Jada, etter jeg skrev ferdig forrige innlegg går jeg ut for å hente posten, og det gleder meg å se at siste nummer av Sykepleien ligger klar til lesing.
Blar meg gjennom bladet, leser det som for meg er interessant, og kommer til slutt til et gjesteinnlegg, skrevet av en jordmor og privatpraktiserende sexolog, som det står så fint. Da burde hun jo vite hva hun skriver om, eller?
Hun begynner: Det er fint at flere og flere kan få barn. Men grensen går ved surrogati. Joda, jeg ser den, men det virker ikke at hun med sin yrkestittel i det hele tatt klarer å sette seg inn i situasjonen til de som har brukt sine forsøk, og som nærmest er desperat etter å få egne barn. Hun begrunner det med at dette må være tvang for de kvinnene som bærer på disse barna som ofte bærer andres gener, og om atter andre skal overta ved fødsel. Jeg er forsåvidt med på den tanken, men jeg har både sett dokumentarer på tv, og lest om de surrogatmødrene som gjør dette nettopp for å hjelpe andre som ikke får barn. At de får betalt for dette ser de på nærmest som en bonus. Ja, jeg VET mange gjør det kun av økonomiske årsaker, men at de blir tvunget, den er jeg ikke helt med på allikevel. Det er så mye folk gjør for penger, hvorfor er den ene inntjeningsmetoden bedre eller verre enn den andre?
Jeg vet at et svangerskap i de fleste tilfeller ikke er bare-bare, og at det tross alt tar 9 måneder av surrogatmødrenes liv. Det finnes en rekke andre yrker som ikke er bare-bare, og som jammenmeg varer mye lenger enn 9 mnd, ja faktisk et helt arbeidsliv!
Dette er et voldsomt rote-innlegg, men jeg ble nå utrolig provosert, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller avslutte!
Som en avslutning skriver denne damen, med denne fine utdannelsen: Individets rett står sterkt idag, men vi må huske at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er veldig lett for en trebarnsmor å si!!
Pokker, jeg blir så sinna! Burde absolutt bruke energien på andre ting enn akkurat denne saken, men den ligger så tett til hjertet mitt at jeg klarer ikke annet enn å bli provosert av sånne utsagn.
mandag 18. oktober 2010
Hvorfor en blogg om IVF?
Det finnes jo lukkede forum for de som sliter med å få barn. Ønskebarn er en av de, og såvidt jeg vet den største. Jeg har lagt igjen noen ord der inne også, men bruker ikke det forumet så mye lenger. Jeg vet det er massevis av damer som trives veldig godt med det forumet, men jeg fant meg ikke helt til rette der.
Dette er ikke noe jeg er stolt av, dette er ikke noe jeg ønsket for min mann eller meg selv. Dette ble rett og slett ikke som det skulle. Og sånn er det for alle som går gjennom dette, på en eller annen måte. Derfor så håper jeg, at når jeg skriver om denne erfaringen, så håper jeg andre kan lære av det, og ikke komme her å si at å få barn ikke er en menneskerett. Noen ganger, når folk sier det til meg, så har jeg så lyst å si at "det skulle jammen dine foreldre tenkt på også!". Desverre er jeg litt for godt oppdratt til å få meg til å si sånt til andre mennesker, men jammen hadde de trengt å høre det!
Jeg skriver denne bloggen fordi jeg vil andre skal ha en mulighet til å sette seg inn i min frustrerende situasjon, for uvitenhet er en farlig ting. Det er så mye stygt som skjer i verden, og jeg trur at dette er mye pga. uvitenhet. Jeg skriver denne bloggen for at folk kanskje kan tenke seg om flere ganger, før de spør om folk ikke snart skal ha barn. Jeg skriver dennen bloggen for at andre i min situasjon ikke skal føle at de er alene. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg trenger det selv.
Jeg vil folk skal vite at dette er en tidskrevende, slitsom, smertefull og dyr prosess som folk ikke går gjennom for morro skyld. Jeg husker ei venninne av meg (som også går gjennom det samme som meg) fortalte at noen spurte hu om de ikke heller skulle prøve å få barn "på gammelmåten". Går det virkelig an å si sånt? Hva får folk til å si sånt? Uvitenhet. De skjønner ikke hva som driver folk til å gjøre det. De skjønner ikke at det ikke funker for alle å få barn samme måneden som de prøver. De skjønner ikke at dette for mange (meg selv inkludert) er det største som kan skje i livet, og at en vil gå gjennom ild og vann for å få det man ønsker høyest av alt.
Jeg håper nå at jeg kanskje har åpnet noen øyne, og at folk ikke må være redd for å søke hjelp, om dette er noe de selv sliter med. Det tar lang tid, masse venting, men til slutt er det forhåpentligvis verdt det. I januar som kommer har vi prøvd å få barn i 4 år, og i mars for snart to år siden gikk vi til hver vår fastlege og søkte hjelp, og først nå skjer det noe.
Jeg vil dere som er i denne eller lignende situasjon skal vite at dere ikke er alene. Det er alltid noen annen som går gjennom eller har gått gjennom dette. Mange ganger blir det resultater, mange ganger ikke. til syvende og sist gjelder det å finne en livsvei en selv vil følge, og som en vil trives med å følge, med eller uten barn.
