En uke er gått siden vi fikk bekreftet mistanken om at det ikke ville bli noen baby på oss - denne gangen. Dagene har gått med til jobbing og.... soving. Dvs. jeg får ikke sove om kvelden/natten, noe som fører til at jeg sjelden står opp før halv 2. Det er når mørket kommer, etter mannen har sovnet at tankene kommer. Jeg kan ikke vekke han, han skal jo på jobb dagen etterpå, men dere skal vite at jeg virkelig VIL vekke han. Snakker med han på dagtid, så han vet hvordan det er.
Tiltakslyst? Finnes ikke. Huset ser bomba ut, hverken mer eller mindre. Jeg kan ikke forvente at mannen gjør husarbeid, når det er jeg som er mest hjemme for tiden. Dermed ser huset ut som det gjør, for jeg kommer jo aldri igang.
Tankene som kommer er slitsomme, og sluker alt av hele meg. Jeg gjør ingenting annet enn å drømme meg bort på nettsider med babyutstyr. Jeg blir sint, frustrert og lei, og angrer. Hver gang. En dag må det vel bli vår tur? Men hvis dette ikke funker på oss, hva gjør vi da? Hva blir veien videre? Og hvordan får jeg tilbake all tiden jeg har brukt på babyutstyr? Jeg vet akkurat, i hodet, hvordan barnerommet skal se ut, men hva er vitsen å vite det? Hva er vitsen når man ikke engang vet om man blir foreldre? Alle kan si at "denne gangen har vi en god følelse på at dere lykkes", vel, gi meg heller en garanti. En god følelse hjalp ikke denne gangen, og kommer sikkert ikke til å hjelpe i fremtiden heller. Garantier, derimot, det tar vi gjerne imot. Men hvem kan gi oss sånne garantier? Ingen. Ingen i verden.
Vi har en haug med fadderbarn, en liten nevø, og en niese på vei. Jeg er så uendelig glad for alle disse små som kommer til verden uten at foreldrene har problemer. Vel, mora til et av fadderbarna sa jo at dem hadde slitt litt med førstemann, da hadde de jo tross alt prøvd i et halvt år før de lyktes. Slitt? Et halvt år? Kjøss meg... Vel, i alle fall, så er jeg som sagt uendelig glad for disse små. Samtidig er det en endeløs sjalusi som graver. Jeg vil ikke misunne omgangskretsen vår for dems unger. Jeg vil unne dem ungene. Stor forskjell der. Allikevel kan jeg ikke for at det er sjalusi og misunnelse som tar opp store deler av følelsene der.
På en måte er jeg glad for at vi er under Helse-Norge sine vinger når det gjelder dette. På en annen måte ikke. Jeg er uendelig glad for all hjelp vi kan få for dette, men igjen skulle jeg gjerne ønske meg en garanti. Selv om det skulle virke ganske idiotsikkert, å få et ferdig befruktet egg inn i livmoren, og i tillegg bruke en haug med medisiner for at livmoren lettere skal ta imot det befruktede egget, så er det ingen garanti. Ca. 30% pr forsøk, men totalt ca 70% etter at alle forsøkene er brukt. Dvs. at om 100 damer/par har brukt alle sine 3 forsøk, så er det fremdeles 30 av dem som fremdeles står der med urealisert drøm. Det er egentlig en skremmende høy prosentdel som står igjen uten barn, det har jeg alltid synes, etter gynekologen fortalte oss om det.
På toppen av det hele bor vi i et "barnevennlig" område, og enhver med litt vett skjønner hva det betyr. Massevis av små barn, barnevogner med minst en forelder på tur (ja, det ser ofte sånn ut, og ikke omvendt), lyder av herlig barnelek, og alt en gjerne skulle vært en del av selv. Som forelder sjølsagt. Har mest lyst å flytte. Lang vekk. Nå. Men av rent praktiske og økonomiske grunner får vi bare bli værende her. Enn så lenge.
Jeg kunne aldri trudd, sånn egentlig, at et negativt resultat skulle påvirke meg på denne måten. Jeg var jo tydeligvis aldri gravid, så det var jo ingen abort eller for tidelig fødsel eller noe slikt, det var bare rett og slett "bare" en haug med store forhåpninger og forventninger av målet som vi plutselig følte vi var så nær. Men det var visst ikke bare. Det var visst litt mer enn bare. Det er tydelig.
Kjære hersker over eskimoeggene våre. La hvertfall ett av dem bli hjertegullet som vi så høyt ønsker oss og drømmer om. Vi trenger en liten eskimo i livene våre! Helst fler, men ett skal holde.
Over til en annen ting som ufrivillig har vært en viktig del av livet mitt de siste ukene. Leamus. Still there! Tenkte egentlig ikke å skrive om den her, men så sto TV på, og den viser nå The Doctors, hvor de bl.a. har tatt opp hva leamus er, og hvorfor den kommer. Svarene var vel ikke helt som forventet, men det er rett og slett bare en ufrivillig sammentrekning av øyelokksmuskelen, som oftest varer kun i noen minutter. Vel, ganske mange minutter spør du meg, etter alle disse ukene... Leamus skyldes ofte for mye alkohol, koffein og stress, samt for lite søvn. Vel, stress skal jeg ikke nekte for at det har vært. Faktisk ganske mye stress, selv om jeg har hatt vansker med å innrømme det. Alkohol har jeg ikke drukket siden jeg husker ikke når, koffein... Vel, i form av Cola sikkert altfor masse. Men lite søvn? Niks... Det var jo to uker her hvor jeg ikke gjorde annet enn å sove. Så av hensyn til de teoriene om hva det kan skyldes, så kan de delvis ha rett.
Puh... dette var litt godt, egentlig. Jeg skulle jo ha en pause, og har fremdeles planer om det, men jeg innser nå for hver lille dag som går at bloggen er en god ting å ha. Jeg er rett og slett blitt glad i mitt lille fristed. Her kan jeg tømme meg for all galle jeg trenger å få ut på andre måter enn å snakke med mannen min eller noen annen. Tre jeg kjenner vet om bloggen min. To av dem leser den. Mannen min er den tredje. Han gidder ikke, han vet allikevel hva jeg skriver og tenker og føler, så han ser ikke vitsen. Men han vet om den, og kan lese hvis han vil. Helt greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar