SÅ glad, men SÅ trist!

Skulle så gjerne ønske det var meg. Egoistisk? Ja, kanskje, men jeg kan ikke for det. Min svigerinne har nylig fortalt at hun skal ha barn. Jeg kunne ikke vært mer glad, jeg skal jo bli tante!! :-D Gleder meg veldig over denne nyheten, det skal dere vite!

Samtidig skulle jeg så mer enn gjerne ønske det var meg. Vi har jo prøvd i 3,5 år, uten et eneste positivt resultat. Har ikke fått en positiv graviditetstest en eneste gang, og jeg må bare si at jeg har brukt utrolig masse penger på det! Og trur du ikke de fikk klaff på første forsøk? Åjoda, lett.

Jeg er SÅ glad, men SÅ trist.

ENDELIG!!!

Ja, endelig har vi fått time til forsamtale/undersøkelse på Haukeland!! Det skal skje i oktober, så det er litt lenge til. Nei, forresten, det blir helt feil å si det er lenge til oktober,  med tanke på at vi allerede har jobbet med å få barn i 3 og et halvt år! 

jaja, det var det for nå, ville bare fortelle :-)

Bare gode ting fremover...

Ja, fint vær og sommer er selvfølgelig ikke noe å forakte. Selvfølgelig har jeg ganske lys hud, og blir veldig fort solvbrent. Av den grunn ble jeg ikke lite rød i forrige uke, da jeg satte meg ut i solen uten å huske på solkrem. Jaja, sjølgjort er nå velgjort. Kan en skylde på at det er lenge siden sist solkrem har vært aktuelt?? hihi ;-)

Den andre, selvfølgelig store tingen er jo forsøkene vi skal igang med til høsten. Dette trenger for all del ikke være positivt, er heller ikke forberedt på at vi lykkes med en gang, men det blir en stor glede å endelig komme igang, så får vi ta et som det kommer derfra! Har enda ikke fått brev ang. forsamtale, så blir liksom litt skuffet hver gang en går fra postkassen uten at det er et fint brev fra HUS oppi.

Ha en flott dag videre folkens, og ha en riktig god helg! For min del blir det nok for det meste jobbing, og dermed lite skriving. Sånn er det å være i helsevesenet, men å ikke bli tatt ut i streik ;-)

Long, long time, no see :-)

Det har altså gått en LANG stund siden jeg knotet ned noen ord sist. Hvertfall her på bloggen!
Det er det igrunn flere grunner til. For et første har det ikke skjedd noe mer i prosessen vår. Vi venter fremdeles på innkalling til forundersøkelse i forbindelse med forsøket vårt. Jeg håper av hele mitt hjerte at dette lar seg gjøre innen sommerferien. Det var jo det legen mente, men i Helse Norge tar ting tid, det har vi nå hvertfall skjønt.

Denne prosessen har nemlig tatt tid. Veldig med tid. Første (og igrunn eneste) gangen jeg nevnte dette til fastlegen min var vel i mars ifjor. Hun tok da celleprøve, klamydiatest og noe annet, men jeg husker ikke hva sånn i farten. Var vel noen blodprøver og slikt også. Ble derfra henvist videre til gynekologen med bare fine prøver. Kom inn til samtale, tja, det var vel i begynnelsen av mai, om jeg ikke husker feil, og fikk skikkelig gynekologisk undersøkelse med ultralyd og greier. LANG tid. Skjedde ikke mer før i oktober, når jeg var gjennom lapraskopi for å se om egglederne var tette. Om jeg forsto gynekologen rett, så synes egglederne på ultralyd kun om de er væskefyllte. De synes ikke om de er normale, eller om de er tette. Under lapraskopien spylte de gjennom eggledere, og fant ut at de var akkurat som de skulle de også. Jeg husker når jeg våknet (dette foregår jo selvfølgelig i narkose), magen var stor som en ballong, og jeg måtte så innmari tisse. Jeg gikk på do, tisset i noe som føltes som en evighet, og kjente jeg svimlet. Operasjonen gjorde at jeg blødde, og jeg MÅTTE bytte bind før jeg kom meg tilbake i sengen. De 2 meterne er de lengste meterne jeg noen gang har gått! Kom meg heldigvis tilbake til sengen før jeg svimte, og kjente en enorm lettelse idet svimmelheten slapp taket. Fortalte dette til en sykepleier som kom innom og så til meg, hun virket nesten forstyrret og sa at jeg skulle da ikke gå på do alene!