Dette er ikke noe jeg er stolt av, dette er ikke noe jeg ønsket for min mann eller meg selv. Dette ble rett og slett ikke som det skulle. Og sånn er det for alle som går gjennom dette, på en eller annen måte. Derfor så håper jeg, at når jeg skriver om denne erfaringen, så håper jeg andre kan lære av det, og ikke komme her å si at å få barn ikke er en menneskerett. Noen ganger, når folk sier det til meg, så har jeg så lyst å si at "det skulle jammen dine foreldre tenkt på også!". Desverre er jeg litt for godt oppdratt til å få meg til å si sånt til andre mennesker, men jammen hadde de trengt å høre det!
Jeg skriver denne bloggen fordi jeg vil andre skal ha en mulighet til å sette seg inn i min frustrerende situasjon, for uvitenhet er en farlig ting. Det er så mye stygt som skjer i verden, og jeg trur at dette er mye pga. uvitenhet. Jeg skriver denne bloggen for at folk kanskje kan tenke seg om flere ganger, før de spør om folk ikke snart skal ha barn. Jeg skriver dennen bloggen for at andre i min situasjon ikke skal føle at de er alene. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg trenger det selv.
Jeg vil folk skal vite at dette er en tidskrevende, slitsom, smertefull og dyr prosess som folk ikke går gjennom for morro skyld. Jeg husker ei venninne av meg (som også går gjennom det samme som meg) fortalte at noen spurte hu om de ikke heller skulle prøve å få barn "på gammelmåten". Går det virkelig an å si sånt? Hva får folk til å si sånt? Uvitenhet. De skjønner ikke hva som driver folk til å gjøre det. De skjønner ikke at det ikke funker for alle å få barn samme måneden som de prøver. De skjønner ikke at dette for mange (meg selv inkludert) er det største som kan skje i livet, og at en vil gå gjennom ild og vann for å få det man ønsker høyest av alt.
Jeg håper nå at jeg kanskje har åpnet noen øyne, og at folk ikke må være redd for å søke hjelp, om dette er noe de selv sliter med. Det tar lang tid, masse venting, men til slutt er det forhåpentligvis verdt det. I januar som kommer har vi prøvd å få barn i 4 år, og i mars for snart to år siden gikk vi til hver vår fastlege og søkte hjelp, og først nå skjer det noe.
Jeg vil dere som er i denne eller lignende situasjon skal vite at dere ikke er alene. Det er alltid noen annen som går gjennom eller har gått gjennom dette. Mange ganger blir det resultater, mange ganger ikke. til syvende og sist gjelder det å finne en livsvei en selv vil følge, og som en vil trives med å følge, med eller uten barn.
torsdag 14. oktober 2010
Natten kaller
Sengen kaller. Mannen kaller. Nei, trur forresten ikke mannen kaller, snorker derimot, der har vi nok han nå. Gleder meg til å krype til sengs ikveld, har ikke hatt så mange dumme tanker idag som tidligere i uken. Veldig deilig, og jeg kan endelig minnes en tid hvor dumme tanker ikke fantes. Jeg vil tilbake til da, det var en fantastisk tid.
Men, nå er ting som de er, og jeg må bare innse at tiden fremover garantert vil gange mine bekymringer med 10. Minst. Uansett utfall.
Så nå kryper jeg under dynen, føler virkelig jeg trenger en GOD natts søvn nå, og det kjennes det ut som at jeg skal få også, HERLIG! :-D
God natt, sov godt!
Men, nå er ting som de er, og jeg må bare innse at tiden fremover garantert vil gange mine bekymringer med 10. Minst. Uansett utfall.
Så nå kryper jeg under dynen, føler virkelig jeg trenger en GOD natts søvn nå, og det kjennes det ut som at jeg skal få også, HERLIG! :-D
God natt, sov godt!
onsdag 13. oktober 2010
Insomnia
Tankene er som sagt så mange. Når mørket faller på og sengen kaller, ja, da formerer de seg. Og tankene er like mørke som natten noen ganger. Vil vi aldri lykkes? Hva skal jeg gjøre med livet mitt om vi ikke lykkes? Enn om vi aldri blir foreldre, hva da?
Jeg har så lenge jeg kan huske gledet meg til å bli voksen. Betale regninger, få barn, bygge hus (jepp, jeg hadde tenkt å være med å bygge selv ja)! Det viser seg jo: Regninger er noe dritt. Få barn var visst ikke så lett. Bygge hus? Vel, bor ganske greit nå uten altfor mye lån, så dette passer oss best nå, når jeg også går skole. Dessuten ser det ikke helt ut til at vi klarer å bli enig i hvor vi vil bosette oss. Øst i landet, vest i landet eller i trivelige trøndelag. Men, vi har enda noen år igjen til å bestemme oss der.
Og nå kommer flere tanker som i nattens mørke og stillhet er skumle i mitt hode. Når regningene er betalt, barna er i et egenbygd hus. Hva skjer da? Er det da man skal jobbe mens man venter på å bli gammel? Hva så når en blir pensjonist? Skal en da gå hjemme i kanskje 20 år å vente på døden? Guri land og rike, jeg håper jeg snart blir mamma, gjerne til flere, sånn at jeg også kan ha et håp om barnebarn. Men er ikke dette egentlig en ganske egoistisk tankegang? Jo, hadde noen fortalt meg om de hadde sånne tanker, så hadde jeg utvilsomt ment det. Men, nå er jo saken sånn at jeg føler jo disse følelsene selv, og det føles mer som en slags forsvarsmekanisme.
Så, til syvende og sist trur jeg at jeg skal være glad for at jeg slipper å leve på trygd. Det ville (for meg, trur jeg) føles som en eviglang pensjonisttid, og nettopp pga de tankene jeg har fortalt om tidligere her, så er ikke akkurat pensjonisttiden den tiden i livet jeg gleder meg mest til. Dette vil kanskje forandre seg, men jeg er uansett glad jeg slipper å måtte leve av trygd.
