Brev!

Fikk brev i posten idag, der sto det at vi har fått hele 9 eskimoer på frys! Det er jo helt vanvittig egentlig, men jeg håper at jeg ikke trenger å bruke de.
Ellers venter jeg snart ihjel. Har kanskje nesten bestemt meg for ikke å teste før blodprøven neste torsdag, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg vet ikke om jeg skal prøve å vente heller. Er jeg heldig har jeg ikke klart å bestemme meg i tide. Da slipper jeg å ta stilling til det.
Forvirrende? Skulle bare sett hvordan det ser ut inni hue mitt. Ikke mye som henger på greip der heller. Innimellom føler jeg meg kjeeeeeempegravid, mens andre ganger føler jeg at det ikke er vits i å tenke på annet enn at vi må roe oss med tanken på "bare" ett Hjertegull.
Hun er verdens beste Hjertegull.

Ingen flere hormonsprøyter, ever!!

Tror jeg da... Og glad vil jeg isåfall være for det!

Ved uttak idag fikk jeg vite at Østradiolprøven jeg tok på fredag var bittelitt høy, men ikke noe faretruende, så at jeg tok full dose på søndag var helt rett!
Så kom jeg inn på rommet med de andre damene som skulle i ilden idag, jeg var sist på listen. Greit nok det. Hadde jo fått både oxynorm og midazolam (i tillegg til 2g paracet og kvalmestillende) å kose meg med på forhånd, så humøret var på topp 😂
Endelig var det min tur. Jeg ble sjanglende fulgt inn på toalettet for å tømme tanken (viktig med tom blære, vet dere), før jeg sjanglet videre inn til den fryktinngytende benken. Da kom nervene. Om jeg sier jeg skalv som et aspeløv, så er ikke det å ta i. Det føltes hvertfall ikke sånn.
Det neste som skjer er at de gir meg bedøvende injeksjon innvendig, før de begynner "høstinga". Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt! Kjente selvfølgelig at de romsterte, men vondt var det absolutt ikke.
Når de var ferdig spurte den. Ene engelen av en sykepleier det vanlige spørsmålet: på en skala fra en til ti, hvor en er ingenting, og ti er verst tenkelige smerte, hvordan var dette? Jeg svarte tre. Men da tok jeg i, for det var virkelig ikke vondt! Litt heldig må en jo være midt oppi alt...

Når jeg kom tilbake til min utdelte seng begynte nok medisinene å slutte å virke, for da begynte jeg å kjenne litt nederst i magen. Jeg fikk en varmeflaske, en undervurdert venn. Det hjalp godt!

Så kom en sykepleier og fortalte meg resultatet: hele 25 egg hadde de fått ut... 25!!!!! Trodde ikke mine egne ører, var det ikke 7 sist, liksom?? Vel, nå er nok garantert ikke kvaliteten like god på de alle, men om 5-8 var gode, så skulle de si seg fornøyd. For min egen del holder det om bare ett av de vil bli barnet vårt. Uansett kan en jo håpe at dette var vår siste runde med hormoner. Dette styret orker jeg faktisk ikke en gang til!

Hjemreisen ble en historie for seg selv. Jeg fikk akutt lyst på juni, så mannen kjørte innom mækkærn på veien. Når vi var nesten fremme så jeg stjerner, og ble tung i kroppen, følte bare jeg ville svime av. Jeg sparket av meg skoene, plasserte føttene på dashbordet, og trøkte meg godt ned i setet. Det ga seg heldigvis før det ble helt svart... Vel hjemme fikk jeg spise junken min, mens mannen reiste tilbake på jobb. Etter det herkskapelige måltid var fortært gikk jeg og la meg, før jeg ble vekket av en glad toåring og pappan som kom hjem fra barnehage og jobb. Toåringen var så skitten som hun ofte er, med sand fra hodebunnen til nedi bleien. Gleden i øynene når hun da fikk hoppe i sengen til mamma og pappa er mer enn verdt et ekstra sengeskift ❤️❤️

Nå sitter jeg med min egen varmeflaske på magen, og drøyer å ta smertestillende. Om jeg tenker på den samme skalaen som nevnt over her er jeg nok nå på en fire når jeg sitter rolig, og seks når jeg er oppe og går. Derfor sitter jeg heeeeeelt rolig med min gode venn, varmeflasken. Når jeg går klarer jeg ikke skikkelig å rette opp ryggen skikkelig, og magen føles litt som etter fødselen. Men, jeg har det bra. Troa på at vi skal få enda et Hjertegull er tilstede. Når jeg sier det er jeg samtidig redd for at dette nå er noe som er lett å ta for gitt, og at nedturen blir gedigen, om det skulle vise seg at det ikke blir en lillebrøster på Hjertegullet vi er så heldige å ha fått ❤️

Det var dagen min, vi snakkast!

