Tom i hodet, full i magen

Imorgen blir min ellevte dag på rad hvor jeg har vært på enten skole eller jobb, samt sittet med oppgaver når jeg har vært hjemme. Vel, oppgavene ble ferdige og innlevert på lørdag, og det er jeg jammen glad for! Jeg er helt pumpa for energi, hadde ikke klart å skrevet en tøddel til om noe fagstoff! Kjenner at 11 dager på rad virkelig er i overkant av hva jeg klarer, men jeg gir meg heller ikke.

Men magen, den er full! Full av baby og full av liv! Er det rart jeg ikke klarer å følge med på forelesninger? Er jo mye mer spennende å kjenne på magen, om det skjer noe der, og det gjør det jammen ofte for tiden! Det er så utrolig gøy, og jeg kan ikke vente til det kjennes utenpå magen, slik at også mannen kan kjenne mirakelet som vokser der inne!
Det er virkelig en befrielse å kjenne at det er liv der inne, det betrygger meg mye når jeg vet det er liv.

Jeg vet forresten ikke hvor mye jeg har gått opp, for mannen hadde visst en krangel med badevekta her for et par uker siden. Han sier han bare skulle flytte på den for å støvsuge, men jeg vet da søren jeg ;-) Her er hvertfall resultatet:

Så, hva trur dere? Ja, jeg og ser jo alt støvet rundt der altså, men samtidig vet jeg jo at han er stor fan av Pondus, og at han ler skikkelig hver gang Else knuser sin badevekt av "ukjente" grunner. Lever han seg inn i fantasiene tru? Aner ikke. Vil jeg vite? Nei. Blir han sur om han leser dette? Tja, hvertfall litt ;-) Men han er ikke så svær, så jeg hadde egentlig blitt redd om det virkelig hadde vært vekten som sviktet, så jeg velger å  tro ham i sin forklaring :-P

Har også et magebilde jeg tok når jeg var akkurat 14 uker på vei, men jeg har sendt det til så mange på mms, derfor har jeg ikke veldig lyst å legge det ut her. Dessuten er jeg jo ikke 14 uker på vei lenger, jeg er 16!! 16+2, for å være nøyaktig! Det betyr under 4 uker til halvveis det! Og de fire ukene er jo de koseligste ukene iløpet av hele året, så det kommer til å gå fort!

Jeg har enda ikke "annonsert" på facebook at huleboeren eksisterer. På en side føler jeg det ikke er alle der som faktisk har noe med det å gjøre, på en annen side er det ingenting jeg heller vil, enn å skrive med store, fete bokstaver hva som foregår i magerommet mitt. For hva er vel egentlig mer naturlig? Og hva er vel mer morsomt enn å få tusen gratulasjoner fra nær og fjern? Vel, tusen gratulasjoner blir det neppe, for jeg har langt fra så mange "venner" der. Og når jeg skriver "venner" er det jo akkurat fordi det faktisk ikke er mer enn en håndfull av "vennene" som faktisk er mine venner. Og de vet det jo for lengst! Derfor: Hvor personlige blir alle gratulasjonene? Allikevel morsomt å få, men det betyr så mye mer med en melding på telefonen i ny og ned av de jeg faktisk har med å gjøre, enn en kommentar i en statusoppdatering.

Jaja, dere skjønner vel poenget mitt her? Jeg hadde aldri trudd jeg skulle klare å holde kjeft den dagen huleboeren endelig flyttet inn, hvertfall ikke etter overståtte 12 uker, men nå viser det seg altså at mine holdninger der virkelig har endret seg. For hvor personlige er alle gratulasjonene jeg selv skriver til folk jeg knapt kjenner? Hvorfor skal jeg da forvente personlige gratulasjoner tilbake?

Når dette er skrevet, så innser jeg virkelig at det er på tide med en opprydning på "venne"lista. Samtidig er det denne nysgjerrigheten min da.... Jeg kan bare ikke slette! Tenk alle graviditeter, forhold som kommer og går, bestemora til naboen til en i klassen over meg på barneskolen som dør... Det er jo viktig info, og jeg akter ikke å gå glipp av det!

Nuvel, kanskje jeg statusoppdaterer om lille huleboer etter ultralyden, om det viser seg at alt tilsynelatende er bra. Det er faktisk vanskelig å holde kjeft om det. Det er jo det største i livet mitt hittil! Bryllupet våres er ingenting i forhold, det varte jo bare en dag...

Der har mitt tomme hode tømt seg enda mer. Nå streiker jeg resten av kvelden! Koselig med skiskyting på tv-boksen og en bortgjemt mann da. Mannen har selv gjemt seg bort for å pakke inn kalendergaver til kjærringa si ;-) Snill, hva?

Beundring

Alle dere flotte mennesker som har kommentert leamusa i magen (ref: forrige innlegg) sier at det nok er lille i magen.

Jeg dåner nesten av beundring for den lille mirakelbabyen vår. Tårene triller, jeg er så forelsket!

I løpet av helgen trur jeg jammen jeg skal finne frem et dikt som min mamma fant i avisen mens hun ventet meg. Hun klipte det ut av avisen, rammet det inn og hang det på kontoret sitt på jobben.

Håper bare jeg finner det på en ikke veldig lur plass.

Tenk at for bare litt over et halvt år siden, så var babyen i magen ingenting! Ingenting annet enn en herlig tanke og en fantastisk drøm. Vel, nå er jo ikke det ingenting, men hun var hvertfall ingenting fysisk... Hvordan skal det gå an liksom? Ja, jeg bare spør!

Nei, det kan da ikke være... Eller???

Jeg kjenner ting jeg definitivt ikke har kjent før.

Jeg finner ingen steder at det kan kjennes før uke 16, kanskje tidligere om man har født før.

Men nå har jeg kjent det. Tre dager på rad, omtrent til samme tid. På forskjellig plass hver dag, men "seriene" kommer på samme plass.

Det er ikke mageromling, men det kan jo for alt jeg vet være en enkelt boble på avveie. Rettere sagt en tre-fire enkle bobler på avveie, som passerer samme plassen med kanskje et sekunds mellomrom.

Jeg synes bobleteorien høres merkelig ut, for det er ikke riktig slik bobler kjennes ut heller sånn egentlig.  Samtidig kan det jo være at det kjennes litt annerledes ut med mageromling når innvollene flytter rundt på seg der inne for å lage plass til gullet.

Jeg liker mye bedre å tro at det er lille huleboer som vil gi sine første små tegn til muttra si om at det faktisk er liv der inne.

Selv om det kanskje er tidlig....?? Noen som har mer og bedre erfaring enn meg på dette området?

Lille Lykken er 15 uker gammel! :-)

Ja, hun er vel faktisk talt eldre, siden hun ble hentet ut og befruktet i mai. Men utviklingen ble jo fryst, og jeg er idag 15 uker på vei med den beste Lykken i verden! Ingen ord kan beskrive hvilken glede jeg har i hele kroppen om dagen, og jeg håper bare med alle dere andre som holder på med dette at dere lykkes. Helst igår, seinest!

15 uker. Så sakte som de første ukene gikk. Ukene har virkelig fått opp tempoet,og raser avgårde, synes jeg. Kan jo ikke annet enn å glede meg over det. Tenk, om 5 uker er jeg allerede halvveis i dette svangerskapet. Halvveis! Ordet smaker så godt. Om tiden fortsetter i dette tempoet, så kan jeg virkelig si at dette har vært seiersrunden vår. Bare tiden vil stå litt stille, så fort hun er født. Jeg vet jo at det ikke kommer til å skje, men tanken er god, og som man sier: Det er tanken som teller! ;-)

Ellers er det ikke så mye nytt under solen her. Får virkelig testet energinivået mitt i dagene som kommer, for neste fridag er neste fredag. Da er det også faktisk blitt desember, folkens! Desember! Måneden med adventskos, julekos, og ikke minst ultralyd! Som jeg gleder meg. Gruer meg også litt, tenk om de ser at lille ikke er frisk. Frisk eller ikke, til oss er hun mer enn hjertelig velkommen Jeg vil bare ikke hun skal ha det vondt.
Det sies at 90% av alle bekymringer ikke vil bli noe av, og jeg pleier å ikke ta sorger på forskudd, men det er så veldig vanskelig nå. Det bunner nok bare i at jeg så innerlig vil at drømmen endelig skal oppfylles, og enda mer at Lykken er frisk. Mine bekymringer vil uansett ikke kunne endre eventuelle sykdommer hos Lykken. Den vil heller ikke hjelpe Lykken med å holde seg i magen i noen måneder til. Allikevel er de der. Bekymringene. Jeg må nok bare ha de også, helt til Lykken er ute av magen. Og da vil nok dagens bekymringer bytte plass med noen nye. Sånn er det bare, sånn vil det nok bare bli.