Dette ble et rotete, tankefullt innlegg, akkurat sånn det er i hodet mitt ikveld. Jeg håper jeg får bukt med tankene mine om vi skulle være så heldige å få barn. De er ikke destruktive på den måten at jeg vil skade meg selv eller andre, men de er destruktive med tanke på hvordan hodet mitt fungerer. Burde gjerne søke hjelp, men er jo også for stolt for dette. Skal klare alt selv (derav også husbygging). Jaja, en får se hvor langt en kommer. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg opp om tankene mine, jeg vet jeg kan snakke med han om alt, og det gjør jeg. Han vet at det kanskje kommer en tid at jeg trenger profesjonell hjelp. Og det er godt at han vet.
Inntil videre er donaldpocket fra min manns barndom min sovemedisin (om mannen har sovnet når jeg legger meg, vel og merke;-)). Av og til litt sudoku, men da trur jeg at jeg bruker for mange hjerneceller, for det hender det har litt motsatt effekt.
Jaja, sånn går no dagan her i huset. Håper snart at noe skjer, slik at jeg kan få en skikkelig god natts søvn igjen, fra jeg legger meg til jeg står opp. Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å sove utover formiddagen til langt på dag, fordi jeg sliter med å få sove om kvelden og natten, men så lenge jeg får sove før eller senere, så har jeg vel igrunn ingen grunn til å klage. Det har jeg vel igrunn ikke på noe område, jeg har det jo så bra en kan ha det, og jeg setter stor pris på alt og alle rundt meg. Alle venner, familie; de betyr så mye mer enn ord kan si. Det er bare det, at i perioder er det veldig vanskelig for hodet mitt å skjønne det, så jeg prøver å si det til de,så ofte jeg kan, uten at det blir for ofte - og dermed overfladisk.
Imorgen blir det fårikål til middag! WOHOO! Har faktisk ikke spist det så langt enda denne sesongen, og nå går den vel mot hell trur jeg. Så da er det bare å glede seg til neste høst og enda mer fårikål. Det er jo så godt! Men må nok legge tunge lodd i hjørnene på dyna (vi har dobeltdyne), sånn at den ikke blafrer av i løpet av natten. Mannen i huset er litt var i magen mot denne kålen ;-)
God natt, sov godt, og itte la sengedyra klype døkk i ræva!
Jeg har så lenge jeg kan huske gledet meg til å bli voksen. Betale regninger, få barn, bygge hus (jepp, jeg hadde tenkt å være med å bygge selv ja)! Det viser seg jo: Regninger er noe dritt. Få barn var visst ikke så lett. Bygge hus? Vel, bor ganske greit nå uten altfor mye lån, så dette passer oss best nå, når jeg også går skole. Dessuten ser det ikke helt ut til at vi klarer å bli enig i hvor vi vil bosette oss. Øst i landet, vest i landet eller i trivelige trøndelag. Men, vi har enda noen år igjen til å bestemme oss der.
Og nå kommer flere tanker som i nattens mørke og stillhet er skumle i mitt hode. Når regningene er betalt, barna er i et egenbygd hus. Hva skjer da? Er det da man skal jobbe mens man venter på å bli gammel? Hva så når en blir pensjonist? Skal en da gå hjemme i kanskje 20 år å vente på døden? Guri land og rike, jeg håper jeg snart blir mamma, gjerne til flere, sånn at jeg også kan ha et håp om barnebarn. Men er ikke dette egentlig en ganske egoistisk tankegang? Jo, hadde noen fortalt meg om de hadde sånne tanker, så hadde jeg utvilsomt ment det. Men, nå er jo saken sånn at jeg føler jo disse følelsene selv, og det føles mer som en slags forsvarsmekanisme.
Så, til syvende og sist trur jeg at jeg skal være glad for at jeg slipper å leve på trygd. Det ville (for meg, trur jeg) føles som en eviglang pensjonisttid, og nettopp pga de tankene jeg har fortalt om tidligere her, så er ikke akkurat pensjonisttiden den tiden i livet jeg gleder meg mest til. Dette vil kanskje forandre seg, men jeg er uansett glad jeg slipper å måtte leve av trygd.
Dette ble et rotete, tankefullt innlegg, akkurat sånn det er i hodet mitt ikveld. Jeg håper jeg får bukt med tankene mine om vi skulle være så heldige å få barn. De er ikke destruktive på den måten at jeg vil skade meg selv eller andre, men de er destruktive med tanke på hvordan hodet mitt fungerer. Burde gjerne søke hjelp, men er jo også for stolt for dette. Skal klare alt selv (derav også husbygging). Jaja, en får se hvor langt en kommer. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg opp om tankene mine, jeg vet jeg kan snakke med han om alt, og det gjør jeg. Han vet at det kanskje kommer en tid at jeg trenger profesjonell hjelp. Og det er godt at han vet.
Inntil videre er donaldpocket fra min manns barndom min sovemedisin (om mannen har sovnet når jeg legger meg, vel og merke;-)). Av og til litt sudoku, men da trur jeg at jeg bruker for mange hjerneceller, for det hender det har litt motsatt effekt.
