Endelig vinterferie!
Jeg og mannen reiser på en skikkelig dyr tur på fjellet fyllt med venner, ski, spa, mat, snø og vinter!
Eller ikke. På planen står ingenting annet enn total avslapning, hjemme. Billigst det. Er da visst nok andre ting å bruke penger på for tiden ;-) Skal nok innrømme at ovenfornevnte tur hadde vært koselig, om man hadde fjernet ski, men jammen er det godt å slappe av hjemme også. Tenk, ei hel uke med tid til å gjøre nesten ingenting. Akkurat nå virker det som et hav av tid, men jammen går ukene fort, og plutselig er det over. Det skal jeg ikke tenke op idag. Nå hører jeg allerede at sengen har begynt å rope, enda klokka bare er 19. Det er så innmari deilig å sove, og det klarte jeg sist natt. Åh, så herlig det var! Håper jeg får en sånn god natt igjen i natt. Våknet selvfølgelig 3 ganger med leggkrampe, men utenom det, så sov jeg så utrolig godt!
Er det noen av dere som både har hatt leggkrampe og født? For meg er leggkrampe den verste tenkelige smerten i verden, men jeg trur den skalaen sprenges i løpet av mai. Vel, den tid, den "sorg". Og enn så forferdelig leggkrampene er, så er det jo så fantastisk deilig så fort de er over :-) Tenk bare da hvordan en fødsel er... Gurimalla, jeg gleder meg! Har vel ikke vett til annet ;-)
God helg, folkens, og god vinterferie til dere andre som skal ha det denne uken!
fredag 24. februar 2012
torsdag 23. februar 2012
Magedanserinnen
"Desverre" er det ikke jeg som danser magedans altså. Det skulle virkelig tatt seg ut... Ikke eier jeg rytme i kroppen, og per nå har jeg vel heller ikke kroppen (eller bekkenet) til det akkurat. Spiller egentlig ingen rolle, for jeg synes magedans, sånn man tenker magedans skal være, ser rart ut.
Det er lille gullhøna i magen som danser i magen. Må vel være magedans det og, vel? Det ser ikke så lurt ut det heller, men gurimalla, så morrosamt det er! :-D Jeg koser meg med hvert eneste spark, uansett hvor ubehagelig det er. Vel, blir nok verre også med tiden, men hvor ille er det egentlig? Det er jo ikke ille, det er superherlig! ENDELIG er graviditeten et faktum, men hvor har tiden blitt av?
3 måneder igjen. 3 måneder. Det betyr jo at kun en tredjedel er igjen. Jeg vil jo fortest mulig hilse på lille jenta, men hadde virkelig aldri trudd tiden skulle gå så fort, om jeg først skulle bli gravid...
Forresten litt morro at jeg først de siste par ukene blir spurt om jeg er gravid av folk som ikke har visst noe ;-) Jeg har jo følt at jeg har hatt DEN magen skikkelig lenge, og at det absolutt ikke har vært noen tvil om hva som skjer i magen. Men nå har jo fokuset mitt virkelig vært på lille gullhøna og da, så ser det kanskje bedre sjøl enn hva utenforstående gjør? Dessuten er vel folk redd for å spørre. Og jeg skal virkelig innrømme, det hadde vært utrolig sårt om jeg hadde blitt spurt men ikke hadde vært gravid.
Men NÅ er det natt her i heimen. Jeg gleder meg til å sove, om jeg bare sovner...
Det er lille gullhøna i magen som danser i magen. Må vel være magedans det og, vel? Det ser ikke så lurt ut det heller, men gurimalla, så morrosamt det er! :-D Jeg koser meg med hvert eneste spark, uansett hvor ubehagelig det er. Vel, blir nok verre også med tiden, men hvor ille er det egentlig? Det er jo ikke ille, det er superherlig! ENDELIG er graviditeten et faktum, men hvor har tiden blitt av?
3 måneder igjen. 3 måneder. Det betyr jo at kun en tredjedel er igjen. Jeg vil jo fortest mulig hilse på lille jenta, men hadde virkelig aldri trudd tiden skulle gå så fort, om jeg først skulle bli gravid...
Forresten litt morro at jeg først de siste par ukene blir spurt om jeg er gravid av folk som ikke har visst noe ;-) Jeg har jo følt at jeg har hatt DEN magen skikkelig lenge, og at det absolutt ikke har vært noen tvil om hva som skjer i magen. Men nå har jo fokuset mitt virkelig vært på lille gullhøna og da, så ser det kanskje bedre sjøl enn hva utenforstående gjør? Dessuten er vel folk redd for å spørre. Og jeg skal virkelig innrømme, det hadde vært utrolig sårt om jeg hadde blitt spurt men ikke hadde vært gravid.
Men NÅ er det natt her i heimen. Jeg gleder meg til å sove, om jeg bare sovner...
mandag 20. februar 2012
Latskap lenge leve?
Ja, nå har det igjen blitt en altfor god stund siden sist jeg skrev noe. Saken er bare den, at det er faktisk ikke så mye å fortelle.
Dagene består i dårlig nattesøvn av forskjellige grunner og fulle dager. Når søvnen igjen skal bli en del av livet blir spennende å se, men jeg regner ikke med at det skjer med det første. Må si jeg gleder meg litt. Gleder meg litt mye, rett og slett. Skal det fortsette slik blir jeg nok sykemeldt fra jobben resten av svangerskapet, slik at jeg hvertfall kan konsentrere meg om skolen i det minste. Håper i det minste jeg skal klare skolen, føler jeg vil prioritere den, fremfor jobben akkurat nå.
Det er det flere grunner til. Jeg vil bli ferdig med skolen så fort som mulig, altså helst uten permisjon fra undervisningen, samt at jeg egentlig er drittlei jobben. Huff, det gjør egentlig ikke så godt å si det, men det er de harde fakta. Det er deilig å "slippe unna" faktisk. Enda så gode kolleger jeg har, og enda pasientene er de skjønneste... Det hjelper bare ikke. Til sommeren er det 6 år siden jeg begynte, og det begynner rett og slett å bli nok. Jeg er ute etter nye utfordringer nå, etterhvert, og de får jeg jo, så fort jeg blir ferdig med utdannelsen jeg holder på med nå. Er litt forskjell på hjelpepleier kontra sykepleier, for å si det mildt.
Siste uke i praksis er nettopp startet. Jeg har trivdes som bare det, men de søvnløse nettene gjør sitt til at jeg gleder meg til å bli ferdig. Praksis i seg selv er utrolig utmattende og energispisende. Praksis med nydlingen i magen gjør det ikke noe lettere, men jeg klarer det! Sprellene til nydlingen gjør alt mye enklere, søvnløs eller ikke.
Forresten har hun nå vært et halvt år i magen min nå, 26 uker! Ja, for vi har vært i svangerskapet i 28 uker nå, og har bare 12 igjen! Stellebord, kommode, bilsete, vogge, dyner og sengetøy er på plass, vogn er bestilt. Føler vi har noenlunde kontroll på hva vi har og trenger av utstyr til nydlingen vår :-)
Konklusjon: mine få innlegg bunner nok ikke i latskap.
Dagene består i dårlig nattesøvn av forskjellige grunner og fulle dager. Når søvnen igjen skal bli en del av livet blir spennende å se, men jeg regner ikke med at det skjer med det første. Må si jeg gleder meg litt. Gleder meg litt mye, rett og slett. Skal det fortsette slik blir jeg nok sykemeldt fra jobben resten av svangerskapet, slik at jeg hvertfall kan konsentrere meg om skolen i det minste. Håper i det minste jeg skal klare skolen, føler jeg vil prioritere den, fremfor jobben akkurat nå.