Tikk takk

Da er ventemodus inntatt.
Men hvordan venter man egentlig på noe man er sikker på ikke eksisterer?
Jeg bestemte meg så seint som imorges. Ringte jobben, sa jeg var syk. Tok turen på KK for å ta blodprøve. Nå venter jeg på svar. Negativt svar. Har ingen forventninger om noe annet. Jeg har så lite forventninger at jeg ikke engang har brukt medisinene siden igårmorges. Litt vemodig, men også litt deilig.

Vi har nå ett embryo igjen på frys. Vi ønsker å bruke dette også, så fort det lar seg gjøre. I papirene fra KK står det at man skal vente minst to måneder før man kan begynne på nytt. Blir det barn av det, så sier vi oss fornøyd med familien, og skal jammen være glad for to fine skatter. Blir det ikke noe av det heller skal vi (jeg) ta en skikkelig runde i tenkeboksen. Veie for og imot en ny runde eller stopp.

Uansett har vi jo verdens skjønneste jente, og vi har vært sinnsykt heldige som har fått henne! Hun er stort sett blid og fornøyd, men med et temperament som svinger fra det ene sekund til det andre. Etter barnehagestart har hun også begynt både med slåing og biting. Det er vi ikke akkurat helt glad for, og slår hardt ned på det, men det er nok som så mye annet en fase. Hun sover stort sett godt om natten, men våkner nå innimellom uten dyna si som hun ikke klarer å få over seg igjen halvveis i søvne. Så fort hun får dyna over seg igjen snorker hun stort. Hun er så skjønn når hun sover. Ja, ellers og altså, men det er noe med bildet av et sovende barn. Når det i tillegg er ens eget barn, er det noe som virkelig rører ved hjerterota. Samtidig er hun en virkelig solstråle når vi vekker henne om morgenen og spør om vi skal gå ned i barnehagen. På null komma niks står hun i senga og kaster smokken langt vekk. Det er så godt å vite at hun har det bra i barnehagen.
Språket er på fremad mars, og et par to-ords setninger har hun allerede i boks. Trenger jeg si at jeg er himmelsk stolt av vårt lille, men etterhvert store Hjertegull?

Lekebutikken - helt bortkastet??

Med barn i hus blir det fort fullt av leker. Store leker, små leker. Dyre leker, og ikke riktig så dyre leker. Selv hos oss som bare har ett barn, som kun har levd i drøyt ett år (pluss alle månedene i magen da - selvfølgelig) har huset blitt fullt av leker. De fleste er gaver, det er det ingen tvil om. Men nå har jeg bestemt meg for at vi ikke skal kjøpe en eneste leke selv framover, det er rett og slett ikke vits i. Hvorfor? Jentungen kan stå med hodet nedi lekekassa for å finne den leken hun vil ha. Hun hiver ut en og en leke, sjelden hun snur kassa på hodet. Det samme gjelder forøvrig når vi bygger klossetårn med henne. Hun river ned - en og en kloss. Velvel, det er en annen sak. Uansett hvor opphengt hun er av lekene sine, sånne vi definerer som kjøpt og betalt i en lekebutikk, så kan hun snu sporenstreks om hun oppdager en tom brusflaske, reklamebrosjyrer, lokk av ymse slag eller ett eller annet annet som ikke er en leke. Det finnes ikke morsommere leker, nemlig. Og en tomflaske med litt småstein inni er helt supert.

Jeg sier bare: Tenk så masse penger vi kunne spart. Og tenk så masse penger alle gavegiverne kunne spart...

