7 egg!

Ja, overskriften røper vel alt ;-)
7 egg var altså det de fikk ut, jeg har det blått på gult! (Hei, det rimte!)
Det som skjedde idag var at jeg sto opp, trøtt i trynet etter maks tre timer med lukkede øyne. Tok 4 paracet, og spiste to skiver, og drakk et glass melk. Bare forbered dere, folks, her kommer (nesten) alle detaljer!
Mannen gikk på badet i annen etg, og gjorde sitt slitsomme bidrag til dagens hendelser, og jeg synes fremdeles ikke synd på han for den delen av ansvaret ;-)
Så kom vi opp på KK, og SOM VANLIG er det vanskelig å finne parkering der oppe, men vi fant da en plass, og tok den.
Henvendte oss i resepsjonen, og en av de skjønne damene tok imot oss. Jeg blir jo så glad i disse personene, selv om jeg vet de får betalt for å være der. Jeg ser på de at de trives i jobben sin, og det har så mye å si for hele opplevelsen av å være der!
Fikk tildelt ei seng, eller... lignet mer ei båre, med et teppe, pute, og en sånn superlekker sykehusskjorte. Fikk beskjed om å legge meg til rette, så skulle de komme med medisiner og sånt. Fikk en OxyNorm, som er morfin, og en kvalmestillende jeg ikke husker navnet på. Fikk også en fantastisk ekkel drink med noe beroligende oppi. Ble etterhvert så utroooolig trøtt, men skjønte ikke helt om det var medisinen eller mangel på søvn som gjorde det slik. Ble enig med meg selv om at det heeeelt sikkert var mangelen på søvn.
Helt til det var min tur, og jeg skulle gå en tur på do før inngrepet. Sjanglebøtte. Jeg sier ikke mer.
Så la jeg meg på den fantastisk (u)behagelige GU-benken, og det var ikke noe vondt, det som skjedde, selv om de var gjennom livmorveggen på både høyre og vensre side med ei nål. Ganske tjukk nål og egentlig, jeg er glad jeg så den ETTER de var ferdig, og ikke før de begynte. Det hele tok ikke mange minuttene, umulig mer enn 5 minutter, men jeg har kanskje sovnet innimellom der også. Jeg var så ufattelig sløv. Skal hvertfall si medisinen fungerte bra!
å var det å ligge på båren igjen og sløve en halvtime-45 minutter før mannen hentet meg og kjørte meg hjem. Var vel hjemme i 11-11.30 tiden eller noe, jeg så ikke på klokken. Prøvde å skrive innlegget da, men kjente jeg ble svimmel, så jeg bare la meg på sofaen og sov istedet. Mannen reiste på jobb igjen, og jeg sov til han kom inn dørene i 4 tiden igjen. Det var noen fantastiske timer.
Alt i alt var dette en god opplevelse, denne gangen. Jeg trur ikke lenger at jeg er overstimulert, siden jeg ikke kjente noe, og mange sier det er sinnsykt vondt om man er overstimulert. Jeg spurte ikke legen hva hu tenkte.
Det som da skjer videre er at de ringer imorgentidlig, for å si hvor mange egg som er befruktet, og istand til å kunne brukes. Jeg får da også vite om det blir innsetting, og det vil isåfall skje på mandag. Hurra. Så nærme målet har vi aldri før vært, og jeg kan ikke annet enn å håpe det er vår tur denne gangen.
Jeg er så spent at jeg knapt kan puste. Men det er da så dumt å la være å puste også, så jeg får vel bare fortsette med den aktiviteten en stund til.
Håper alle har en fantastisk fredag! :-)