Hvordan hindre en bil fra å bli stjålet?

Etter et noget negativt ladet innlegg her før idag, så synes jeg det er på sin plass med et som er litt mer humørfyllt. Ja, for jeg er jo ikke bare trist, jeg er jo glad også! Men som jeg skrev i en kommentar, så er det lett for at det er det negative som trenger å få utløp.
En kompis av mannen var tidligere sammen med ei, tja skal vi si spesiell, dame. Jeg gikk overhode ikke overens med henne, og her kommer litt hvorfor hun fikk mye imot meg. Jeg kan ikke si jeg hadde så mye hverken imot eller til overs for dama, for jeg rakk aldri å bli skikkelig kjent med henne. Det er relevant til historien at denne damen og kompisen til min mann bodde i en blokk noen kvartaler bortenfor oss når de var sammen, og at de kjørte golf, samme "fantastiske" bilen som Gert/Toppenavheia. Det er litt pga henne og hennes golf jeg fikk inspirasjon til dette innlegget.
Sånn, da var det sagt.
Det var en periode jeg virkelig hadde dilla på et PC-spill som heter Neighbours From Hell. Det går ut på at en tegneseriefigur skal gjøre livet surest mulig for naboen sin. Himla morro, og du må virkelig være taktisk. En dag skrev jeg derfor på topic på MSN "Neighbours From Hell". Hverken mer eller mindre. Jeg kunne da telle til kanskje ti før det kom opp et vindu med en samtale med denne damen hvor hun spør hva jeg mener med det. Jeg kobler ikke saken helt, og spør hva jeg mener med hva? Topicen din, får jeg til svar. Vel, sa jeg, det er et spill jeg har fått dilla på! Husker ikke helt hva hun kommenterte da, men det var tydelig hun ikke trudde meg. Jeg dreit i det, sa ingenting mer om det.
Jeg liker godt å surfe rundt på forskjellige humorsider på nettet, og en dag ikke så lenge etter Neighbours From Hell - hendelsen dumpet jeg over dette bildet:



Jeg lo så jeg grein, og bare MÅTTE legge det ut på Face, med en kommentar som at "Bare golfeiere er dumme nok". Jeg tenkte vel ikke over denne nærtagende damen, som også da spurte hva jeg mente om det, om jeg syntes hun og typen var dummere enn oss bare pga. bilmerket. Hoi... Ble svett av hele damen, og ikke direkte lei meg når hun slettet meg fra både MSN og Face.
Men tilbake til bildet. Jeg synes det er hysterisk morsomt. En sånn skikkelig solid sykkellås kan virkelig hindre en bil fra å bli stjålet. Ingen tvil om det :-D
Så Toppen, du er bare NØDT å skaffe deg en annen bil.