Jaja, tenkte jeg, det hadde det jo vært fint om noen sa FØR jeg gikk da...

Så, når jeg hadde brukt et par-tre timer på å summe meg, og våkne litt skikkelig, kom jeg inn til gyenkologen igjen (mannen min skulle egentlig være med han også, men han sto fast i trafikken). Der fikk jeg resept på Pergotime og det har jeg gått på siden.... Er så sinnsykt lei av de pillene, og etter 7 mnd, så må jeg ærlig innrømme at jeg har mistet litt trua på dem. MEN, som gynekologen sa, så er sjansene tross alt større om ejg bruker de, enn om jeg ikke bruker de.

Jeje, that's it for now folks.

Kvelden er enda ung...

... for en som ikke helt klarer å finne roen i kroppen ikveld...
Har en indre uro inni meg, og jeg aner ikke hva den kan bety. Aller helst betyr det ingenting, tenker jeg.
Tenker mye på et dikt min mor hadde hengende på kontoret sitt, som jeg kanskje legger ut her. Har ikke så mange lesere, så da er jeg heller ikke så redd for at det kan bli stjålet.
Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er ikke mamma. Dette er et dikt som hun en gang fant i en avis, og klipte ut, den gangen hun gikk gravid med meg. Det er et dikt som alltid har betydd utrolig mye for meg, opp gjennom tidene, og lite visste hun om hvor viktig dette diktet skulle bli. Hvor aktuelt det ville komme til å være, siden hun døde ikke lenge etter jeg var født.

Diktet heter "Til min ufødte venn". Om noen vet om et dikt som heter dette, og vet hvem som har skrevet det, så er jeg veldig intressert i å vite dette.

Gode nyheter som gjør så vondt.

Det finnes faktisk. Disse gode nyhetene som gjør så innerlig vondt, langt inn i hjerterota.
Naboen fortalte idag de venter barn nummer 2. Vi smiler, begge to, gratulerer de så masse. Er veldig glad på deres vegne, men den vonde klumpen er der allikevel. Og den vonde klumpen er så veldig vond.
Jeg mener jo ingenting med det, hvem kan vel kontrollere hva man føler?

Huff, når skal jeg slutte å føle slike følelser? Jeg liker det ikke. Har lest på nettet på infosider om dette at det er helt normalt, men jeg synes ikke det hjelper om det er aldri så normalt. Følelsen forsvinner jo ikke med det!


Gleder meg virkelig til vi kommer igang med forsøk til høsten. For første gang i mitt liv kommer ikke høsten fort nok.

Beste Gynekologen

Jeg vil absolutt ikke si jeg liker å gå til gynekolog, men når man er kvinne er dette en nødvendighet. Både for egen og andres trygghet. I den situasjonen jeg og mannen min er i nå, så er det hvertfall ingen vei utenom.
Hvordan kan man undersøke om man kan få barn uten å gå gjennom gynekologisk undersøkelse? Hvordan kan man undersøke noenting som helst i forplantnignsorganene, nytelsesorganene?

I alle fall; det at det endelig er noen som hjelper oss på vei mot ønskebarnet, gjør at jeg er blitt glad i gynekologen, jeg kunne ikke fått noen bedre. Og idag, idag er han i avisen!
Eller... jeg er kanskje ikke så glad i gynekologen selv, for jeg kjenner jo ikke han på noen måte, men jeg er utvilsomt veldig glad i arbeidet han gjør for å hjelpe oss!



