2014

Fra å være håpløst fortvila over gårdagen begynner jeg nå å se fremover. Fremdeles fortvila, men håpet tar gradvis større plass i hjertet. Og hodet. Jeg kan bare ikke gi opp håpet om at den siste eskimoen gir oss et lillesøsken. Hjertegullet var jo også en eskimo! Hvorvidt vi eventuelt går på en ny runde med sprøyter, uttak og alt det om det ikke funker har vi fremdeles ikke bestemt, det får vi ta da. Det er ingen hemmelighet at det er en påkjenning både fysisk og psykisk å gå gjennom en sånn runde.  Uansett, mannen sier det får bli helt opp til meg. Han sier det hadde vært veldig fint med småsøsken til Hjertegullet, men at han også er fornøyd med at vi faktisk har henne. Tanken bak er nok god, og jeg er helt enig med han, men jeg synes det er en vanskelig avgjørelse å ta alene. Hvorvidt jeg får støtte enten jeg velger det ene eller det andre, det vet jeg at jeg får.

I første omgang får vi glede oss over at vi har hatt Hjertegullet hos oss i ca. halvannet år, og håpe at 2014 vil gi henne en søster eller bror.

Synsbedrag

Testen jeg la ut tidligere var nok bare synsbedrag, eventuelt en test med en feil. Er jo tross alt en veldig billig test...
Resultatet på blodprøven var under 5, altså veldig negativt, og om et par dager kan jeg vente meg blødning.
Planen videre er nå å vente på neste blødning igjen, altså om 5-6 uker eller noe, forhåpentligvis over nyttår hvertfall. Da prøver vi igjen, men den aller siste eskimoen vi har igjen...
Jeg var forberedt på dette, men jeg skal jammen innrømme at den skyggen allikevel ga meg et håp igjen. Nedturen ble derfor større enn jeg ventet allikevel...
Mannen er seint hjemme fra jobb idag, og jeg må snart ned i barnehagen å hente livets største glede. Gleder meg til å gi henne en kjempeklem, og antakeligvis krangle litt for å få henne med meg hjem. Min lille fine dramaqueen.

Må bare klarne hodet litt først.

Say what??

Og der begynte jeg på medisinene igjen gitt, om enn for en stakket stund... Hvorfor? Se her:

Ser dere det? Den er hvertfall ikke like hvit som samtlige andre tester jeg har tatt! Definitivt lettere å se skyggen "in real life". Åjåjåjåjåjåj, da ble det plutselig litt spennende å vente allikevel... Skulle jo bare ta en test for å bekrefte at de er blendahvite.... Ja, der fikk jeg den! Kryss fingrene for meg, please....

Tikk takk

Da er ventemodus inntatt.
Men hvordan venter man egentlig på noe man er sikker på ikke eksisterer?
Jeg bestemte meg så seint som imorges. Ringte jobben, sa jeg var syk. Tok turen på KK for å ta blodprøve. Nå venter jeg på svar. Negativt svar. Har ingen forventninger om noe annet. Jeg har så lite forventninger at jeg ikke engang har brukt medisinene siden igårmorges. Litt vemodig, men også litt deilig.

Vi har nå ett embryo igjen på frys. Vi ønsker å bruke dette også, så fort det lar seg gjøre. I papirene fra KK står det at man skal vente minst to måneder før man kan begynne på nytt. Blir det barn av det, så sier vi oss fornøyd med familien, og skal jammen være glad for to fine skatter. Blir det ikke noe av det heller skal vi (jeg) ta en skikkelig runde i tenkeboksen. Veie for og imot en ny runde eller stopp.

Uansett har vi jo verdens skjønneste jente, og vi har vært sinnsykt heldige som har fått henne! Hun er stort sett blid og fornøyd, men med et temperament som svinger fra det ene sekund til det andre. Etter barnehagestart har hun også begynt både med slåing og biting. Det er vi ikke akkurat helt glad for, og slår hardt ned på det, men det er nok som så mye annet en fase. Hun sover stort sett godt om natten, men våkner nå innimellom uten dyna si som hun ikke klarer å få over seg igjen halvveis i søvne. Så fort hun får dyna over seg igjen snorker hun stort. Hun er så skjønn når hun sover. Ja, ellers og altså, men det er noe med bildet av et sovende barn. Når det i tillegg er ens eget barn, er det noe som virkelig rører ved hjerterota. Samtidig er hun en virkelig solstråle når vi vekker henne om morgenen og spør om vi skal gå ned i barnehagen. På null komma niks står hun i senga og kaster smokken langt vekk. Det er så godt å vite at hun har det bra i barnehagen.
Språket er på fremad mars, og et par to-ords setninger har hun allerede i boks. Trenger jeg si at jeg er himmelsk stolt av vårt lille, men etterhvert store Hjertegull?

Tacokveld!