Jaja, sånn går no dagan her i huset. Håper snart at noe skjer, slik at jeg kan få en skikkelig god natts søvn igjen, fra jeg legger meg til jeg står opp. Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å sove utover formiddagen til langt på dag, fordi jeg sliter med å få sove om kvelden og natten, men så lenge jeg får sove før eller senere, så har jeg vel igrunn ingen grunn til å klage. Det har jeg vel igrunn ikke på noe område, jeg har det jo så bra en kan ha det, og jeg setter stor pris på alt og alle rundt meg. Alle venner, familie; de betyr så mye mer enn ord kan si. Det er bare det, at i perioder er det veldig vanskelig for hodet mitt å skjønne det, så jeg prøver å si det til de,så ofte jeg kan, uten at det blir for ofte - og dermed overfladisk.
Imorgen blir det fårikål til middag! WOHOO! Har faktisk ikke spist det så langt enda denne sesongen, og nå går den vel mot hell trur jeg. Så da er det bare å glede seg til neste høst og enda mer fårikål. Det er jo så godt! Men må nok legge tunge lodd i hjørnene på dyna (vi har dobeltdyne), sånn at den ikke blafrer av i løpet av natten. Mannen i huset er litt var i magen mot denne kålen ;-)
God natt, sov godt, og itte la sengedyra klype døkk i ræva!
tirsdag 12. oktober 2010
Truly, Madly, Deeply...
Denne sangtittelen passer veldig godt til hvordan jeg føler ting akkurat nå. Jeg ønsker, håper og drømmer Truly, Madly, Deeply.
Vi var forrige mandag på forsamtale i forhold til IVF-behandlingen vi skal igjennom, og om alt går etter planen blir det egguthenting og egginnsetting i uke 49. Ting ble liksom satt litt i perspektiv. Er det nå vi skal lykkes? Er det senere? Vil vi måtte prøve å få unger på andre måter senere? Tankene er så mange, og jeg har gått tom for oppbevaringsesker i hodet mitt til å plassere alle tankene oppi. Det er rett og slett overveldene.
Dette første forsøket skal gjennomføres ved en såkalt "kort-protokoll". Det betyr en kortere behandlingstid enn en "lang-protokoll". Forskjellen er først og fremst varigheten av de forskjellige behandlingene, hvor "kort-protokoll" som navnet tilsier er kortere enn "lang-protokoll". Med den lange begynner en først med nesespray hver 8.time, hele døgnet i en god stund for å nullstille hormonene før en begynner med sprøyter. Dette slipper jeg, men må istedet ta to sprøyter i stedet for en i en liten periode av forløpet. Heldigvis, sier jeg bare, jeg får noia av å ha ting i nesen som ikke skal være der, og jeg føler nesten at neseblodet kommer bare ved tanken på dette.
Selv om jeg i denne omgang skal ha kort-protokoll, betyr ikke dette at det er eneste behandlingsforløpet jeg skal bruke. Kanskje det viser seg at lang-protokoll er bedre for meg og min kropp? Det er spennende. Enten blir dette den beste, eller verste julen i mitt liv. Kanskje begynner den med positiv graviditestest, ellers så begynner den med et negativt. Med mindre forsøket blir avbrutt på et eller annet tidspunkt da. Det kunne gjerne skje, mente de på KK, for utifra blodprøver kom kroppen min muligens til å reagere godt på medisinene, kanskje for godt, noe som vil føre til avbrutt forsøk. Håper virkelig ikke det skjer, men om det så gjør, så får vi bare ta det som det kommer.
Ja, dette var noen tanker fra min lille hule. Håper alle der ute får en god natt med god søvn. Jeg for min del skal krype ned i en forvarmet seng og en sovende mann. Ingenting er bedre enn å legge seg i en seng som ikke er tom. Igjen; natta alle! :-)
Vi var forrige mandag på forsamtale i forhold til IVF-behandlingen vi skal igjennom, og om alt går etter planen blir det egguthenting og egginnsetting i uke 49. Ting ble liksom satt litt i perspektiv. Er det nå vi skal lykkes? Er det senere? Vil vi måtte prøve å få unger på andre måter senere? Tankene er så mange, og jeg har gått tom for oppbevaringsesker i hodet mitt til å plassere alle tankene oppi. Det er rett og slett overveldene.
Dette første forsøket skal gjennomføres ved en såkalt "kort-protokoll". Det betyr en kortere behandlingstid enn en "lang-protokoll". Forskjellen er først og fremst varigheten av de forskjellige behandlingene, hvor "kort-protokoll" som navnet tilsier er kortere enn "lang-protokoll". Med den lange begynner en først med nesespray hver 8.time, hele døgnet i en god stund for å nullstille hormonene før en begynner med sprøyter. Dette slipper jeg, men må istedet ta to sprøyter i stedet for en i en liten periode av forløpet. Heldigvis, sier jeg bare, jeg får noia av å ha ting i nesen som ikke skal være der, og jeg føler nesten at neseblodet kommer bare ved tanken på dette.
Selv om jeg i denne omgang skal ha kort-protokoll, betyr ikke dette at det er eneste behandlingsforløpet jeg skal bruke. Kanskje det viser seg at lang-protokoll er bedre for meg og min kropp? Det er spennende. Enten blir dette den beste, eller verste julen i mitt liv. Kanskje begynner den med positiv graviditestest, ellers så begynner den med et negativt. Med mindre forsøket blir avbrutt på et eller annet tidspunkt da. Det kunne gjerne skje, mente de på KK, for utifra blodprøver kom kroppen min muligens til å reagere godt på medisinene, kanskje for godt, noe som vil føre til avbrutt forsøk. Håper virkelig ikke det skjer, men om det så gjør, så får vi bare ta det som det kommer.
Ja, dette var noen tanker fra min lille hule. Håper alle der ute får en god natt med god søvn. Jeg for min del skal krype ned i en forvarmet seng og en sovende mann. Ingenting er bedre enn å legge seg i en seng som ikke er tom. Igjen; natta alle! :-)
onsdag 15. september 2010
Still counting down.
