Tenk...

...så heldige vi er. Det er ikke engang et år siden jeg tok de første medisinene i dette sirkuset. Vi har bare hatt to innsettinger. Hvor takknemlig kan man bli, og hvordan kan man gjøre noe med all takknemligheten? Etter bare 4 og et halvt år med ønsker, og knuste drømmer, så er vi snart ved målet for første gang. Jeg hadde aldri trudd jeg skulle slippe unna med bare ett uttak. Jeg hadde egentlig ikke helt trua på at dette ville gjøre oss lykkelige. Det er for rart til at en kan tru det... Jeg hadde faktisk en følelse av at adopsjon ville bli vår utvei. Vel, det er jo fremdeles ingen garanti for at dette skal gå bra, men herregud, vi er så nærme som vi aldri har vært!

Men idag har vi sett lille gull på skjermen! Gullet er nå 13 mm lite, og hjertet banker som bare det.

Kan trygt si vi er to happycampere i heimen idag :-) Salige, men lykkelige...