Det er det flere grunner til. Jeg vil bli ferdig med skolen så fort som mulig, altså helst uten permisjon fra undervisningen, samt at jeg egentlig er drittlei jobben. Huff, det gjør egentlig ikke så godt å si det, men det er de harde fakta. Det er deilig å "slippe unna" faktisk. Enda så gode kolleger jeg har, og enda pasientene er de skjønneste... Det hjelper bare ikke. Til sommeren er det 6 år siden jeg begynte, og det begynner rett og slett å bli nok. Jeg er ute etter nye utfordringer nå, etterhvert, og de får jeg jo, så fort jeg blir ferdig med utdannelsen jeg holder på med nå. Er litt forskjell på hjelpepleier kontra sykepleier, for å si det mildt.
Siste uke i praksis er nettopp startet. Jeg har trivdes som bare det, men de søvnløse nettene gjør sitt til at jeg gleder meg til å bli ferdig. Praksis i seg selv er utrolig utmattende og energispisende. Praksis med nydlingen i magen gjør det ikke noe lettere, men jeg klarer det! Sprellene til nydlingen gjør alt mye enklere, søvnløs eller ikke.
Forresten har hun nå vært et halvt år i magen min nå, 26 uker! Ja, for vi har vært i svangerskapet i 28 uker nå, og har bare 12 igjen! Stellebord, kommode, bilsete, vogge, dyner og sengetøy er på plass, vogn er bestilt. Føler vi har noenlunde kontroll på hva vi har og trenger av utstyr til nydlingen vår :-)
Konklusjon: mine få innlegg bunner nok ikke i latskap.
mandag 6. februar 2012
Til min ufødte venn
Jeg har tidligere fortalt om et dikt min mamma klipte ut av en avis når hun gikk gravid med meg. Utklippet rammet hun inn, og hadde på skrivebordet sitt på jobben. En eller annen gang før jeg lærte og lese fikk jeg diktet av pappa, og siden har det stått i ramme på rommet mitt, nå i huset mitt. Når jeg ble litt eldre, og skjønte hva diktet faktisk sier og ber om, så viste det meg mye om hvor ønsket jeg var, hvor høyt elsket jeg var - allerede før jeg ble født. Akkurat sånn jeg nå føler for vår lille jente. Nå føler jeg tiden er inne for å dele dette diktet med dere.
Hvem som har skrevet diktet vet jeg ikke, det står ikke på avisutklippet.
Til min ufødte venn
Ennå er du en del av min kropp.
Du ligger ganske rolig,
ruster deg til en ukjent verden.
Snart ytrer du ditt første ønske:
Slipp meg ut, gi meg en plass!
Plassen i våre hjerter er allerede din.
Vi ønsker å gi deg en plattform av kjærlighet
som kan gi deg et verdig liv
uten frykt for menneskers ondskap.
Min bønn er rettet mot verden:
La denne plattformen holde
Så min venn får sjansen
til å se det gode i oss.
Hvem som har skrevet diktet vet jeg ikke, det står ikke på avisutklippet.
Til min ufødte venn
Ennå er du en del av min kropp.
Du ligger ganske rolig,
ruster deg til en ukjent verden.
Snart ytrer du ditt første ønske:
Slipp meg ut, gi meg en plass!
Plassen i våre hjerter er allerede din.
Vi ønsker å gi deg en plattform av kjærlighet
som kan gi deg et verdig liv
uten frykt for menneskers ondskap.
Min bønn er rettet mot verden:
La denne plattformen holde
Så min venn får sjansen
til å se det gode i oss.
Hjemmedag...
Jammen ble det ikke ekstra lang-helg gitt, med "fri" også idag.
Har ikke tid til dette, skulle jo vært i praksis! Er jo begrenset hvor mange dager jeg ikke kan være der og, liksom... Vel, når jeg hoster, nyser og snørrer i ett kjør, så har jeg uansett ikke noe å gjøre blant nyopererte pasienter å gjøre. Jeg vil jo ikke påføre noen komplikasjoner heller.