Ja, dagene går sakte, men de går da i det minste. Om denne tiden går tregt, så går nok resten av eventyret desto fortere! Kun 19 dager igjen til vi skal på Haukeland nå, og tankene spinner. Ja, om jeg kunne lage ull av tankespinningen, så hadde jeg kunne kledd hele klodens befolkning, ingen skulle vært kald! Bare det i seg selv er jo en drøm, dog en meget urealistisk en...
Dette ble ikke som planlagt. Vårt/våre barn blir ikke laget i sengen, på den fine måten. Nei, det er nok mange fler som skal se mitt underliv før det blir noen barn, ikke direkte romantisk må jeg si... Veldig trist igrunn, men hva kan en gjøre? Ikke stort... Når drømmen om barn er så sterk som den er hos mannen min og meg, kanskje mest meg, så går man gjennom ild og vann! Dette vil vi klare, dette SKAL vi klare! Jeg synes det er så morro å handle klær og leker til de små i omgangskretsen våres, og tør derfor ikke tenke på hvordan det vil bli når/om det blir egne barn på oss.... Vilt er bare fornavnet, trur jeg... ;-) Det blir veldig stas, og kan nesten ikke vente! Tusenlappene vi ikke har altfor mange av skal flakse, barnet vårt skal ikke mangle noe, aller minst kjærlighet! Vi har så masse kjærlighet til overs, og håper av hele våres hjerter at vi en dag kan dele det med et eller flere småtroll.
Dette ble ikke som planlagt. Vårt/våre barn blir ikke laget i sengen, på den fine måten. Nei, det er nok mange fler som skal se mitt underliv før det blir noen barn, ikke direkte romantisk må jeg si... Veldig trist igrunn, men hva kan en gjøre? Ikke stort... Når drømmen om barn er så sterk som den er hos mannen min og meg, kanskje mest meg, så går man gjennom ild og vann! Dette vil vi klare, dette SKAL vi klare! Jeg synes det er så morro å handle klær og leker til de små i omgangskretsen våres, og tør derfor ikke tenke på hvordan det vil bli når/om det blir egne barn på oss.... Vilt er bare fornavnet, trur jeg... ;-) Det blir veldig stas, og kan nesten ikke vente! Tusenlappene vi ikke har altfor mange av skal flakse, barnet vårt skal ikke mangle noe, aller minst kjærlighet! Vi har så masse kjærlighet til overs, og håper av hele våres hjerter at vi en dag kan dele det med et eller flere småtroll.
onsdag 8. september 2010
Lisa Williams :-) + Nedtelling!
Ja, nå er vel show nr. 2 i Bergen vel gjennomført, tenker jeg. Var jo på showet hennes igår, og det var bare helt fantastisk! Altså, mye av det hun sier er igrunn ganske svakt, men så har hun små detaljer innimellom som virkelig får en til å tru at det ikke kan være noen tilfeldighet at det er akkurat det hun sier. Hun hadde ikke kontakt med noen av "mine", men av 1500 publikumere, så skal det vel noe til også, tenker jeg. Hun snakket tross alt ikke med mer enn tilsammen kanskje 6-7 publikumere :-P Men det var råflott, og anbefales virkelig! Skulle ønske jeg kunne se henne igjen ikveld, men det har jo vært utsolgt i mange mnd, og dessuten: HUN KOMMER TILBAKE TIL NORGE NESTE ÅR!!! Sa hun igår hvertfall :-)
Fikk ikke sove mye inatt nei, tankene svirret! De svirret om alt, mellom himmel og jord egentlig. Jeg var egentlig ganske sikker på forhånd at jeg ikke ville få kontakt med noen, og det trur jeg er fordi jeg dypt i mitt hjerte vet de har det bra, og at de er glad i meg og resten av de som sto dem nær.
Ellers teller vi ned; 26 dager til vi skal på Haukeland!! Finnes ingenting jeg gruegleder meg mer til altså! Det blir spennende det! (Gleder meg til den dagen jeg teller ned til termin, håper virkelig det blir en realitet en gang i fremtiden!)
Fikk ikke sove mye inatt nei, tankene svirret! De svirret om alt, mellom himmel og jord egentlig. Jeg var egentlig ganske sikker på forhånd at jeg ikke ville få kontakt med noen, og det trur jeg er fordi jeg dypt i mitt hjerte vet de har det bra, og at de er glad i meg og resten av de som sto dem nær.
Ellers teller vi ned; 26 dager til vi skal på Haukeland!! Finnes ingenting jeg gruegleder meg mer til altså! Det blir spennende det! (Gleder meg til den dagen jeg teller ned til termin, håper virkelig det blir en realitet en gang i fremtiden!)
mandag 6. september 2010
Lisa Williams og Haukeland!
Ja, tiden går da den, selv om det ikke alltid virker sånn. Allerede imorgen er dagen vi skal på Lisa Williams-show, og jeg ser veldig frem til det. Blir spennende! Må nok skrive litt om hvordan det var etterhvert også tenker jeg!
Og, siden vi har hatt ferie og alt, uten å ha tenkt på noe annet enn "hvor skal vi reise nå" og "hvor skal vi spise fin middag idag", så er dt plutselig bare en mnd til vi skal på Haukeland!! WOW, sier jeg bare, for litt siden var jo det både 5 og 6 mnd til! Kan ikke vente :-)
Må forresten legge til at "hvor skal vi spise fin middag idag", så er det også en smule ironisk, da "fin middag" kan være både mcdonalds og pølse på statoil liksom... Men innimellom var vi på fine restauranter og spiste GOD middag. Åh, som jeg elsker ferie!!
