Blod borte

Jeg har ikke blødd mer. Det var bare når jeg var på do igår at det kom. Det vil si, inatt og idag har det kommet bittesmå brune prikker med crinonen som har kommet ut, så jeg antar at det bare har vært litt såre slimhinner eller lignende. Jeg har jo heller ikke hatt noen smerter.
Vel, jeg skulle gjerne kontakte legen uansett, men har jo time imorgen, så jeg har faktisk valgt å vente. Så får jeg heller se hva som skjer etter det.
Jeg er fremdeles ganske rolig ang. dette, uventet lite redd, kjenner et snev av likegyldighet faktisk. Hvorfor er jeg det? Det er jo dette jeg ønsker mer enn alt annet i verden?! Om jeg ikke er redd for selve blødningen, så er jeg desto mer redd for hvorfor jeg føler slik jeg gjør.
Kanskje jeg bare har klart å roe meg med at skjer det, så skjer det, hvis ikke, så har vi fler sjanser. Ja, for den tanken har jeg tenkt mange ganger daglig siden vi startet denne karusellen av følelser og beskjeder.
Jeg vet ikke, egentlig, men akkurat nå føler jeg at jeg egentlig skal være glad for at jeg ikke har blødd mer i løpet av natten eller dagen idag. Da er det fremdeles håp, kjenner jeg.

Jeg håper at legen vil sykemelde meg fra jobb imorgen, slik at jeg kan konsentrere meg om praksis og alt som det innebærer. Derimot håper jeg hun er enig i at jeg kan fortsette praksis. Heldigvis er jeg på en plass uten masse tungt arbeid eller stress, så den biten er hvertfall grei. Skal jeg i det hele tatt tørre å nevne praksis til legen?

Mye greier å tenke på oppi dette her altså. Jeg er så trøtt, og vil helst bare sove hele tiden. Trur jeg skal sove litt nå, til mannen kommer hjem fra jobb. Åh, det hørtes ut som en herlig plan!

Klem til alle som skriver støttende ord. Det betyr veldig masse, og jeg setter utrolig stor pris på det!