Sov dårlig i natt gjorde jeg og. Magen har jeg ikke klart å ligge på på måneder, har igrunn aldri vært noen favoritt uansett. Ryggen er det nå ikke så trygt å ligge på, ettersom gulljenta er såpass stor nå at hun vil kunne klemme av hovedvenen som går tilbake til hjertet, som gjør det litt skummelt både for henne og meg. I tillegg Får jeg vondt i hoftene av å ligge på siden. Og med en tett nese som fører til pusteproblemer oppå det igjen, så sier det seg selv at søvnen ikke har den beste kvaliteten.
Jeg trur det er på tide å flytte lenestolen opp på soverommet, sånn et jeg ikke ligger flatt i det hele tatt. Ikke beste løsning det heller, men hey, det er jo bare 14 uker igjen nå! <3
Har ikke tid til dette, skulle jo vært i praksis! Er jo begrenset hvor mange dager jeg ikke kan være der og, liksom... Vel, når jeg hoster, nyser og snørrer i ett kjør, så har jeg uansett ikke noe å gjøre blant nyopererte pasienter å gjøre. Jeg vil jo ikke påføre noen komplikasjoner heller.
Sov dårlig i natt gjorde jeg og. Magen har jeg ikke klart å ligge på på måneder, har igrunn aldri vært noen favoritt uansett. Ryggen er det nå ikke så trygt å ligge på, ettersom gulljenta er såpass stor nå at hun vil kunne klemme av hovedvenen som går tilbake til hjertet, som gjør det litt skummelt både for henne og meg. I tillegg Får jeg vondt i hoftene av å ligge på siden. Og med en tett nese som fører til pusteproblemer oppå det igjen, så sier det seg selv at søvnen ikke har den beste kvaliteten.
Jeg trur det er på tide å flytte lenestolen opp på soverommet, sånn et jeg ikke ligger flatt i det hele tatt. Ikke beste løsning det heller, men hey, det er jo bare 14 uker igjen nå! <3
torsdag 2. februar 2012
HELG! Og litt svangerskaps"plager".
Det er ikke så ofte, men nå kan jeg faktisk si det, på en TORSDAG at det endelig er helg!! Åh, skal bli så deilig med tre dager fri istedet for to. Det gjør ufattelig godt for en kropp med en stk mage som begynner å bane seg veg. Det er faktisk sånn nå, at jeg må holde pusten når jeg tar på meg sko. Eller... Jeg holder ikke pusten, jeg får rett og slett ikke puste! Hvordan skal det da bli om 3 mnd? Å ta på sko når jeg står er ikke å vurdere en gang. Neida, jeg må, som alle andre hjelpetrengende SITTE for å få skoene på. Helst ville jeg hatt hjelp til å få de på også, men det får da vente et par måneder til, hvertfall. Det virkelig merkes at ting er i ferd med å skje, ja, det er sikkert og visst - og det gjør så vidunderlig godt!
Av "plager" kan jeg nå nevne: Halsbrann, leggkramper opptil flere ganger om natten, kløe over hele kroppen, dårligere bevegelighet, råmelk, og sist, men ikke minst kynnerne.
Jeg skriver plager i hermetegn, fordi jeg egentlig ikke ser på det som plager, selv om det ikke direkte er behagelig. Er det dette jeg må igjennom for å få familien jeg alltid har ønsket meg, så gjør jeg gladelig det!
Men la oss ta punkt for punkt.
Halsbrann: Her opplever jeg at ingenting hjelper, annet enn de pyton gaviscon tyggetablettene. Jeg har prøvd mais, melk, banan, love hearts, unngå mat jeg mener fremkaller det osv. Det hjelper ikke. Ikke meg hvertfall. Ta for eksempel banan. Startet dagen med en sånn en idag, på tom mage, uten halsbrann i utgangspunktet. Jaja, ikke den beste frokosten, men det var det jeg rakk imorges rett og slett. Vel, jeg satt i bilen hele veien til jobb og kjente på en av de verste rundene med halsbrann jeg har hatt! Nesten så jeg gulpet mavesyre, det kjentes hvertfall ut som det var rett før... Konklusjon: Banan er tålelig godt, men hjelper ikke mot halsbrann. Må nok bare innse at jeg enten får leve med halsbrannen i et par måneder til, eller stappe meg full i gaviscon. Pest eller kolera?
Leggkramper: Dette er noe jeg har slitt med i perioder igrunn hele livet. Et par ganger i året har jeg hatt en runde med kramper i leggene noen netter på rad. Det er himmelsk vondt, men så ufattelig deilig når det faktisk går over. I det siste kommer disse to periodene et par ganger i uken, det vil da si sånn ca hver eneste natt. Jeg har nå hatt så innmari til kramper at leggene er støle. Banan skal også hjelpe her, men nå har jeg også spist så mye banan i det siste at jeg snart begynner å tro det er den som lager krampene istedet.
Kløe: Når jeg var hos jordmor sist, så spurte hun om jeg hadde noe kløe i underlivet, siden det var store utslag på blod i urinen jeg hadde med. Nei, det kunne jeg lett avkrefte at det hadde jeg ikke. Jeg hadde bare såvidt kommet inn døren hjemme før jeg begynte å klø. Ikke i underlivet, vel og merke, men sånn ca. over alt ellers. Under armene, på magen, på ryggen, på halsen, på tærne, inni håndflatene og igrunn overalt man kan tenke seg at det kan klø. Det betyr altså hele kroppen, bare ikke underlivet, som jordmor spesifikt spurte om. Kløen skyldes nok tørr hud, for det hjelper med en gang jeg smører meg med fuktighetskremer. (Endelig et problem hvor jeg har funnet en løsning!)
Dårligere bevegelighet: Her skal nok ikke den voksende mage ta all skyld. De tidligere omtalte leggkrampene har nok også sin del av skylden. Som Dr.Phil sier når det kommer til endring i oppdragelse av unger: "Det kommer til å bli mye verre, før det blir bedre". Jeg trur jeg kan se en rød tråd i den setningen her også.
Råmelk: Egentlig ikke et problem i det hele tatt, bare et tegn på at kroppen er i stadig forandring og forbereder seg på den store hendelsen i mai. Merker det godt når jeg tørker meg etter jeg har dusjet, samt at mine hvite bh'er har merker i seg etter endt dag. De andre bh'ene har nok merker de og, men de synes ikke så godt som på de hvite. Jeg bruker heldigvis for det meste bh'er med polstring, ikke push-up asså, bare sånne som ikke er helt tynne. Hadde jeg bare brukt tynne, så hadde jeg nok vurdert ammeinnlegg. Ikke fordi det er så mye som kommer, sikkert ikke mer enn en dråpe eller to i løpet av dagen, men fordi jeg vil gjøre mye for å unngå å gå rundt med våte flekker på klærne midt på puppene, selv om det kanskje ikke er nok til det uansett.
Kynnerne: Kjennes godt. De er ikke vondt og veldig plagsomme, enda - men de er skikkelig ubehagelige, og bør ikke bli verre, synes jeg. Blir de verre vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å fullføre semesteret på skolen, og jeg har så innmari lite lyst til å ta permisjon derfra. Jo fortere jeg blir ferdig med skolen, jo fortere får vi bedre økonomi. Og bedre økonomi trengs, med lillegull på vei.
Da rakk jeg det akkurat. Å skrive ferdig innlegget før mannen kommer hjem og middagen skal begynnes på. Jeg hører nemlig bilen bak huset nå :-)
Ha en fortreffelig aften, mine venner! GOD HELG <3
Av "plager" kan jeg nå nevne: Halsbrann, leggkramper opptil flere ganger om natten, kløe over hele kroppen, dårligere bevegelighet, råmelk, og sist, men ikke minst kynnerne.
Jeg skriver plager i hermetegn, fordi jeg egentlig ikke ser på det som plager, selv om det ikke direkte er behagelig. Er det dette jeg må igjennom for å få familien jeg alltid har ønsket meg, så gjør jeg gladelig det!
Men la oss ta punkt for punkt.