En uke - Tusen tanker

En uke er gått siden vi fikk bekreftet mistanken om at det ikke ville bli noen baby på oss - denne gangen. Dagene har gått med til jobbing og.... soving. Dvs. jeg får ikke sove om kvelden/natten, noe som fører til at jeg sjelden står opp før halv 2. Det er når mørket kommer, etter mannen har sovnet at tankene kommer. Jeg kan ikke vekke han, han skal jo på jobb dagen etterpå, men dere skal vite at jeg virkelig VIL vekke han. Snakker med han på dagtid, så han vet hvordan det er.
Tiltakslyst? Finnes ikke. Huset ser bomba ut, hverken mer eller mindre. Jeg kan  ikke forvente at mannen gjør husarbeid, når det er jeg som er mest hjemme for tiden. Dermed ser huset ut som det gjør, for jeg kommer jo aldri igang.
Tankene som kommer er slitsomme, og sluker alt av hele meg. Jeg gjør ingenting annet enn å drømme meg bort på nettsider med babyutstyr. Jeg blir sint, frustrert og lei, og angrer. Hver gang. En dag må det vel bli vår tur? Men hvis dette ikke funker på oss, hva gjør vi da? Hva blir veien videre? Og hvordan får jeg tilbake all tiden jeg har brukt på babyutstyr? Jeg vet akkurat, i hodet, hvordan barnerommet skal se ut, men hva er vitsen å vite det? Hva er vitsen når man ikke engang vet om man blir foreldre? Alle kan si at "denne gangen har vi en god følelse på at dere lykkes", vel, gi meg heller en garanti. En god følelse hjalp ikke denne gangen, og kommer sikkert ikke til å hjelpe i fremtiden heller. Garantier, derimot, det tar vi gjerne imot. Men hvem kan gi oss sånne garantier? Ingen. Ingen i verden.
Vi har en haug med fadderbarn, en liten nevø, og en niese på vei. Jeg er så uendelig glad for alle disse små som kommer til verden uten at foreldrene har problemer. Vel, mora til et av fadderbarna sa jo at dem hadde slitt litt med førstemann, da hadde de jo tross alt prøvd i et halvt år før de lyktes. Slitt? Et halvt år? Kjøss meg... Vel, i alle fall, så er jeg som sagt uendelig glad for disse små. Samtidig er det en endeløs sjalusi som graver. Jeg vil ikke misunne omgangskretsen vår for dems unger. Jeg vil unne dem ungene. Stor forskjell der. Allikevel kan jeg ikke for at det er sjalusi og misunnelse som tar opp store deler av følelsene der.
På en måte er jeg glad for at vi er under Helse-Norge sine vinger når det gjelder dette. På en annen måte ikke. Jeg er uendelig glad for all hjelp vi kan få for dette, men igjen skulle jeg gjerne ønske meg en garanti. Selv om det skulle virke ganske idiotsikkert, å få et ferdig befruktet egg inn i livmoren, og i tillegg bruke en haug med medisiner for at livmoren lettere skal ta imot det befruktede egget, så er det ingen garanti. Ca. 30% pr forsøk, men totalt ca 70% etter at alle forsøkene er brukt. Dvs. at om 100 damer/par har brukt alle sine 3 forsøk, så er det fremdeles 30 av dem som fremdeles står der med urealisert drøm. Det er egentlig en skremmende høy prosentdel som står igjen uten barn, det har jeg alltid synes, etter gynekologen fortalte oss om det.
På toppen av det hele bor vi i et "barnevennlig" område, og enhver med litt vett skjønner hva det betyr. Massevis av små barn, barnevogner med minst en forelder på tur (ja, det ser ofte sånn ut, og ikke omvendt), lyder av herlig barnelek, og alt en gjerne skulle vært en del av selv. Som forelder sjølsagt. Har mest lyst å flytte. Lang vekk. Nå. Men av rent praktiske og økonomiske grunner får vi bare bli værende her. Enn så lenge.
Jeg kunne aldri trudd, sånn egentlig, at et negativt resultat skulle påvirke meg på denne måten. Jeg var jo tydeligvis aldri gravid, så det var jo ingen abort eller for tidelig fødsel eller noe slikt, det var bare rett og slett "bare" en haug med store forhåpninger og forventninger av målet som vi plutselig følte vi var så nær. Men det var visst ikke bare. Det var visst litt mer enn bare. Det er tydelig.
Kjære hersker over eskimoeggene våre. La hvertfall ett av dem bli hjertegullet som vi så høyt ønsker oss og drømmer om. Vi trenger en liten eskimo i livene våre! Helst fler, men ett skal holde.