Det gjør nemlig at jeg får sove om natten...

Venter på fremtiden

Ifølge det brevet vi sist fikk fra Haukeland, sto det at vi om ikke lenge ville få time til samtale/undersøkelse. Det vil nok mest sannsynlig være 3 mnd fra de mottok søknaden til vi har denne timen, men det hadde jo vært fint å ha en dato å forholde seg til. Ikke at det i seg selv betyr så mye, for jeg vet jo at vi skal inn, forhåpentligvis før sommeren, but still...

Jeg er så spent på hva de skal undersøke, skal de undersøke? Jeg har jo fått meg testa inside-out med både utvendig og innvendig ultralyd. Jeg har jo faktisk også blitt operert for å se om alt er i orden... Lapraskopi (såkalt kikhullsoperasjon) ble gjennomført for å se om egglederne ikke var tette. Egglederne skal normalt ikke synes på noen slags ultralyd, og det gjorde de heller ikke, men det betyr ikke at de ikke er tette. Det synes nemlig heller ikke på ultralyd.

Sannsynligheten for at de skulle være tette var tilstede i høy grad, da jeg som ung jente ble operert for blindtarmen. Ingen tok symptomene på alvor. Omgangen var jo noe som gikk på den tiden, det var bare det at alle andre ble frisk, mens jeg måtte bli operert for sprukken blindtarm, og den hadde vært sprukken i 3 dager! Pillråtten var den og, så jeg fikk jo da selvfølgelig bukhinnebetennelse. Jeg trur jeg aldri hr vært borti noe mer smertefullt enn blindtarmssmerter. Det mest smertefulle var når legen sto over sengen min og fortalte mine foreldre at det var 50/50 for at jeg overlevde dette, siden jeg kom meg så seint til legen. Jeg klandrer ingen, det må jeg bare få si! Ingen trudde vel at jeg kunne ha noe annet og mye mer alvorlig enn alle andre barna i nabolaget??

Og det er selvfølgelig den kraftige infeksjonen jeg hadde i abdomen som kunne gjort at egglederne var tette. Legen som opererte meg sa at jeg hadde mange sammenvoksninger i magen, men ingen på egglederne, disse var åpne. Så han "friskmeldte" meg.
Mannen min har gjennomgått sine undersøkelser, og alt han trenger å gjøre er å komme i en kopp og levere til damen i skranken :-P Det er virkelig forskjell på folk må jeg si! ;-) Dette har han forøvrig gjort 3 ganger til nå. Normalantallet spermier pr ml. sæd er 20 mill-200 mill. Mannen sine tester har vært mellom 16 mill og 23 mill, så han danser i det nederste skiktet av hva som er normalt. De antar nå at dette er grunnen til vår barnløshet.

Så jeg spør igjen: Hvilke undersøkelser er igjen for oss å gå gjennom? Håper virkelig ikke det er allverdens til undersøkelser med eviglang ventetid, men at vi slipper unna med samtale angående de testene vi har vært gjennom.

Jaja, en skal aldri slutte å undres, og godt er det. Vi må jo bruke de små grå på noe! ;-)

Gruegleder meg veldig!

Tanker om fremtiden

Er vel igrunn ikke så mye annet jeg skriver om for tiden, men så er det heller ikke så mye annet jeg tenker på.
Hva vil resultatet av IVF-forsøkene bli? Vil vi få barna vi ønsker oss? Vil forsøkene være resultatsløse?
Hva om det blir resultatsløst, hva gjør vi da?
Det er slik jeg tenker idag. Jeg er veldig åpen for å adoptere, og når vi er ferdig med forsøkene og det viser seg at det ikke vil hjelpe oss, så vil jeg og mannen min adoptere! Selvølgelig om økonomien lar oss gjøre det. For som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, så er adopsjon uverdig dyrt. Alternativet vil være for oss å ta mer lån på huset, men vi skal da ikke lage oss dårlig økonomi for et adopsjonsbarn heller, det fortjener ikke et lite barn som allerede har opplevd noe veldig traumatisk: Å bli separert fra mor.