Halsbrann: Her opplever jeg at ingenting hjelper, annet enn de pyton gaviscon tyggetablettene. Jeg har prøvd mais, melk, banan, love hearts, unngå mat jeg mener fremkaller det osv. Det hjelper ikke. Ikke meg hvertfall. Ta for eksempel banan. Startet dagen med en sånn en idag, på tom mage, uten halsbrann i utgangspunktet. Jaja, ikke den beste frokosten, men det var det jeg rakk imorges rett og slett. Vel, jeg satt i bilen hele veien til jobb og kjente på en av de verste rundene med halsbrann jeg har hatt! Nesten så jeg gulpet mavesyre, det kjentes hvertfall ut som det var rett før... Konklusjon: Banan er tålelig godt, men hjelper ikke mot halsbrann. Må nok bare innse at jeg enten får leve med halsbrannen i et par måneder til, eller stappe meg full i gaviscon. Pest eller kolera?
Leggkramper: Dette er noe jeg har slitt med i perioder igrunn hele livet. Et par ganger i året har jeg hatt en runde med kramper i leggene noen netter på rad. Det er himmelsk vondt, men så ufattelig deilig når det faktisk går over. I det siste kommer disse to periodene et par ganger i uken, det vil da si sånn ca hver eneste natt. Jeg har nå hatt så innmari til kramper at leggene er støle. Banan skal også hjelpe her, men nå har jeg også spist så mye banan i det siste at jeg snart begynner å tro det er den som lager krampene istedet.
Kløe: Når jeg var hos jordmor sist, så spurte hun om jeg hadde noe kløe i underlivet, siden det var store utslag på blod i urinen jeg hadde med. Nei, det kunne jeg lett avkrefte at det hadde jeg ikke. Jeg hadde bare såvidt kommet inn døren hjemme før jeg begynte å klø. Ikke i underlivet, vel og merke, men sånn ca. over alt ellers. Under armene, på magen, på ryggen, på halsen, på tærne, inni håndflatene og igrunn overalt man kan tenke seg at det kan klø. Det betyr altså hele kroppen, bare ikke underlivet, som jordmor spesifikt spurte om. Kløen skyldes nok tørr hud, for det hjelper med en gang jeg smører meg med fuktighetskremer. (Endelig et problem hvor jeg har funnet en løsning!)
Dårligere bevegelighet: Her skal nok ikke den voksende mage ta all skyld. De tidligere omtalte leggkrampene har nok også sin del av skylden. Som Dr.Phil sier når det kommer til endring i oppdragelse av unger: "Det kommer til å bli mye verre, før det blir bedre". Jeg trur jeg kan se en rød tråd i den setningen her også.
Råmelk: Egentlig ikke et problem i det hele tatt, bare et tegn på at kroppen er i stadig forandring og forbereder seg på den store hendelsen i mai. Merker det godt når jeg tørker meg etter jeg har dusjet, samt at mine hvite bh'er har merker i seg etter endt dag. De andre bh'ene har nok merker de og, men de synes ikke så godt som på de hvite. Jeg bruker heldigvis for det meste bh'er med polstring, ikke push-up asså, bare sånne som ikke er helt tynne. Hadde jeg bare brukt tynne, så hadde jeg nok vurdert ammeinnlegg. Ikke fordi det er så mye som kommer, sikkert ikke mer enn en dråpe eller to i løpet av dagen, men fordi jeg vil gjøre mye for å unngå å gå rundt med våte flekker på klærne midt på puppene, selv om det kanskje ikke er nok til det uansett.
Kynnerne: Kjennes godt. De er ikke vondt og veldig plagsomme, enda - men de er skikkelig ubehagelige, og bør ikke bli verre, synes jeg. Blir de verre vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å fullføre semesteret på skolen, og jeg har så innmari lite lyst til å ta permisjon derfra. Jo fortere jeg blir ferdig med skolen, jo fortere får vi bedre økonomi. Og bedre økonomi trengs, med lillegull på vei.
Da rakk jeg det akkurat. Å skrive ferdig innlegget før mannen kommer hjem og middagen skal begynnes på. Jeg hører nemlig bilen bak huset nå :-)
Ha en fortreffelig aften, mine venner! GOD HELG <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)