Det er en vanskelig følelse. Jeg elsker barnet/barna mine. Problemet er jo bare at de er en drøm. En fremtidsdrøm som man ikke kan vite vil komme i oppfyllelse.
Det føles uoppnåelig. Det er kanskje ikke uoppnåelig, men tanken på at en ikke kan vite gjør at det føles uoppnåelig.
Jeg vil vite. Men jeg kan ikke vite. Ingen kan vite hva fremtiden vil bringe med seg. Alle kan håpe og drømme, men ingen kan vite. Jeg vil ikke vite alt som skjer i fremtiden, men det hadde vært greit å vite om det er vits i å proppe seg full med tabletter og andre medisiner som sier at du kan få de skumleste bivirkninger i verden. Ikke bare er de skumle. De er mange. Jeg angrer på at jeg leste om dem, men samtidig kan jeg jo ikke vite hva som er bivirkninger og ikke om jeg føler noe unormalt hvis det ikke er lest.
Men jeg elsker de. Barna mine. Jeg elsker noe som ikke finnes. De finnes ikke, de er ingenting. Ingenting annet enn drømmer om fremtiden. Ja, for hva vil fremtiden bli uten barn? Jeg ser ikke for meg en slik fremtid, og aller helst vil jeg føde dem sjøl. Barna og fremtiden. Kanskje egoistisk, når man tenker på alle barna der ute som trenger et godt hjem, men samtidig trur jeg heller ikke det er noen unormal tanke eller drøm.
Tankene er mange og vanskelige, men jeg har det bra. Nå gleder jeg meg allerede til å se hva denne runden vil resultere i. Selv om jeg, som jeg har sagt før, ikke har store trua, så kunne det jo være? Det må jo være lov å håpe selv om man ikke trur på et godt resultat?
Vel, nå er det natt her. Sov godt alle sammen :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar