Ventetåka

Så var det den tiden igjen. Toukersvakuumet hvor det ikke er annet å gjøre enn å vente. Og vente. Og vente. Eventuelt teste, men jeg har ikke en eneste test i huset, og skal prøve å unngå å kjøpe, det blir bare en real runde mindfuck, og det har jeg ikke ork til nå.

Det var et 4-delt embryo som ble satt inn. Jeg fikk se det på skjermen etter innsetting. Det vil si, egget går det jo ikke an å se, men de fører vel egget inn med litt væske regner jeg med, og det var denne flekken jeg så.

Bioingeniøren sa at de enda ikke var sikker på hvor mange av de resterende embryoene som blir fryst ned, de ville gi de en dag til i varmen for å se utviklingen. De blir derfor nedfryst imorgen, før vi får brev i posten med informasjon over hvor mange som blir nedfryst. Blir spennende å se, men håper uansett vi slipper å bruke de!

Har forøvrig hatt litt problemer med tungpust og magesmerter etter uttaket, så de er fremdeles litt engstelig for at jeg kan ha blitt litt overstimulert. De antok det ville gi seg om et par dager, men hvis det ikke gjorde det, så fikk jeg telefonnummeret til gyn 2, som er døgnåpen, om behovet akulle komme. Kan ikke annet enn å vente, og imorgen skal jeg få tankene over på noe annet når jeg skal tilbake på jobb.

Vårt bidrag til forskning...

Av 25 egg, var 21 kvalifisert til ICSI. Til idag var 15 av disse blitt befruktet. 

En kan bare håpe at ett av disse vil bli vårt etterlengtede Hjertegull nummer to. Akkurat nå vil jeg påstå at prognosene er på vår side, er ikke det kult? 

Resten vil kunne gå til forskning. Helt greit, hvis det kan bidra til å hjelpe andre barnløse i fremtiden. 

Begynte forresten med Lutinus idag, imorgen blir det innsett!

Ingen flere hormonsprøyter, ever!!

Tror jeg da... Og glad vil jeg isåfall være for det!

Ved uttak idag fikk jeg vite at Østradiolprøven jeg tok på fredag var bittelitt høy, men ikke noe faretruende, så at jeg tok full dose på søndag var helt rett!
Så kom jeg inn på rommet med de andre damene som skulle i ilden idag, jeg var sist på listen. Greit nok det. Hadde jo fått både oxynorm og midazolam (i tillegg til 2g paracet og kvalmestillende) å kose meg med på forhånd, så humøret var på topp 😂
Endelig var det min tur. Jeg ble sjanglende fulgt inn på toalettet for å tømme tanken (viktig med tom blære, vet dere), før jeg sjanglet videre inn til den fryktinngytende benken. Da kom nervene. Om jeg sier jeg skalv som et aspeløv, så er ikke det å ta i. Det føltes hvertfall ikke sånn.
Det neste som skjer er at de gir meg bedøvende injeksjon innvendig, før de begynner "høstinga". Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt! Kjente selvfølgelig at de romsterte, men vondt var det absolutt ikke.
Når de var ferdig spurte den. Ene engelen av en sykepleier det vanlige spørsmålet: på en skala fra en til ti, hvor en er ingenting, og ti er verst tenkelige smerte, hvordan var dette? Jeg svarte tre. Men da tok jeg i, for det var virkelig ikke vondt! Litt heldig må en jo være midt oppi alt...

Når jeg kom tilbake til min utdelte seng begynte nok medisinene å slutte å virke, for da begynte jeg å kjenne litt nederst i magen. Jeg fikk en varmeflaske, en undervurdert venn. Det hjalp godt!

Så kom en sykepleier og fortalte meg resultatet: hele 25 egg hadde de fått ut... 25!!!!! Trodde ikke mine egne ører, var det ikke 7 sist, liksom?? Vel, nå er nok garantert ikke kvaliteten like god på de alle, men om 5-8 var gode, så skulle de si seg fornøyd. For min egen del holder det om bare ett av de vil bli barnet vårt. Uansett kan en jo håpe at dette var vår siste runde med hormoner. Dette styret orker jeg faktisk ikke en gang til!

Hjemreisen ble en historie for seg selv. Jeg fikk akutt lyst på juni, så mannen kjørte innom mækkærn på veien. Når vi var nesten fremme så jeg stjerner, og ble tung i kroppen, følte bare jeg ville svime av. Jeg sparket av meg skoene, plasserte føttene på dashbordet, og trøkte meg godt ned i setet. Det ga seg heldigvis før det ble helt svart... Vel hjemme fikk jeg spise junken min, mens mannen reiste tilbake på jobb. Etter det herkskapelige måltid var fortært gikk jeg og la meg, før jeg ble vekket av en glad toåring og pappan som kom hjem fra barnehage og jobb. Toåringen var så skitten som hun ofte er, med sand fra hodebunnen til nedi bleien. Gleden i øynene når hun da fikk hoppe i sengen til mamma og pappa er mer enn verdt et ekstra sengeskift ❤️❤️

Nå sitter jeg med min egen varmeflaske på magen, og drøyer å ta smertestillende. Om jeg tenker på den samme skalaen som nevnt over her er jeg nok nå på en fire når jeg sitter rolig, og seks når jeg er oppe og går. Derfor sitter jeg heeeeeelt rolig med min gode venn, varmeflasken. Når jeg går klarer jeg ikke skikkelig å rette opp ryggen skikkelig, og magen føles litt som etter fødselen. Men, jeg har det bra. Troa på at vi skal få enda et Hjertegull er tilstede. Når jeg sier det er jeg samtidig redd for at dette nå er noe som er lett å ta for gitt, og at nedturen blir gedigen, om det skulle vise seg at det ikke blir en lillebrøster på Hjertegullet vi er så heldige å ha fått ❤️

Det var dagen min, vi snakkast!

Snylter...

I går kveld ble Ovitrelle satt, en dag før først antatt på planen jeg fikk i posten før oppstart. Ultralyden på fredag viste over 15 follikler på hver eggstokk, doktordamen sa de var vanskelig å telle. De minste hun gadd å måle var rundt 12 mm, mens den største på ene siden var ca 15 og ca 16 på den andre siden. Akkurat hvor mange som ble målt vet jeg ikke, jeg telte rett og slett ikke hvor mange mål hun videreformidlet til sykepleieren.
Endometriet var på 14 mm. Legen og sykepleieren forespeilet uttak enten onsdag eller torsdag (mener jeg å huske), utifra størrelsen på folliklene. Samtidig var de engstelige for overstimulering, og var såpass usikre at legen ringte en annen lege for å konfrontere seg med denne.
Siden endometriet var godt bygd opp, samt bekymring for overstimulering ble det bestemt uttak imorgen!! Samtidig måtte jeg ta blodprøve (østradiol) for å sjekke ift, overstimulering. Det var derimot såpass sent på dagen, så svaret på den har ikke jeg fått. Regner heller ikke med at jeg får den før imorgen, men det spiller heller ikke så stor rolle for meg, så lenge jeg føler meg såpass bra som jeg gjør.

Sykepleieren sa ettertrykkelig at jeg måtte være obs på symptomer på overstimulering, og at jeg skulle ta redusert dose Ovitrelle dersom symptomene ble "plagsomme". Vel, jeg er litt tungpust, men ikke nok til at jeg anser det som nok til å være plagsomt, derfor ble det full dose.

Skulle vært på jobb idag, det er jeg ikke. Og der er vi på overskrifta. Jeg makter ikke å være på jobb, når en så stor dag imorgen. Jeg klarer jo ikke tenke på noe annet, å gjøre en god jobb kan jeg bare glemme... Men igjen-det gjør at jeg føler jeg snylter på arbeidsgiver.

Hvis de får ut egg imorgen som kan befruktes, og alt går bra med det så blir det innsett på torsdag. Ja, hvis alt er bra med meg og da. Akkurat nå ser ikke jeg noen grunn til at jeg ikke skulle ha det bra, men man vet jo aldri...

Så sånn går det her 😊

Igang igjen.

Idag ble første sprøyte Puregon satt. Satt sikkert en halvtime med pennen i hånda før jeg turte å stikke. Men hva er det egentlig å grue seg til? Stikker kjenner man jo neste ikke, og det blir MYE verre det som skal komme senere, det er bare å stålsette seg...

Det neste som skjer nå er Orgalutran f.o.m. tirsdag, så blir det ultralyd på fredag om ei uke. Med et gjennomført svangerskap, litt høyere alder og høyere dose siden sist er det spennende å se hvordan dette blir.

Snakkes!

Et nytt startskudd

I forrige uke fikk jeg brev. Med mitt navn og min adresse. Oppi konvolutten lå det en bunke. En bunke med informasjonsark og et par små brosjyrer.
Avsenderen ville informere om forløpet for neste runde med hormoner og det som følger med når vi som enda ikke har lært oss å ha sex riktig skal prøve å få barn. Ja, det er faktisk de som tror det ikke blir gjort rett. Duster.

Planen nå er å starte med Puregon dag 2 av neste syklus, med påfølgende ul og oppstart av Orgalutran fra dag 5. Vel, om dag 2 blir på en tirsdag skal jeg vente til onsdag med første dose. Det har nok noe med helg å gjøre kan jeg tenke meg.
Så blir det Lutinus fra og med dagen etter uttak.
Denne gangen skal jeg ta 125 IE Puregon daglig. Den første, avbrutte runden tok jeg 75 IE, mens i den andre runden, som førte til uttaket med Hjertegullet, da tok jeg 100 IE.
Samtidig sier de på KK at de denne gangen må være veldig forsiktig, da blodprøvene mine viser verdier som kan tilsi at jeg fort kan bli overstimulert. Da synes jeg det er rart at dosen er større, men dette har sikkert også sammenheng med andre ting, vil jeg tro.

Idag var jeg på et lokalt apotek for å bestille medisinene. De må bestilles, for det er sjelden andre enn sykehusapoteket som har de inne, og dit gadd jeg bare ikke reise. Medisinene vil komme til apoteket enten lørdag eller tirsdag, men farmasøyten fortalte at de ikke får kjølevarer med levering på lørdager, og at det da mest sannsynlig vil bli på tirsdag, siden hvertfall Puregon er kjølevare. De hadde et par av medisinene, men jeg sa jeg like godt kan hente alt på en gang når alt er inne. Det spennende oppi dette er at tirsdag er omtrent da jeg forventer mensen skal komme, i den grad jeg kan forvente noen ting med den sinnsforvirrede syklusen min. Derfor er det bare å håpe at mensen hvertfall ikke er tidlig ute denne gangen, det ville jo bare vært typisk, men da får vi løse det så godt vi kan 😊

Det blir ingen flere fødsler på meg...

...her i vest!!

Ringte KK på onsdag for å legge en plan om videre løp. Da blir det blodprøver på både mannen (virus) og meg (hormoner+virus), og så må mannen avlegge en ny spermprøve. Siden blodprøvene mine må tas dag 2 eller 3 i syklus, og KK har ferie hele juli, så betyr det at det ikke blir noe oppstart før til høsten.
Og (i frykt for å avsløre meg altfor mye her), så flytter vi jo over fjellet til neste sommer!
FOR en glede! Livet blir bare bedre og bedre!

Forløpet

Forrige innlegg ble ganske kort. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om forløpet ved denne innsettingen, hvis noen skulle være interessert i det.

Når dagen for innsettingen var der var jeg spent. Lei av å prøve å lage barn på den måten, men allikevel spent. Jeg fikk se embryoet på skjermen, men det hadde ikke delt seg så mye som de tidligere embryoene, det var vel bare 8 eller 9 delt, mot de andre som har vært "kjøttkaker". Dvs, det aller første som ble satt inn når det var ferskt var vel også 8 eller 9 delt. De sier jo at det ikke skal ha noe å si, og jeg synes jeg kan tro på de. De hadde vel ikke satt det inn om de ikke hadde ment det var noe håp.
Jeg ventet en hel uke med å ta første testen. Ikke overraskende var det bare en strek som lyste opp. Det faktum at jeg testet positivt en uke etter innsetting med Hjertegullet ødelegger nok en del for meg med denne testingen, og hodet mitt lager dette til en større berg og dalbane enn det egentlig er.
dag 8 eller 9 etter innsetting ser jeg for første gang en aldri så svak strek, og forhåpningene stiger i taket. Humøret er da på topp, og verden er et bra sted å være. Neste test var like blendahvit som den første, og jeg deiser ned i kjelleren igjen. Enn å ødelegge sånn for seg selv?? To dager før blodprøve får jeg igjen en svak, svak strek, og forhåpningene stiger igjen. Men, jeg gir meg jo ikke med testingen, og blendahvit lyser atter mot meg igjen. Er det mulig? Enn om jeg bare kunne ventet til blodprøven og drite i disse tisseprøvene??
Dagen for blodprøven kommer, og tiden å vente på svar er lang... De ringer jo aldri tilbake! Til slutt ringer jeg, og de beklagde, men de hadde hatt det veldig travelt denne dagen. Vel, vel, hun skulle ringe  meg opp igjen når hun hadde fått sjekket svaret. HcG lå på under 5, så det var altså veldig negativt. Jeg datt ned i kjelleren, og har egentlig vært der siden.
Jeg er sliten i hodet, har et tankekjør uten like, får ikke sove om natten og livet er nå egentlig ikke helt fantastisk. Energien strekker ikke til, noe som påvirker min følelse som mamma til Hjertegullet. Det er det verste.