Håper alle har en fin dag der ute. Vi skal kose oss med hver vår kakaokopp og litt sjokolade.

Lille, vakre jente...

Den siste halve uken har vi hatt huset fullt av koselig besøk. Det er så fantastisk herlig å ha besøk, men både katta og vi må innrømme at det er litt deilig med litt søndagsfred for oss selv igjen. Pus var spesielt skeptisk til minstemann som var på besøk. Enda godt pus velger å stikke av, fremfor å angripe...

Ukene som kommer vil bli fyllt med skole og jobbing, samt litt babygrowing, men jeg håper å få tid til litt blogging igjen innimellom.

Dumpet over en hjemmeside idag, og nå har jeg jammen glemt hvordan jeg fant den, men det spiller heller egentlig ingen rolle. For mens noen er ute etter å sanke sympatistemmer til stortingsvalg om to år (les her), så er det andre som faktisk erfarer livet, slik livet er. Livet innebærer både sorger og gleder, noe også førstnevnte historie fint uttrykker. Men jeg ser forskjell på ekte sorg og ekte gleder. Har vel opplevd litt av begge selv.

Når det er sagt, så kan også jeg bli uendelig glad for at det endelig kommer litt snø, for i samme øyeblikk forbanne den aldri så litegranne. Nei, er ikke snurten av snø her enda, men dere ser tegninga.

Så kommer vi til en type ekte glede. Å vente barn. Å vente barn nummer fire! Så kan man møte en stor sorg, med at lille i magen er sykt. Alvorlig sykt. Såpass sykt at gjennomsnittlig levetid, om man overlever fødsel er 8,5 dager. Sorgen man finner i helsevesenets manglende empati, men gleden over at helsevesenet også har gode sider.
Men selv i en sånn situasjon finner en glede. Glede over hver dag lille holder seg i magen. Og etter fødsel: Gleder over hvert minutt, hvert sekund man fikk med lille.
Etter døden inntreffer, så finner man kanskje også glede i alle gode minner. Bilder. Filmer.

Jeg ble hvertfall ufattelig rørt av å lese historien om livet til lille Evy Kristine. Tårefabrikken gikk for mull maskin. Litt godt å se foreldrenes ståpåvilje, men det skulle strengt tatt ikke vært nødvendig synes jeg. I verdens beste land skal en ikke kjempe for å få lov å føde barnet sitt. Rett til å få senabort om barnet er så sykt skal ikke snus til å bli aborttvang! Det virker det nesten som disse foreldrene hos leger og eksperter på enkelte sykehs har vært utsatt for nettopp aborttvang. Hvertfall forsøk på sånn tvang.

Men nå skal jeg ikke si mer. Lag dere heller en kopp te/kakao og les historien selv. Gå bare inn her, så får dere alt.

Så kan dere jo gjette hva jeg tenker om triste Siv Jensen.

Mareritt!

Nå er jeg så lei.
Ei uke, hver natt, har jeg drømt at jeg har mistet lille gullet i magen. Ikke samme drømmen, nei, det er utrolig mange måter å miste et barn på, om man skal tro drømmene mine.
Jeg våkner livredd, og sliter litt med å finne søvnen igjen.

Jeg husker for noen år siden, det var vel kanskje før vi begynte å tenke tanken om barn og det. Da hadde jeg en rar drøm da! Tjukk som en blåhval kom jeg på føden, klar til å trykke. Ut kom ei geit. Fullvoksen, med horn og alt.

Jeg vil heller oppleve den drømmen enn alle drømmene jeg har hatt denne siste uken. Hadde sikkert måttet amputert alt fra navlen og ned, men heller det enn å miste et etterlengtet lite barn.

Jeg kan ikke la meg selv tro at jeg er sanndrømt, men jammen skal jeg love at det er utrolig skummelt! Når jeg våkner må jeg bare kjenne etter om magen fremdeles er der. Hittil har den jo vært det, og jeg priser meg lykkelig for hver dag, hver uke som jeg ikke enser en bloddråpe.