Jadajadajada, det var litt godt å komme igang med skole og jobb også, men ferie er og blir best! Når det sies, så kunne jeg aldri tenke meg å ikke være i jobb... Enn å måtte gå hjemme hver eneste dag, dag ut og dag inn, uten å se andre enn min mann?? Trur jeg kunne blitt gal av mindre. Som min bestefar sier: Det verste med å være pensjonist er at man ikke har ferie lenger! Og det er jo noe i det, spesielt nå, som han er blitt mye dårligere til beins og alt det der, og ikke er i stand til å reise noe sted lenger... Da blir dagene veldig like!
Jaja, tilbake til Lisa Williams. Er det noen der ute som kjenner til henne, eller har erfaringer med det å ha kontakt med den andre siden? Skriv isåfall litt om din opplevelse davel?? ;-)
Og, siden vi har hatt ferie og alt, uten å ha tenkt på noe annet enn "hvor skal vi reise nå" og "hvor skal vi spise fin middag idag", så er dt plutselig bare en mnd til vi skal på Haukeland!! WOW, sier jeg bare, for litt siden var jo det både 5 og 6 mnd til! Kan ikke vente :-)
Må forresten legge til at "hvor skal vi spise fin middag idag", så er det også en smule ironisk, da "fin middag" kan være både mcdonalds og pølse på statoil liksom... Men innimellom var vi på fine restauranter og spiste GOD middag. Åh, som jeg elsker ferie!!
Jadajadajada, det var litt godt å komme igang med skole og jobb også, men ferie er og blir best! Når det sies, så kunne jeg aldri tenke meg å ikke være i jobb... Enn å måtte gå hjemme hver eneste dag, dag ut og dag inn, uten å se andre enn min mann?? Trur jeg kunne blitt gal av mindre. Som min bestefar sier: Det verste med å være pensjonist er at man ikke har ferie lenger! Og det er jo noe i det, spesielt nå, som han er blitt mye dårligere til beins og alt det der, og ikke er i stand til å reise noe sted lenger... Da blir dagene veldig like!
Jaja, tilbake til Lisa Williams. Er det noen der ute som kjenner til henne, eller har erfaringer med det å ha kontakt med den andre siden? Skriv isåfall litt om din opplevelse davel?? ;-)
tirsdag 13. juli 2010
SÅ glad, men SÅ trist!
Skulle så gjerne ønske det var meg. Egoistisk? Ja, kanskje, men jeg kan ikke for det. Min svigerinne har nylig fortalt at hun skal ha barn. Jeg kunne ikke vært mer glad, jeg skal jo bli tante!! :-D Gleder meg veldig over denne nyheten, det skal dere vite!
Samtidig skulle jeg så mer enn gjerne ønske det var meg. Vi har jo prøvd i 3,5 år, uten et eneste positivt resultat. Har ikke fått en positiv graviditetstest en eneste gang, og jeg må bare si at jeg har brukt utrolig masse penger på det! Og trur du ikke de fikk klaff på første forsøk? Åjoda, lett.
Jeg er SÅ glad, men SÅ trist.
Samtidig skulle jeg så mer enn gjerne ønske det var meg. Vi har jo prøvd i 3,5 år, uten et eneste positivt resultat. Har ikke fått en positiv graviditetstest en eneste gang, og jeg må bare si at jeg har brukt utrolig masse penger på det! Og trur du ikke de fikk klaff på første forsøk? Åjoda, lett.
Jeg er SÅ glad, men SÅ trist.
lørdag 26. juni 2010
ENDELIG!!!
Ja, endelig har vi fått time til forsamtale/undersøkelse på Haukeland!! Det skal skje i oktober, så det er litt lenge til. Nei, forresten, det blir helt feil å si det er lenge til oktober, med tanke på at vi allerede har jobbet med å få barn i 3 og et halvt år!
jaja, det var det for nå, ville bare fortelle :-)
jaja, det var det for nå, ville bare fortelle :-)
torsdag 27. mai 2010
Bare gode ting fremover...
Ja, fint vær og sommer er selvfølgelig ikke noe å forakte. Selvfølgelig har jeg ganske lys hud, og blir veldig fort solvbrent. Av den grunn ble jeg ikke lite rød i forrige uke, da jeg satte meg ut i solen uten å huske på solkrem. Jaja, sjølgjort er nå velgjort. Kan en skylde på at det er lenge siden sist solkrem har vært aktuelt?? hihi ;-)
Den andre, selvfølgelig store tingen er jo forsøkene vi skal igang med til høsten. Dette trenger for all del ikke være positivt, er heller ikke forberedt på at vi lykkes med en gang, men det blir en stor glede å endelig komme igang, så får vi ta et som det kommer derfra! Har enda ikke fått brev ang. forsamtale, så blir liksom litt skuffet hver gang en går fra postkassen uten at det er et fint brev fra HUS oppi.
Ha en flott dag videre folkens, og ha en riktig god helg! For min del blir det nok for det meste jobbing, og dermed lite skriving. Sånn er det å være i helsevesenet, men å ikke bli tatt ut i streik ;-)
Den andre, selvfølgelig store tingen er jo forsøkene vi skal igang med til høsten. Dette trenger for all del ikke være positivt, er heller ikke forberedt på at vi lykkes med en gang, men det blir en stor glede å endelig komme igang, så får vi ta et som det kommer derfra! Har enda ikke fått brev ang. forsamtale, så blir liksom litt skuffet hver gang en går fra postkassen uten at det er et fint brev fra HUS oppi.
