Men, jeg har det bra. Troa på at vi skal få enda et Hjertegull er tilstede. Når jeg sier det er jeg samtidig redd for at dette nå er noe som er lett å ta for gitt, og at nedturen blir gedigen, om det skulle vise seg at det ikke blir en lillebrøster på Hjertegullet vi er så heldige å ha fått ❤️

Det var dagen min, vi snakkast!

2 kommentarer:

  1. Det var mange egg!! Min rekord tror jeg er på 17, og da var jeg overstimulert og det var vondt som FY å ta de ut!!! Håper på mange gode egg, og at ett hjertegull biter seg fast ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for lykkeønskninger :-) får høre mer imorgen hvordan kvaliteten er!

      Slett