Hva så om vi finner ut at adopsjon ikke er noe for oss og økonomien vår? Vil vi da forbli barnløse resten av livet? Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det altså, det er hvertfall sikkert!

HELDIGVIS at vi ikke vet noe om fremtiden. Jeg er så glad for at jeg faktisk kan drømme meg bort i dette... Tenk om vi ender opp med en ungeflokk, sånn som jeg alltid har ønsket! Vår verden og våres liv vil da være komplett! Mannen min blir den beste pappan mine barn kan få. Han er så omsorgsfull og flink med barn! Han har jo faktisk også skiftet en bæsjebleie, og jeg vet ikke om mange andre menn som har gjort det, uten at de er fedre selv altså! ;-)


Flinke mannen min, som jeg elsker himmelhøyt! <3

WOHOO! Brev fra Haukeland!

Vi har endelig fått brev fra Haukeland, seksjon for assistert befruktning, eller hva det sto. Det sto forøvrig ikke så mye mer interessant enn at de har mottatt søknaden, og at ventetiden for forundersøkelse er ca. 3 mnd, og ventetid på behandling er ytterligere 3 mnd, men det er jo litt som vi fikk forespeilet av verdens herligste gynekolog (om det er lov å si... For en blir jo nesten forelsket i en som hjelper en så godt på vei i kampen for kjærlighetsbarnet!).

Hodet er nå ikke lenger så fullt av fortvilelse, men HÅP! Håpet har en stor plass mellom ørene mine akkurat nå. Jeg VET det ikke er noen garanti på dette, men håpet kan uansett ingen ta fra meg og oss!

Dette blir en spennende tid i livene våres, uansett utfall!Læringskurven kommer til å være bratt, og vi kommer virkelig til å få kjenne på hvordan livet kan by på utfodringer!

Så mange tanker, hvor skal jeg begynne?

Som sagt, så var vi hos legen igår og fikk skrevet og sendt søknad på assistert befruktning. Jeg skal ikke si det er helt lett. Jeg blir en av de som forteller sine barn at de er "laget" på et sykehus. På en annen side, så kan jeg med hånden på hjertet si at mine barn er laget fordi de er ønsket og planlagt.
Jeg sier ikke at de ungene som blir laget i sengen IKKE er ønsket, det er ikke slik jeg mener det hvertfall. Det var jo også slik jeg selv skulle ønske at mine ble laget.
Jeg har allerede laget meg en "ønskeliste" for hvilken vogn vi vil ha, hvilken seng, stellebord etc. Jeg kan ikke vente med å få brukt den listen, men jeg er så styggelig klar over at dette ikke er noen garanti for at vi skal få ønskebarnet våres. Det er jobare 30-40% sjanse for å lykkes pr. forsøk. Det vi får dekt er 3 ferske forsøk, og evt. fryseforsøk i tillegg. Hva om vi bare får et brukbart egg hver gang? Da får vi bare 3 forsøk, og that's it. Etter det blir det evt. på Privatklinikk, og da får vi ingenting dekket. Tør nesten ikke tenke hva vi evt. må betale. Nå har jeg veldig liten lyst å sette prislapp på ungene mine, men det er jo slik det blir. Det er ikke småpenger, og det er ikke bare-bare å spa opp sånne summer. Vi får evt. ta det som det kommer, stort annet valg har vi jo igrunn ikke...