Over til en annen ting som ufrivillig har vært en viktig del av livet mitt de siste ukene. Leamus. Still there! Tenkte egentlig ikke å skrive om den her, men så sto TV på, og den viser nå The Doctors, hvor de bl.a. har tatt opp hva leamus er, og hvorfor den kommer. Svarene var vel ikke helt som forventet, men det er rett og slett bare en ufrivillig sammentrekning av øyelokksmuskelen, som oftest varer kun i noen minutter. Vel, ganske mange minutter spør du meg, etter alle disse ukene... Leamus skyldes ofte for mye alkohol, koffein og stress, samt for lite søvn. Vel, stress skal jeg ikke nekte for at det har vært. Faktisk ganske mye stress, selv om jeg har hatt vansker med å innrømme det. Alkohol har jeg ikke drukket siden jeg husker ikke når, koffein... Vel, i form av Cola sikkert altfor masse. Men lite søvn? Niks... Det var jo to uker her hvor jeg ikke gjorde annet enn å sove. Så av hensyn til de teoriene om hva det kan skyldes, så kan de delvis ha rett.

Puh... dette var litt godt, egentlig. Jeg skulle jo ha en pause, og har fremdeles planer om det, men jeg innser nå for hver lille dag som går at bloggen er en god ting å ha. Jeg er rett og slett blitt glad i mitt lille fristed. Her kan jeg tømme meg for all galle jeg trenger å få ut på andre måter enn å snakke med mannen min eller noen annen. Tre jeg kjenner vet om bloggen min. To av dem leser den. Mannen min er den tredje. Han gidder ikke, han vet allikevel hva jeg skriver og tenker og føler, så han ser ikke vitsen. Men han vet om den, og kan lese hvis han vil. Helt greit.

Jøss, det skjedde noe idag!

Fikk nemlig brev fra KK allerede idag om det som skal skje i august. Tidligere har jo disse brevene kommet bare noen dager før oppstart, men nå er det altså kommet resepter og alt, allerede. Det er jo bare supert, så slipper jeg å bruke ferien på å vente og å lure...
Jeg begynner altså på Provera igjen 8. august, i 10 dager. Så vil det jo da komme en blødning etterhvert. Første blødningsdag skal jeg ta en annen type tabletter, nemlig Progynova. Den skal jeg da ta 3 ganger daglig. Så blir det ultralyd 10.-12. syklusdag, siden det er første fryseforsøk. Hvorfor dette kun skjer ved første fryseforsøk aner jeg ikke, men de understreker at dette er enkortkonsultasjon. Denne dagen vil også innsetting av egg avtales.
To dager før innsetting av egg starter jeg med Crinone gel 2 (!!) ganger daglig, morgen og kveld. Innsettingsdagen skal jeg vente med å sette Crinone del til etter egget/eggene er satt tilbake. Så kommer et punkt jeg ikke forstår: Egget tines og settes tilbake neste dag. Neste dag etter hva da, om jege skal begynne med Crinone 2 dager før innsetting? Jaja, finner nok ut av dette. I alle fall skal jeg da fortsette med både Crinone 2 ganger daglig og Progynova 3 ganger daglig inntil uke 9 i svangerskapet, om det blir noe svangerskap.
Ellers er det veldig godt å få tilbakemelding på at det er en faktisk sjanse for at også "eskimoeggene" kan feste seg og bli til barn :-) Setter stor pris på sånne historier, for det er noe av det som har sådd tvil i hodet mitt om dagen.
Lurer igrunn veldig på hvordan dette skal gå. Så trøtt som ejg ble av Crinone sist, så skal jeg altså neste gang doble dosen. Jeg kan like godt si god natt idet jeg starter med det. Ellers er jeg igrunn glad for at det ikke er sprøyter innblandet denne gangen. Det skal bli deilig.
Men NÅ starter jeg skrivepausen min på ordentlig asså. Så får vi se hvor lenge den varer. Ha en god sommer så lenge, alle sammen. Husk, dere er i mine tanker. Klem til dere alle :-)