Ellers er alt bra her. Hjertegullet har hatt diare en ukes tid, men etter legevaktsbesøk igår etter vi målte feber på henne og hun ikke riktig var seg selv, så var det mest sannsynlig omgangen. Vi byttet til vanlig kumelk et par uker før dette brøt ut, og vi tenkte kanskje dette kunne ha en sammenheng til tross for at vi syntes det tok lovlig lang tid før en reaksjon på dette kom. Dessuten har hun jo spist vanlig yoghurt i flere måneder allerede. Legen sa det var svært få i Norge og Norden som hadde laktoseallergi, så det var nok mest sannsynlig ikke dette. Han støttet oss allikevel i valget vårt om at vi hadde gått tilbake til MME igjen for en periode, bare sånn for sikkerhets skyld. Legen syntes Hjertegullet var kjempeflink under legebesøket, der hun sto vettaskremt for at en helt fremmed putta en kald ting på magen for å høre etter tarmlyder... Han mente det nok ville gå over om et par dager. Han kunne forøvrig med det samme avkrefte dehydrering, som igrunn var min store bekymring med hele legebesøket...

Svært få i Norge og Norden med laktoseallergi??? Da har jeg hørt det og...

Jenta var forøvrig feberfri igjen når vi kom til legen, selvfølgelig. Og det uten paracet... (flaut!) Det prøvde jeg ikke å gi en gang, den hadde vel bare kommet ut igjen med en gang allikevel. Feberen er derimot byttet ut med en litt lei hoste og snørrete nese. Passer det godt med en allerede utsatt ettårskontroll med vaksine på helsestasjonen imorgen?? Nei, absolutt ikke, men det er ikke noe å gjøre med. Får se an formen hennes imorgen for så å ta en telefon bort tenker jeg.

Pause-pause.

Jeg lar bloggpausen min få en liten bloggpause for en aldri så liten oppdatering. Jeg klarer ikke helt å slette nemlig... Ikke enda hvertfall. Det er jo faktisk mye historie i innleggene, ganske mye jeg kan fortelle hjertegullet når hun blir stor nok. Stor nok til å forstå. Jeg tør ikke ta sjansen på at det kan gå tapt. Mange detaljer er også sånt jeg kan skrive i babyboken hennes. Babyboken som enda ikke har fått en tøddel i seg. Flere som har det slik?

Tiden med henne er en fantastisk reise som vi har vært så heldige å få være med på. Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg mer eller mindre hadde gitt opp håpet, selv om vi bare hadde en mislykket egginnsetting bak oss. Nå er hun en herlig jente full av tøysefakter som med stormskritt nærmer seg året! 9 måneder var hun forrige uke. 9 måneder!! De 9 månedene har uten tvil gått titusen ganger fortere enn de 9 månedene jeg gikk gravid. Disse 9 månedene har gått tusenvis av ganger raskere enn bare de 9 dagene jeg gikk over termin.

På disse 9 månedene har vi lært oss å kjenne en jente full av humør og humor. Humøret svinger fra det blideste til det sinteste og tilbake igjen til det blideste på kort tid. Nesten så en kan undres om det er en aldri så liten personlighetsforstyrrelse, men det er bare fordi det ikke er så lenge siden vi tilbakela oss psykiatribolken i studiet. Mitt normale jeg sier at det bare er hun som også skal lære seg selv - og oss - å kjenne, og er ute etter å teste oss og omgivelsene for hvilke reaksjoner hun får i hvilke situasjoner. Tenk, dette gjør barna helt instinktivt! Skikkelig gøy!

Hun er en jente som i full fart kryper over gulvet om det er noe hun ser som hun har veldig lyst å ha. Ofte gjelder dette den stakkars katten som hittil har klart å komme seg unna. Hun kan reise seg opp fra magen om vi holder henne i henda, og sitter støtt som fjell. Hun har enda ikke klart å sette seg opp på egenhånd, men reiste seg fra sittende til stående i sofaen her forleden. Hun er en skikkelig musikalsk tv-slave, og hver gang det er musikk fra tv'n, så snur hun seg i lysets hastighet for å få det med seg og danse. Av og til synger hun også med. Jeg er nok litt for flink til å allerede bruke tv'n som litt barnevakt, men det er også for at jeg skal få skrive litt på skolearbeidet mens jeg er hjemme. Jeg skal skjerpe meg når bacheloroppgaven er levert inn, jeg lover!

Hjertegullet er en fryd å legge om kvelden, og sovner oftest uten at vi hører en lyd i babycallen. I det siste har hun også blitt flinkere til å falle til ro igjen etter hun har vært våken for mat om natten. Vi tok til oss alle rådene folk har gitt oss, snudde de på hodet og tenkte "hva i all verden er det vi holder på med"? Så vi dro på IKEA, kjøpte en stol med litt gyng i (selvfølgelig til nedsatt pris, en betaler ikke fullt om en ikke må, vel??), en svær pute, også fikk vi et pusepledd av familien. Disse tingene ble satt inntil sengen hennes, og hver gang hun ikke lot seg roe, tok vi henne opp, satte oss i stolen, godt innpakket, og bysset henne tilbake til søvnen. Dette gjorde vi i mange netter, noen ganger flere ganger for natten. Det var faktisk veldig koselig! Og gjett hva? Hun våknet sjeldnere og sjeldnere, og roet seg fortere og fortere. Nå er hun tilbake til at vi stort sett ikke trenger å bysse henne. Hun får ligge på fanget når hun får melk om natten og blir lagt tilbake i sengen igjen med en gang. Der finner hun oftest tilbake til søvnen igjen alene. Det har vært et par hylenetter etter dette kose-regimet ble satt igang og, men grunnen fordi hun har slitt litt med hard mage fordi hun har sine dager hvor hun vil ha lite eller så og si ingenting å drikke. Når hun da har fått ut det som skal, så har hun klart å roe seg ganske kjapt igjen. Tenk om bare denne stolen sto inne ved sengen hennes helt fra fødselen, hvor mange tårer både hun og jeg (kanskje pappan og) kunne spart oss. Godt kjøp!


Nå har ikke vi kjøpt masse leker til Hjertegullet, selv om hun har en hel haug. Det meste har vi fått eller arvet, noe er lånt. Det vi derimot har kjøøpt er en rosa lekekasse på IKEA, en sånn med lokk. Den er bestandig tom, for det er DEN hun vil leke med. Hun kaster den rundt seg, ligger på ryggen og holder den over seg og nesten sjonglerer med den ved hjelp av både armer og bein. Det er så gøy å se den gleden hun har når hun gjør dette - og andre ting hun leker, f.eks. "borte bø", hvor hun gjemmer den hun leker med - ikke seg selv. Hun synes det er hysterisk morsomt når vi lukter på tærne hennes og "æsjer" oss av det. Hun ler så hun sliter med å holde hodet oppe. Det er den herligste  latteren jeg vet om, både fordi hun er mitt barn, og fordi hun er mitt høyt ønskede og etterlengtede barn.

Når det kommer til søskenforsøk er vi litt på stedet hvil. Jeg har fått påminnelse om celleprøve fra kreftregisteret (forøvrig kjempebra at det finnes - jeg glemmer sånt selv!), pluss at jeg enda ikke har vært hos fastlegen på etterkontroll etter fødselen. Du vet, sånn legetime man skal ha 6-8 uker etter fødselen...... Jeg har veldig lyst å skylde på at jeg har vært travel med skolen og alt det her, men sannheten er vel heller at jeg har utsatt det i det lengste. Nå kan jeg jo utnytte sjansen å ta både etterkontroll (om det ikke er for seint) og celleprøve i samme slengen, så får vi tenke mer på søskenforsøk når det er gjort.

Men nå dere, nå er det natta! En ny dag venter like om hjørnet, og det gjelder å være opplagt til å møte denne med friskt mot.

søvnløst.

Vi er inne i en periode med lite søvn i huset. Helt naturlig, og fryktelig slitsomt. Vi har prøvd alle råd vi har fått, men har gått i det mange kaller "fellen", ved å ta opp frøkna og bysse henne slik at hun igjen finner roen. Det er det eneste som funker enkelte netter, og en dømmer seg selv nord og ned for alt en skulle gjort bedre ifølge de aller fleste rådene man får.
Det er da det føles skikkelig godt å lese en slik artikkel som jeg skal linke til her og nå. Jeg er visst kanskje ingen dårlig mamma allikevel.

Les her.

Permisjonen min er forresten endelig igang for fullt, nå skal jeg være hjemme helt til barnehagestart til høsten, høres ikke det flott ut? Har "bare" en liten bacheloroppgave å skrive denne våren så er skolen fullt og helt ferdig!