Ha en flott dag videre folkens, og ha en riktig god helg! For min del blir det nok for det meste jobbing, og dermed lite skriving. Sånn er det å være i helsevesenet, men å ikke bli tatt ut i streik ;-)
torsdag 20. mai 2010
Long, long time, no see :-)
Det har altså gått en LANG stund siden jeg knotet ned noen ord sist. Hvertfall her på bloggen!
Det er det igrunn flere grunner til. For et første har det ikke skjedd noe mer i prosessen vår. Vi venter fremdeles på innkalling til forundersøkelse i forbindelse med forsøket vårt. Jeg håper av hele mitt hjerte at dette lar seg gjøre innen sommerferien. Det var jo det legen mente, men i Helse Norge tar ting tid, det har vi nå hvertfall skjønt.
Denne prosessen har nemlig tatt tid. Veldig med tid. Første (og igrunn eneste) gangen jeg nevnte dette til fastlegen min var vel i mars ifjor. Hun tok da celleprøve, klamydiatest og noe annet, men jeg husker ikke hva sånn i farten. Var vel noen blodprøver og slikt også. Ble derfra henvist videre til gynekologen med bare fine prøver. Kom inn til samtale, tja, det var vel i begynnelsen av mai, om jeg ikke husker feil, og fikk skikkelig gynekologisk undersøkelse med ultralyd og greier. LANG tid. Skjedde ikke mer før i oktober, når jeg var gjennom lapraskopi for å se om egglederne var tette. Om jeg forsto gynekologen rett, så synes egglederne på ultralyd kun om de er væskefyllte. De synes ikke om de er normale, eller om de er tette. Under lapraskopien spylte de gjennom eggledere, og fant ut at de var akkurat som de skulle de også. Jeg husker når jeg våknet (dette foregår jo selvfølgelig i narkose), magen var stor som en ballong, og jeg måtte så innmari tisse. Jeg gikk på do, tisset i noe som føltes som en evighet, og kjente jeg svimlet. Operasjonen gjorde at jeg blødde, og jeg MÅTTE bytte bind før jeg kom meg tilbake i sengen. De 2 meterne er de lengste meterne jeg noen gang har gått! Kom meg heldigvis tilbake til sengen før jeg svimte, og kjente en enorm lettelse idet svimmelheten slapp taket. Fortalte dette til en sykepleier som kom innom og så til meg, hun virket nesten forstyrret og sa at jeg skulle da ikke gå på do alene!
Jaja, tenkte jeg, det hadde det jo vært fint om noen sa FØR jeg gikk da...
Så, når jeg hadde brukt et par-tre timer på å summe meg, og våkne litt skikkelig, kom jeg inn til gyenkologen igjen (mannen min skulle egentlig være med han også, men han sto fast i trafikken). Der fikk jeg resept på Pergotime og det har jeg gått på siden.... Er så sinnsykt lei av de pillene, og etter 7 mnd, så må jeg ærlig innrømme at jeg har mistet litt trua på dem. MEN, som gynekologen sa, så er sjansene tross alt større om ejg bruker de, enn om jeg ikke bruker de.
Jeje, that's it for now folks.
Det er det igrunn flere grunner til. For et første har det ikke skjedd noe mer i prosessen vår. Vi venter fremdeles på innkalling til forundersøkelse i forbindelse med forsøket vårt. Jeg håper av hele mitt hjerte at dette lar seg gjøre innen sommerferien. Det var jo det legen mente, men i Helse Norge tar ting tid, det har vi nå hvertfall skjønt.
Denne prosessen har nemlig tatt tid. Veldig med tid. Første (og igrunn eneste) gangen jeg nevnte dette til fastlegen min var vel i mars ifjor. Hun tok da celleprøve, klamydiatest og noe annet, men jeg husker ikke hva sånn i farten. Var vel noen blodprøver og slikt også. Ble derfra henvist videre til gynekologen med bare fine prøver. Kom inn til samtale, tja, det var vel i begynnelsen av mai, om jeg ikke husker feil, og fikk skikkelig gynekologisk undersøkelse med ultralyd og greier. LANG tid. Skjedde ikke mer før i oktober, når jeg var gjennom lapraskopi for å se om egglederne var tette. Om jeg forsto gynekologen rett, så synes egglederne på ultralyd kun om de er væskefyllte. De synes ikke om de er normale, eller om de er tette. Under lapraskopien spylte de gjennom eggledere, og fant ut at de var akkurat som de skulle de også. Jeg husker når jeg våknet (dette foregår jo selvfølgelig i narkose), magen var stor som en ballong, og jeg måtte så innmari tisse. Jeg gikk på do, tisset i noe som føltes som en evighet, og kjente jeg svimlet. Operasjonen gjorde at jeg blødde, og jeg MÅTTE bytte bind før jeg kom meg tilbake i sengen. De 2 meterne er de lengste meterne jeg noen gang har gått! Kom meg heldigvis tilbake til sengen før jeg svimte, og kjente en enorm lettelse idet svimmelheten slapp taket. Fortalte dette til en sykepleier som kom innom og så til meg, hun virket nesten forstyrret og sa at jeg skulle da ikke gå på do alene!
Jaja, tenkte jeg, det hadde det jo vært fint om noen sa FØR jeg gikk da...