En bitteliten pause fra pausen

Jeg leser ikke så masse bøker. Det er ikke så mang bøker som treffer meg. Jeg liker godt å lese om personlige historier. Faktiske hendelser som setter sine spor i mennesker. Både mennesker rundt hovedpersonen(e) i boken, men også den som leser. Derfor liker jeg bøker som enten hovedpersonen eller noen i nær omkrets av en hovedperson har skrevet. Bøker som Regines bok, Sammen til verdens ende, Anne Franks dagbok osv. er bøker jeg rett og slett liker å lese... Nå har jeg lest enda en ny bok! Her er litt om den:
Jeg må bare fortelle om ei bok jeg leste ferdig igår. Har man ikke lett for å tømme tåretankene, så er denne boken et godt hjelpemiddel. Den handler om en forferdelig hendelse som utspant seg i Paris under krigen, nærmere bestemt i Juli 1942. Jeg kan virkelig anbefale denne boken. Det er en skremmende, fengslende historie skrevet av Tatiana de Rosnay. Boken heter Saras Nøkkel. Jeg har fått med meg at boken også er filmatisert, da flere har anbefalt denne filmen. Jeg ville gjerne lese boken først, og når jeg var ferdig med boken igår sjekket jeg kinoprogrammet. Joda, siste forestillingen var igår den, men den begynte akkurat når jeg var ferdig med boken, sånn i 2-tiden. Jaja, sjansen kommer vel igjen, er jo noe som heter DVD...
Dette er det som står bak på boken:
"Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer lillebroren sin i et skap like før familien arresteres av det franske politiet  i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d'Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir til døgn, og Saras desperasjon vokser.
Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vél d'Hiv blir Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun undersøker saken, snubler hun over Saras fortiede familiehistorie. Julia føler seg forpliktet til å skrive om jentas skjebne, og gjennom sine undersøkelser  tvinges hun til å stille spørsmål om sitt eget liv."
Ingen ville tro, at endestasjonen omsider skulle være Auschwitz. Under denne razziaen var det også flest kvinner og barn som ble fanget. Alle trudde disse var trygge, så kun mennene gjemte seg fra politiet. Ingen trudde heller at det ville være farlig, hvertfall ikke SÅ farlig, siden det var det franske politiet, og ikke tyske nazister som tok dem til fange.

Zakhor. Al Tichkah. Husk. Glem aldri.

Life goes on...

To avbrutte forsøk etterfulgt av et mislykket et... Det gjør noe med en... En bruker liksom opp sjansene sine for en dag å få barn. Det føles hvertfall litt sånn.
Ja, vi har jo tre egg på frys, men jeg har liksom ikke så stor troa på de fryste egga, sammenlignet med ferske, og vi vet jo alle nå hvordan det gikk med vårt nydelige, lille 9-delte egg. Vet ikke om det er rasjonelt å tenke sånn, men jeg gjør nå en gang det. Jeg vet jo at mange har blitt gravide også med fryseegg, men jeg trur ikke det skjer oss. En skal jo aldri si aldri, men det er sånn jeg føler det per idag hvertfall. Tenk om de ikke overlever opptining? Da er veien kort mot ny egguthenting, sprøyter, kviser på rare plasser, og alt som er baksiden av dette. Jeg håper bare at vi klarer det i løpet av de tre forsøkene våre, for vi vil ikke ha råd å fortsette på private klinikker. Adopsjon er også økonomisk uaktuelt... Med mindre vi vinner gode slanter på Lotto eller noe lignende. Vel, nå husker jeg ikke helt når jeg slengte inn en kupong sist, men jeg lever jo fremdeles i håpet. Håpløst håp akkurat det der. Nå er det ikke lenger bare den biologiske klokken som tikker, men også den offentlige forsøksklokka. Det svir i sjela, blir deppa av mindre.
Etter jobb idag har jeg brukt masse tid på sofaen. Har hatt noe sinnsykt til hodepine. Pleier å få vondt i hodet når jeg drikker lite i løpet av dagen, men idag har jeg faktisk drukket masse vann, sikkert halvannen liter tilsammen. Det er mye mer enn jeg pleier, så kanskje jeg har drukna hjernen min? Eller hulrommet der hjernen skulle vært? Isåfall så skjønner jeg godt hvorfor jeg har vondt i hodet. Kunne jo alltids ta noe Paracet eller noe, men jeg virkelig hater paracet. Jeg brekker meg, de setter seg fast i halsen, også går jeg rundt å raper på paracetsmak resten av dagen. Paracet smaker ikke bra, så da velger jeg å ha hodevondt istedet.
Igår var det askesky over her... Flytrafikken gikk visst som normalt, såvidt jeg fikk med meg, men nordsjøhelikoptrene hadde fri. Det var deilig, for de pleier å fly rett over hustaket her, så det rasler i glasskapet. Noe som ikke var riktig så deilig var å se hvordan bilen så ut. Ikke lenger blå, men grå. Til og med når det regnet var det akkurat som det var sølevann viskerne tok, ikke regnvann. Æsj... Grisevær, griseaske og grisevind. Idag har det ikke blåst så voldsomt egentlig. Jeg har sluppet å holde meg på hodet i frykt for at håret skal blåse av. Og nei, jeg bruker ikke parykk! Det har bare blåst masse.
Ellers lite å melde herfra... Vet ikke om jeg kommer til å gidde å blogge så mye fremover, er liksom ikke så mye som vil skje, annet enn jobb og skole frem til ferien, og det blir litt dumt å skrive om det hver dag. En skal heller ikke her aldri si aldri, men for nå tar jeg meg ei skrivepause, men jeg skal fortsette å lese deres blogger. Snakkes plutselig igjen! :-) Klemmer til dere alle.