Dette er utrolig spennende, skummelt, fyllt med håp, enda mer fyllt av fortvilelse, litt glede og en dose sorg. Vi har heldigvis et vennepar som er i samme situasjon, og allerede har hatt forsøk som mislyktes. Da føler ikke de seg så alene lenger, og vi trenger heller ikke gjøre det... :-)

Da har vi søkt om IVF!! :-D

Var hos legen idag, både mannen min og jeg. Fikk skrevet søknad på IVF, og han skulle sende den til KK. Blir spennende å se hvordan det vil fungere for oss. Håper jo absolutt det vil gi resultater for oss, hvorfor ellers skulle vi gjort dette?
Skulle fortsette på Pergotime frem til dette, for det er jo i teorien en mulighert for at også det vil lykkes for oss i mellomtiden, ettersom jeg har eggløsning, og det er noen bra svømmere hos mannen. OG man trenger jo ikke mer enn èn svømmer, så lenge den finner veien til egget ;-) Men tiden vil vise. Har ingen tro på det, men håpet er der alltids.

Det er jo 6 mnd ventetid på KK, så det tar jo enda en stund til vi kommer igang. Men hva er vel 6 mnd, når vi allerede har ventet over 36 mnd?

I mellomtiden får jeg prøve å mote meg opp til å stikke sprøyter i meg selv. Men jeg gjør ALT for at vi skal få ønskebarnet våres. Gi meg gjerne et 9 mnds. kvalmehelvete, så lenge jeg får noe godt ut av det! :-P

Skal skrive her hver gang det skjer noe nytt i prosessen, både for å lette hjertet mitt, men ikke minst for å prøve i min lille anonyme verden å sette lys på en litt alternativ måte å lage barn på, når naturmetoden svikter. Håper jeg kan være til hjelp for noen, og om noen har spørsmål om dette, så bare spør! Jeg svarer så godt jeg bare kan! :-)

Det har jeg vel skjønt...?!?

Og HVA har jeg skjønt? Jo DETTE. Si meg hvordan i all verden en sånn liten bil skal få så små skader av å kjøre i autovernet i 176 km/h? Greit at Toyota kanskje er solide biler, men jeg har min tro på at bilen ville fått mye større skader om den bare hadde kjørt 50 km/h.
Jeg sa det til mannen allerede da de første bildene av bilen kom på trykk, og neimen om jeg skifter mening nå, når Erik Aalling fra veidirektoratet mener det samme. Det var nok bare noen som ville ha igjen litt forsikringspenger tenker jeg.
Dessuten har de jo også tidligere sagt at Prius ikke er en av bilmodellene med denne etterhvert berømte pedalfeilen. Det eneste som har vært med Prius, det jeg har fått med meg er dette, og det har med bremser å gjøre! Noe som forsåvidt kan være årsaken til denne.... ulykken.... med Prius vs. autovern. MEN, det er jo de NYESTE Priusene de tilbakekaller, og om dere ser litt på frontlyktene, så er det ikke så vanskelig å se forskjellen. Så der forsvant den teorien også.

Jaja, mye kan være grunn til dette, mye ikke.

Barn en menneskerett?

I mine øyne er det gjerne ingen menneskerett. Samtidig har jeg hele tiden hatt et sterkt ønske om å bli mamma, og kan ikke for noe i verden forestille meg å fullføre dette livet uten å få drømmen oppfyllt. Denne bloggeren mener man heller bør fokusere på å aoptere, om "naturen" ikke lar en få barn selv. En kjempegod idè, fra en som tydeligvis ikke har peiling. Assistert befruktning er absolutt ingen billig løsning, sammenlignet med at dagens tenåringer blir uplanlagt gravid i hopetall, og mange har gjerne et stort antall assisterte forsøk fordi det er et håp om at man kan få egne, biologiske barn. For mange er det viktig å føle en graviditet på kroppen før man får barn, og gjennomfører derfor en haug forsøk. MEN, en adopsjon koster da mange, mange ganger mer! 100.000-150.000 er visst hvertfall ikke unormalt, og det er jammen en stor mengde penger! Om drømmen om barn er stor, så er adopsjon et veldig fint alternativ for de som ikke får det til på annet vis, men det er jammen heller ikke bare-bare å grave frem slike mengder penger heller! Dessuten er det uholdbar lang ventetid på adopsjon. Mange land har også spesielle krav til adopsjonsforeldre, av den enkle grunn å minske ventetiden. Veldig bra for de som fortsatt er på ventelistene, men utrolig tungt for de som ikke har mulighet til å oppfylle kravene. Noen ganger kunne en jammen ønske at det stiltes krav til folk som for barn på naturlig vis også, det er jammen meg mange uskikkete foreldre der ute i både Norge og ellers i verden. Det verste er at de ikke ser selv at de er uskikkete!