Jeg tror kroppen min trenger en pause nå, og jeg VET at familien min trenger en pause nå.

Det er over.

Ja, nå er det over for en stund.

Den siste eskimoen ville heller ikke feste seg, så da står vi her. Med verdens fineste Hjertegull, og et brennende ønske om småsøsken.

Inntil videre skal vi nyte tiden med Hjertegullet. Gi henne kun det beste; vår inderlige dype kjærlighet til henne.

Det som nå skjer videre er at når jeg føler jeg er klar til dette, så plukker jeg opp telefonen og ringer KK. Da vil det bli søkt på søskenforsøk, dette kunne bli gjort over telefonen, og trenger ikke gå gjennom fastlegen. Videre blir det å ta nye blodprøver og sånt. Siden jeg faktisk har blitt litt eldre og har født siden sist, så kan jo ting ha skjedd som gjør at fremgangsmåten blir annerledes enn sist.

Men først vil jeg ha rolige uker, bli 30 år og prøve å glemme dette litt.

Jeg har forresten, som siste i omgangskretsen skaffet meg SnapChat. Gøy! ;-D

Inntil det motsatte er bevist.....

....Så er jeg gravid igjen. Om et par ukers tid er det igjen tid for blodprøvetaking. 

Ellers er dagene fyllt av et sykt Hjertegull, som ikke har det så godt for tiden. Det er nok ikke annet enn vanlige barnehagebasilusker, men det er ikke gøy allikevel å se at hun ikke har det noe godt. 

Også denne gangen fikk jeg se embryoet på skjermen, og det hadde ikke delt seg så mye som med hjertegullet og det mislykka forsøket på tampen av 2013, men det hadde nå delt seg såpass at det var vanskelig å telle antall celler. Nå har vi ikke flere eskimoer igjen på frys, så vi krysser alt vi har. 

Jeg har ikke lyst å gå gjennom en ny runde med hormoner og uttak og alt det der, samtidig har vi sammen funnet ut at det blir en ny runde hvis dette ikke funker denne gangen heller. Hvis ikke vil vi komme til å angre den dagen det er for seint for at vi ga oss så tidlig, og ikke ga Hjertegullet noen søsken. Hun kommer til å bli så vanvittig bortskjemt om hun blir enebarn, så søsken vil være til alles fordel, tror jeg. Vi har nemlig ikke råd til å skjemme bort to barn (eller fler) ;-)

Til slutt vil jeg bare skryte litt av KK og avdeling for Assistert befruktning. Makan til flotte folk skal en lete lenge etter. Det er tydelig at dette er noe de brenner for å jobbe med, og det beroliger meg så veldig. Med massevis av lykkeønskninger i sekken gikk jeg derfra med en god følelse inni meg idag. Og ja, også denne gangen har jeg en magefølelse ang. kjønn... ;-) 

Ha en flott onsdag alle sammen!

Synsbedrag

Testen jeg la ut tidligere var nok bare synsbedrag, eventuelt en test med en feil. Er jo tross alt en veldig billig test...
Resultatet på blodprøven var under 5, altså veldig negativt, og om et par dager kan jeg vente meg blødning.
Planen videre er nå å vente på neste blødning igjen, altså om 5-6 uker eller noe, forhåpentligvis over nyttår hvertfall. Da prøver vi igjen, men den aller siste eskimoen vi har igjen...
Jeg var forberedt på dette, men jeg skal jammen innrømme at den skyggen allikevel ga meg et håp igjen. Nedturen ble derfor større enn jeg ventet allikevel...
Mannen er seint hjemme fra jobb idag, og jeg må snart ned i barnehagen å hente livets største glede. Gleder meg til å gi henne en kjempeklem, og antakeligvis krangle litt for å få henne med meg hjem. Min lille fine dramaqueen.

Må bare klarne hodet litt først.

Say what??

Og der begynte jeg på medisinene igjen gitt, om enn for en stakket stund... Hvorfor? Se her:

Ser dere det? Den er hvertfall ikke like hvit som samtlige andre tester jeg har tatt! Definitivt lettere å se skyggen "in real life". Åjåjåjåjåjåj, da ble det plutselig litt spennende å vente allikevel... Skulle jo bare ta en test for å bekrefte at de er blendahvite.... Ja, der fikk jeg den! Kryss fingrene for meg, please....