Etter seinvakt...

Hvorfor er det alltid så vankelig å sove etter seinvakt, uansett hvor travel eller rolig vakten er? Jeg kan ikke fatte det... Irriterende er det hvertfall, like irriterende som den leamusen som FREMDELES kommer og går... Jaja, enda godt leamusa er i øyet og ikke i en fot eller noe, det hadde tatt seg ut. Tenk å ha leamus i en fot og arm på motsatt side, samtidig! Går sånt an? Kanskje det er sånn at jo fler befrukta egg man har i magen, jo verre leamuser kan man få? Kanskje Octomom hadde sånn leamus? Dette må vi virkelig fortsette å forske på, Ønskemor!
Når man ikke har babytanker i hodet lenger (ja, særlig), så kommer det jammen mange andre, rare tanker. Jeg husker at ei venninne fra barneskolen fortalte om det rareste ordet hun visste om. Det er briller. Hvorfor heter briller briller? På engelsk er det jo glasses, og svensk glassögon. Men på norsk betyr jo glassøye noe helt annet enn briller, men hvorfor er det akkurat ordet briller som skal beskrive disse tingene man setter på nesa for å kunne se bedre? Hu har igrunn rett. Briller er et supersnålt ord.
Ellers så jeg to smartinger ved jobben idag. De hadde boblejakker på seg. Det så deilig ut. Jeg ble nesten misunnelig, der jeg gikk å frøys i softshell'en min... Mine vinterklær er av prinsipp hengt i skap langt vekk fra gangen. Det er en prinsippsak, men etter det synet, så trur jeg jammen jeg må fire litt på det prinsippkravet.
Ellers har jo bloggverden fått verdens beste nyhet idag! Noen som enda ikke har fått det med seg? Hihi ;-)

ENBLIRTOELLERTRE ER GRAVID!!!!!!!