Her er det ikke noe nytt under solen. Jeg har under tvil hentet ut mer medisiner, da jeg idag tok siste Lutinus. Har testet omtrent hver dag i en uke, og hvitere tester får man ikke. (Takk til fertil.no som har superbillige tester. Nei, jeg er ikke sponset).
På mandag er det tid for blodprøve, men jeg vet ikke om jeg gidder å ta prøven. For all del, det er jo fremdeles tidlig å teste, men siden jeg testet positivt så tidlig med Hjertegullet, så får en jo masse mistanker om at kjøttkake 2 ikke har festet seg. Det er ikke litt antydning til to streker, og det ville det vel vært snart, eller? Nuvel, får se, kanskje jeg prøver å utsette blodprøven til tirsdag, det passer meg bedre ift. jobb og sånt. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal ringe for å spørre... Laben har vel kanskje åpent hele tiden? Får se hva jeg gjør, men jeg er uansett godt forberedt på at vi ikke lykkes denne gangen.

Lutinus er forresten verste driten jeg har vært borti, neste gang skal jeg spørre om jeg heller kan bruke Crinone. Jeg har sett meg nødt til å kjøpe truseinnlegg type ekstra long, vurderer nattbind faktisk... At noe kan produsere så mye utflod og søppel som bare renner i sånne mengder at jeg flere ganger daglig er redd det skal se ut som jeg har tisset meg ut er stressende. Kan ikke huske det var SÅ ille med Crinone, selv om det var gørrete det og.

Jeg har forresten et ekkelt munnsår på innsiden av kinnet. Å spise taco ikveld skal bli arti.

Takk til alle som har lest. Det gjør godt å få tømt hodet litt :-)

Testetøs

Si meg, hva i all verden er det jeg driver med? Her prøver jeg i forrige innlegg å overbevise lesere, kanskje aller mest meg selv, om at jeg denne prøverunden er mer rolig enn den gangen jeg ble gravid med Hjertegullet. Og siden jeg liksom er så rolig, så tenkte jeg det var lurt å ta en test, sånn for sikkerhets skyld. En kan jo aldri vite liksom... Det er nå ganske nøyaktig 3,5 døgn siden innsettingen, så hva forventer jeg liksom? Noe annet enn dette?:

Herregud ass.....

Kjøttkake 2

Ja, nå er vi virkelig igang igjen! Egget var ved opptining akkurat som når det ble frosset ned, og over natten hadde det blitt en kjøttkake! Det var akkurat det de kalte Hjertegull-egget, fordi hun hadde delt seg opp så mye at hun så ut som en kjøttkake. 

Denne gangen føler jeg mer avslappet enn første gangen. På en måte er jeg overbevist om at dette ikke blir noe av, på en annen måte fikk jeg guttefølelse når jeg så Kjøttkake 2 på skjermen. Med hjertegullet fikk jeg en jentefølelse, så dette blir spennende! 

Tilbake til det å føle seg avslappet... Hvorfor? Selv har jeg to teorier. Kanskje er den en kombinasjon av begge, kanskje noe helt annet. Teori en: jeg vet dette kan funke, det har jo gjort det før. Teori to: funker det ikke, så har vi faktisk verdens fineste jente, og vi kan bare ikke være misfornøyd med det. Uansett.

Dette fryseforsøket har vært ganske likt det første. Første blødningsdag begynte jeg på Progynova 2mg som jeg skal ta tre ganger for dagen, slik som sist. To dager før innsett skulle jeg så begynne på Lutinus vaginaltbl 100 mg tre ganger for dagen. Sist brukte jeg Crinone vaginalgel 80mg to ganger daglig. Begge disse skal jeg fortsette med frem til enten negativ test eller uke 9 i svangerskapet. Blodprøve skal tas et par uker etter innsett, men siden jeg testet positivt hjemme allerede etter en uke med Hjertegullet, så klarer jeg nok ikke å holde meg unna denne gangen heller. 

Først nå oppdaget jeg at jeg får tilført mye mer progesteron enn sist. Å gå fra 160 mg i døgnet til 300mg i døgnet må vel bare være positivt? Progesteron skal jo hjelpe egget med å feste seg, så kjør bare på. Kan det være derfor jeg er så trøtt? Det svir i øynene av trøtthet, det har det gjort siden dagen etter oppstarten av Lutinus, men sånn var det jo også når jeg brukte Crinone. I tillegg har jeg jo nå også Hjertegullet som trenger sin oppmerksomhet, og det tar desverre en del energi det og. Det er ikke ønskelig, men det er sånn det er. 

Livet som ruger er igang igjen. Vi krysser fingre og tær, men er liksom ikke like redd for å gå på en smell som tidligere. Selvfølgelig ønsker vi flere barn, det er jo derfor vi begir oss ut på dette, samtidig er vi som sagt også veldig tilfreds og fornøyd med hun vi har :)

Ha en flott dag, folks! Jeg skal holde dere oppdatert videre!