En annen blogger mener at "denne trenden" (med assistert befruktning) truer samleiets funksjon som metode. Går det an å være mer uviten? Trur virkelig folk at dette blir gjort for morro skyld? Jeg hadde blitt så utrolig glad om vi selv kunne fått til dette innen husets 4 vegger. Abosolutt mindre smertefullt, mye mindre venting (og så lang tid det tar når man bare venter - hele tiden! Ikke minst, mye billigere.

Sist, men ikke minst vil jeg legge inn en link til "Norges nasjonalavis", VG, som får leserne til å tro at kvinnen er den eneste som kan bli ufruktbar. Det er så feil som det bare kan bli. Jeg skal for all del ikke krangle på at det faktum at kvinner får barn senere nå enn tidligere påvirker fruktbarheten, det vil bare bli feil. MEN det faktum at menn får dårligere og dårligere sædkvalitet sies det ikke et ord om i denne artikkelen.
Og i vårt tilfelle er det akkurat det som er diagnosen. Og hva kan gjøres med det da? For å få biologiske barn vil jo assistert  befruktning være eneste alternativ! jeg har nå i et halvt år gått på hormoner hver mnd for å øke antall eggløsninger hver mnd, slik at mannens sædceller skal få flere "målskiver", uten at det har nyttet. Neste steg for oss vil derfor være assistert befruktning, og selfølgelig velger vi å prøve det først, også pga. økonomien.

Det var dagens syting. Snakkes.

Angående Onepiece og kastrering

Er et bare meg som synes dette er en merkelig mote? Jeg skjønner godt at de kan være behagelige å gå i, slaffe hjemme. Men spar meg... I mine øyne passer det seg ikke å gå rundt på kjøpesenter med slike. Jeg skjønner jo at de som er i alderen 14-18 gjerne vil vise at de har skaffet seg (minst) èn slik en, men jeg trur ikke de (dere) skjønner hvor teit det faktisk ser ut.

Kan godt tenke meg en sjøl, det skal jeg ikke nekte på, men den skal da i tilfelle KUN brukes søndager, når jeg er hjemme og ikke skal noenting annet. Men et kjøpesenter? Niks. Never. Jeg vil IKKE se ut som en baby i offentlighet altså! Jeg er jo tross alt voksen! (Prøver jeg hvertfall å innbille meg) ;-) Jeg har da hvertfall fast jobb i tillegg til pågående utdannelse, så det er da et godt skritt i riktig retning! Jeg fikk til og med symaskin til jul av mannen min, så husmor er jeg visst også blitt. Og er man husmor, så er man vel også voksen? Ja, også er jeg jo gift, har hus, stasjonsvogn, katt og hybelkaniner.
Ja, jeg har hybelkaniner, så HELT husmor er jeg nok ikke blitt enda ;-)

Angående katten, så skal han kastreres imorgen. Trudde aldri jeg kunne få så dårlig samvittighet ovenfor katten vår. Men, det må gjøres, om han ikke skal holde oss våkne natt etter natt etter natt når han kjenner lukta av en jentekatt med løpetid i nabolaget...