Tikk takk

Da er ventemodus inntatt.
Men hvordan venter man egentlig på noe man er sikker på ikke eksisterer?
Jeg bestemte meg så seint som imorges. Ringte jobben, sa jeg var syk. Tok turen på KK for å ta blodprøve. Nå venter jeg på svar. Negativt svar. Har ingen forventninger om noe annet. Jeg har så lite forventninger at jeg ikke engang har brukt medisinene siden igårmorges. Litt vemodig, men også litt deilig.

Vi har nå ett embryo igjen på frys. Vi ønsker å bruke dette også, så fort det lar seg gjøre. I papirene fra KK står det at man skal vente minst to måneder før man kan begynne på nytt. Blir det barn av det, så sier vi oss fornøyd med familien, og skal jammen være glad for to fine skatter. Blir det ikke noe av det heller skal vi (jeg) ta en skikkelig runde i tenkeboksen. Veie for og imot en ny runde eller stopp.

Uansett har vi jo verdens skjønneste jente, og vi har vært sinnsykt heldige som har fått henne! Hun er stort sett blid og fornøyd, men med et temperament som svinger fra det ene sekund til det andre. Etter barnehagestart har hun også begynt både med slåing og biting. Det er vi ikke akkurat helt glad for, og slår hardt ned på det, men det er nok som så mye annet en fase. Hun sover stort sett godt om natten, men våkner nå innimellom uten dyna si som hun ikke klarer å få over seg igjen halvveis i søvne. Så fort hun får dyna over seg igjen snorker hun stort. Hun er så skjønn når hun sover. Ja, ellers og altså, men det er noe med bildet av et sovende barn. Når det i tillegg er ens eget barn, er det noe som virkelig rører ved hjerterota. Samtidig er hun en virkelig solstråle når vi vekker henne om morgenen og spør om vi skal gå ned i barnehagen. På null komma niks står hun i senga og kaster smokken langt vekk. Det er så godt å vite at hun har det bra i barnehagen.
Språket er på fremad mars, og et par to-ords setninger har hun allerede i boks. Trenger jeg si at jeg er himmelsk stolt av vårt lille, men etterhvert store Hjertegull?

Tacokveld!

Her er det ikke noe nytt under solen. Jeg har under tvil hentet ut mer medisiner, da jeg idag tok siste Lutinus. Har testet omtrent hver dag i en uke, og hvitere tester får man ikke. (Takk til fertil.no som har superbillige tester. Nei, jeg er ikke sponset).
På mandag er det tid for blodprøve, men jeg vet ikke om jeg gidder å ta prøven. For all del, det er jo fremdeles tidlig å teste, men siden jeg testet positivt så tidlig med Hjertegullet, så får en jo masse mistanker om at kjøttkake 2 ikke har festet seg. Det er ikke litt antydning til to streker, og det ville det vel vært snart, eller? Nuvel, får se, kanskje jeg prøver å utsette blodprøven til tirsdag, det passer meg bedre ift. jobb og sånt. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal ringe for å spørre... Laben har vel kanskje åpent hele tiden? Får se hva jeg gjør, men jeg er uansett godt forberedt på at vi ikke lykkes denne gangen.

Lutinus er forresten verste driten jeg har vært borti, neste gang skal jeg spørre om jeg heller kan bruke Crinone. Jeg har sett meg nødt til å kjøpe truseinnlegg type ekstra long, vurderer nattbind faktisk... At noe kan produsere så mye utflod og søppel som bare renner i sånne mengder at jeg flere ganger daglig er redd det skal se ut som jeg har tisset meg ut er stressende. Kan ikke huske det var SÅ ille med Crinone, selv om det var gørrete det og.

Jeg har forresten et ekkelt munnsår på innsiden av kinnet. Å spise taco ikveld skal bli arti.

Takk til alle som har lest. Det gjør godt å få tømt hodet litt :-)

Det er for tiden stor trafikk. Vennligst vent.

Og jeg ventet. 17 minutter tok det før noen svarte i andre enden. Men nå er det gjort, om et par dager kommer det et brev i posten inneholdende resepter og diverse. Om litt går vi igang med fryseforsøk, skal Hjertegullet snart bli storesøster? Den som venter får se, og jeg er helt skjelven. Har trua, Hjertegullet kom jo på et fryseforsøk. Når det er sagt, så tar jeg heller ingenting for gitt. 

Jeg ligger for tiden langt på etterskudd med å holde meg oppdatert på bloggene jeg følger, så jeg kommer nok ikke til å lese meg opp på alt som har skjedd der ute. Tror ikke jeg har lest en blogg siden sommerferien, for etter ferien har jeg ikke hatt tid. Barnehagejenta, hus, jobb og mann tar alt av energi. Vi har forresten store planer på gang - vi er i gang med forhandlinger om husbygging! Med andre ord er det mye som skjer, og jeg gleder meg over hver dag som går, selv om jeg ikke alltid har tid til alt jeg ønsker. 

Ha en fin dag :)

(Har forresten kjøpt meg ipad, dette er første innlegget derfra. Jeg som aldri skulle ha noe fra Apple.....)

Søskenforsøk

Jada, jeg har faktisk begynt å tenke tanken, enda Hjertegullet bare såvidt har passert 10 uker i alder. Jeg er for all del mer enn fornøyd med den skjønneste jentebabyen du kan tenke deg, og det som frister minst i verden er en fødsel til... Joda, premien er uten tvil verdt alt sammen, og alle sier smerten glemmes. Joda, akkurat hvordan smerten føles er glemt. Men tankene som ble tenkt om hvor vondt det var - DE glemmer jeg ikke! Det var heller ikke en dans på roser å vente på at sting etter rift og klipp skulle gro, og tyngdefølelse i underlivet - jo, den er der fremdeles.

Vel, det var de egoistiske tankene rundt min fødselsopplevelse, og nei, har heller ikke skrevet fødselshistorien enda. Kanskje den kommer, kanskje jeg lar vær. Nuvel, det var vel heller ikke det dette innlegget skulle handle om. Det var søskenforsøk det!

Selv om vi er hodestups forelsket i vår lille solstråle, så kan vi ikke glemme de to eskimoene som fremdeles er nedfryst. Jeg vil jo også så gjerne kunne gi Hjertegullet et søsken - helst tre! Har egentlig alltid drømt om 4 barn, men har funnet ut at jeg mer enn gjerne tar til takke med hun vi har om vi ikke skulle få fler.

Det har seg sånn at når man har hatt egguttak, så må de "brukes" innen 5 år, hvis ikke blir de forkastet eller sendt til forskning. Og joda, 5 år er jo en stund det, men tenk da, det var jo allerede et år siden mitt egguttak i mai! Så hvor lenge vi må vente på neste innsett kommer jo igrunn an på om begge blir satt inn samtidig, eller om de tiner ett og ett egg. Jeg setter en knapp på det siste... Setter de inn ett og ett,så er ikke nesten 4 år sånn all verdens med tid... Kunne vel tenke meg å ha en bleiefri jente innen hun blir storesøster, men sånt kan ikke være med i betraktning her.

Men hva om ingen av eggene vil feste seg? Vil jeg da gå igjennom nye runder med sprøyter, uttak og alt det der? Vel - ikke hadde jeg all verdens til bivirkninger, og ikke var sprøytene så ille... Vel, det var ikke morro mens det holdt på, men verdt hvert stikk!

Forresten var ikke fødselen HELT jævlig... Det er latterlig når jeg tenker tilbake på det, men jeg følte meg så sinnsykt sexy etter fødselen! Bustete, bleik, glemt tannpuss i 2-3 dager, i sykehusskjorte og med blodige bleier av største type..... Jeg er ikke den som har følt meg mest sexy opp gjennom tidene akkurat, men da gjorde jeg det gitt... Hurra for hormoner! Samtidig tok jeg meg i å gråte fordi jeg ikke hadde fått et eneste strekkmerke eller andre synlige tegn på at jeg hadde født - ingen ville vel tro meg i at den nydelige lille jenta var min, når det ikke kunne synes??
Hoho, ja, sånn jobber altså hormonene.

Vel - søskenforsøk eller ikke. Jeg vil amme så lenge som mulig, og det går nå bra igjen, dog med litt kamp innimellom. Når jeg først fikk til ammingen er det neimen ikke bare-bare å gi seg med tap der heller. Har ikke vært bare kos akkurat, men det har jeg skrevet litt om før, så skal ikke gjenta meg mer der.

Nå skal jeg drikke opp glasset mitt med juice før jeg må gå å amme lille sovedyret mitt. Så vet dere det og ;)