Så, når jeg hadde brukt et par-tre timer på å summe meg, og våkne litt skikkelig, kom jeg inn til gyenkologen igjen (mannen min skulle egentlig være med han også, men han sto fast i trafikken). Der fikk jeg resept på Pergotime og det har jeg gått på siden.... Er så sinnsykt lei av de pillene, og etter 7 mnd, så må jeg ærlig innrømme at jeg har mistet litt trua på dem. MEN, som gynekologen sa, så er sjansene tross alt større om ejg bruker de, enn om jeg ikke bruker de.
Jeje, that's it for now folks.
tirsdag 4. mai 2010
Kvelden er enda ung...
... for en som ikke helt klarer å finne roen i kroppen ikveld...
Har en indre uro inni meg, og jeg aner ikke hva den kan bety. Aller helst betyr det ingenting, tenker jeg.
Tenker mye på et dikt min mor hadde hengende på kontoret sitt, som jeg kanskje legger ut her. Har ikke så mange lesere, så da er jeg heller ikke så redd for at det kan bli stjålet.
Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er ikke mamma. Dette er et dikt som hun en gang fant i en avis, og klipte ut, den gangen hun gikk gravid med meg. Det er et dikt som alltid har betydd utrolig mye for meg, opp gjennom tidene, og lite visste hun om hvor viktig dette diktet skulle bli. Hvor aktuelt det ville komme til å være, siden hun døde ikke lenge etter jeg var født.
Diktet heter "Til min ufødte venn". Om noen vet om et dikt som heter dette, og vet hvem som har skrevet det, så er jeg veldig intressert i å vite dette.
Har en indre uro inni meg, og jeg aner ikke hva den kan bety. Aller helst betyr det ingenting, tenker jeg.
Tenker mye på et dikt min mor hadde hengende på kontoret sitt, som jeg kanskje legger ut her. Har ikke så mange lesere, så da er jeg heller ikke så redd for at det kan bli stjålet.
Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er ikke mamma. Dette er et dikt som hun en gang fant i en avis, og klipte ut, den gangen hun gikk gravid med meg. Det er et dikt som alltid har betydd utrolig mye for meg, opp gjennom tidene, og lite visste hun om hvor viktig dette diktet skulle bli. Hvor aktuelt det ville komme til å være, siden hun døde ikke lenge etter jeg var født.
Diktet heter "Til min ufødte venn". Om noen vet om et dikt som heter dette, og vet hvem som har skrevet det, så er jeg veldig intressert i å vite dette.
mandag 3. mai 2010
Gode nyheter som gjør så vondt.
Det finnes faktisk. Disse gode nyhetene som gjør så innerlig vondt, langt inn i hjerterota.
Naboen fortalte idag de venter barn nummer 2. Vi smiler, begge to, gratulerer de så masse. Er veldig glad på deres vegne, men den vonde klumpen er der allikevel. Og den vonde klumpen er så veldig vond.
Jeg mener jo ingenting med det, hvem kan vel kontrollere hva man føler?
Huff, når skal jeg slutte å føle slike følelser? Jeg liker det ikke. Har lest på nettet på infosider om dette at det er helt normalt, men jeg synes ikke det hjelper om det er aldri så normalt. Følelsen forsvinner jo ikke med det!
Gleder meg virkelig til vi kommer igang med forsøk til høsten. For første gang i mitt liv kommer ikke høsten fort nok.
Naboen fortalte idag de venter barn nummer 2. Vi smiler, begge to, gratulerer de så masse. Er veldig glad på deres vegne, men den vonde klumpen er der allikevel. Og den vonde klumpen er så veldig vond.
Jeg mener jo ingenting med det, hvem kan vel kontrollere hva man føler?
Huff, når skal jeg slutte å føle slike følelser? Jeg liker det ikke. Har lest på nettet på infosider om dette at det er helt normalt, men jeg synes ikke det hjelper om det er aldri så normalt. Følelsen forsvinner jo ikke med det!
Gleder meg virkelig til vi kommer igang med forsøk til høsten. For første gang i mitt liv kommer ikke høsten fort nok.
Beste Gynekologen
Jeg vil absolutt ikke si jeg liker å gå til gynekolog, men når man er kvinne er dette en nødvendighet. Både for egen og andres trygghet. I den situasjonen jeg og mannen min er i nå, så er det hvertfall ingen vei utenom.
Hvordan kan man undersøke om man kan få barn uten å gå gjennom gynekologisk undersøkelse? Hvordan kan man undersøke noenting som helst i forplantnignsorganene, nytelsesorganene?
I alle fall; det at det endelig er noen som hjelper oss på vei mot ønskebarnet, gjør at jeg er blitt glad i gynekologen, jeg kunne ikke fått noen bedre. Og idag, idag er han i avisen!
Eller... jeg er kanskje ikke så glad i gynekologen selv, for jeg kjenner jo ikke han på noen måte, men jeg er utvilsomt veldig glad i arbeidet han gjør for å hjelpe oss!
Det gjør nemlig at jeg får sove om natten...
Hvordan kan man undersøke om man kan få barn uten å gå gjennom gynekologisk undersøkelse? Hvordan kan man undersøke noenting som helst i forplantnignsorganene, nytelsesorganene?
I alle fall; det at det endelig er noen som hjelper oss på vei mot ønskebarnet, gjør at jeg er blitt glad i gynekologen, jeg kunne ikke fått noen bedre. Og idag, idag er han i avisen!
Eller... jeg er kanskje ikke så glad i gynekologen selv, for jeg kjenner jo ikke han på noen måte, men jeg er utvilsomt veldig glad i arbeidet han gjør for å hjelpe oss!
Det gjør nemlig at jeg får sove om natten...
Abonner på:
Innlegg (Atom)