Jeg har enda til gode å se noen som har fått så stor mage som meg så tidlig, forresten. Det sier mannen min også, og venninnene mine. Det er nesten så jeg tenker innimellom at det er to gull der inne, bare at den ene gjemte seg godt ved første ultralyden. Vel, jeg tviler jo egentlig, for det var jo en innvendig ultralyd, og makan til roting med proben har jeg ikke vært borti noen gang trur jeg...

Menmen, tar gjerne imot stor mage tidlig jeg, det er en fin påminner om hva vi går gjennom nå :-)

Hva gjorde du 11.11.11 kl 11.11.11?

Jeg sov! Å GUD, så deilig det var! Eksamen er ferdig, og jeg har ikke mer pensum å pløye gjennom på en stund. Ikke for samme formål hvertfall. Jeg skrev armen av meg, nærmest, og måtte fysisk knekke opp fingrene når jeg var ferdig skrevet. Jeg er nok en som holder pennen for hardt, det er det ingen tvil om... Uansett, eksamen er skrevet, ferdig, og kan ikke endres på. Nå er det bare å vente på resultatet.
Jeg føler det gikk greit, men jeg har også sagt det før, og bare såvidt fått bestått...
Men en stk ferdig eksamen er veldig god grunn til å hvile kroppen. Det tar fremdeles energi å ha et voksende lite vidunder i magen. Jeg er generelt mer trøtt enn som ikke-gravid, men kjære vene, jeg sover gjerne jeg, så lenge dette går bra!
Åh, som jeg håper dette går bra!

Iste!

Mmmm... Iste, min nye favoritt! Som med youghurt, så er det heller ikke her hvilken som helst iste. Det er NØDT å være Nestea fersken. Den med sukker, skal sies, altså rosa kork. Fantastiske drikkevæsken!
Jeg har også fått tilbake lysten på litt brødmat. Vel, lyst på brødmat har jeg vel strengt tatt ikke, men det er ikke sånn at det byr meg helt imot lenger. Dermed blir det spleisebrød (neida, heller ikke hvilket som helst brød) med Jarlsberg og epleskiver på. Resten av eplet til "dessert". Se, jeg er ikke lenger så usunn, jeg begynner faktsik å få i meg MAT!
Kan ikke si annet enn at det er en stor lettelse, men jeg venter fremdeles på at jeg skal ha lyst på alt jeg ser, og at mat ikke lenger blir noe problem. Det skal bli deilig, jeg håper det skjer snart. Det er et slit i seg selv å tenke gjennom alt man har lyst på, eller helst absolutt ikke lyst på, bare for å finne noe jeg uansett ikke klarer å spise opp... Det er skikkelig demotiverende, men nå ser det ut til at noe er i ferd med å snu.
Vel, jeg skal heller ikke nå juble for høyt, for dette går veldig opp og ned hele tiden. Litt stabilitet hadde vært fint.

Dette var dagens eksamenslesingspause. Takk for den!

Siste innspurt

Lenge siden jeg har skrevet nå. Tiden har gått med til eksamenslesing, soving, jobbing og MASSE niesekos; hun er jo bare best!

Nå hadde jeg egentlig skrevet et kjempelangt innlegg om forskjellige frustrasjoner jeg bærer på når det kommer til utdanningsløpet og sykepleieres kvalifikasjoner, men det ble så rotete at jeg selv hadde problemer med å følge tråden når jeg leste gjennom, så jeg droppet den tanken.

I alle fall. Motivasjonen for å lese mer til denne eksamen er på bånn, og eksamen nærmer seg med stormskritt. Det er bare noen små, korte dager igjen til eksamen.

Forresten: Idag er jeg 13 uker!! :-D

Unnskyldningenes dag.

Jeg er så lei!
Dette har ingenting med graviditet eller noe sånt å gjøre, men noe heeeelt annet! Eksamenslesing...
Jeg er så lei nå, oppgavebesvarelser, bøker, all mulig litteratur om eksamensemnet.

Men en unnskyldning til å utsette det litt idag er at jeg faktisk ikke får skrevet ut gamle eksamensoppgaver, slik at jeg kan begynne på dem. Printeren får nemlig ikke kontakt med pc'n.

Joggu så leit, da blir det sjokoladespising istedet!