En av de fantastiske singelmammaene har klart det JomfruMaria en gang gjorde! Reiste til Danmark og ble befrukta! Åh, Danmark må jo ha de beste klinikkene, for erfaringer må de jo ha fått i løpet av de siste 2012 årene! :-D Og ikke vær redd for fordommer, frøken. Det er så utrolig mange barn som idag vokser opp med kun en av foreldrene sine av forskjellige grunner. De blir like fantastiske mennesker de også, og dere singelforeldre er fantastiske foreldre!
Forresten... Hvis Jesus ble født på julaften... Hvorfor feirer vi alderen hans på nyttårsaften? Det er annen tanke en kan lure seg grønn på. Vel.. Nå har jeg ikke lest bibelen, og jeg var heller ikke den som fulgte best med under kristendomtimene. Kanskje er det en logisk forklaring, men det er jo ingen andre som blir et år eldre en uke etter bursdagen sin.
Mange viktige spørsmål er herved stilt, og ja, jeg trur også selv at jeg snart begynner å bli gal ;-)
Gleder meg forresten til resten av uken, vel den resten som kommer etter dagvakten imorgen: Planen er da å gjøre minst mulig fordelt på mest mulig tid. Gleder meg til å sove litt ut, ja, som om jeg ikke har gjort annet de siste to ukene. Well... Shit happens! Må vel strengt tatt vaske litt hus og sånt også... Kjedelige greier...

Provera

Snakket med den koselige sykepleieren fra KK igjen idag, og har fått ny dato for oppstart. Skal ikke si jeg gleder meg, men skal drømmen oppnås, så er det noe som må til. Det blir ikke før etter ferien, Men det skal bli deilig å nyte ferien uten å ha medisiner og legetimer hengende over seg. Jeg begynner en ny Proverakur mandag 8.august. Akkurat nå er jeg glad for at det er såpass lenge til. Jeg er så sliten etter denne runden, det har virkelig tappet meg for energi.
Idag er det ikke så mye annet enn En blir To(eller Tre) jeg tenker på. Jeg ønsker så veldig for henne at hun har minst en spire i magen. Hun er en av damene her inne som fortjener det så innerlig, og nå er målet så nært, men fremdeles så fjernt.

Lettelse

Skal nok bli lettere å sove ikveld enn det har vært de siste nettene. Fordi jeg vet hva jeg nå har å forholde meg til. Jeg vet at det er ingen spire, trenger ikke bekymre meg mer for det, akkurat nå. Kjenner egentlig at det er litt deilig og avslappende. En stor lettelse å vite hva som skjer (eller ikke skjer) med kroppen, ikke tru, ikke mene, ikke føle i alle himmelretninger. Samtidig. Hver dag. Jeg hadde nok blitt letta om svaret hadde vært positivt også, men herregud... Det ville vært i en skala for seg selv! Jeg har forresten fremdeles leamus, så det betød nok ingenting.
Igjen, jeg setter veldig stor pris på all støtte dere gir. Det betyr enormt. Uten mannen min, vennene mine og bloggen (noe som også inkluderer alle dere), så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Vel, uten mannen min hadde vel situasjonen vært en annen, men jeg er uansett veldig takknemlig og glad for at jeg har han. Han er og blir best.
Men jeg lurer på hvem alle dere er! Mange av dere kommenterer, men enda mange fler titter bare innom. Jeg liker godt begge deler jeg asså ;-)
Jeg har idag fått vite om en hemmelig leser, ei venninne hadde funnet bloggen min gjennom en av de andre bloggene jeg følger, men det er jo bare koselig. Hun har slitt litt selv, men er nå under lykkelige omstendigheter, og venter en liten om noen mnd. Håper det går bra denne gangen, vennen. Kjempeglad i deg! <3
Men hvem er dere egentlig, alle dere andre? Ja, for jeg vet dere er der, har jo statistikk på bloggen. Jeg er egentlig ikke så opphengt i hvor mange lesere jeg har og sånt, men idag (asså, siden jeg ikke har lagt meg enda, regner jeg idag som mandag fremdeles), så var det noe som skjedde. Noens død, en annens brød, kan det kalles det? Nei, det hørtes veldig dramatisk ut egentlig, så finnes nok noe som passer bedre. Poenget er, at med gjennomsnittlig kanskje ca 60 sidevisninger og 50 lesere daglig (uten at jeg har finregnet), så var det jo litt merkelig at plutselig, på en sånn dag som idag, at det da er 293 sidevisninger og 134 lesere. Jeg vet egentlig ikke forskjellen på sidevisninger og lesere, men uansett er det jo frycktans svärt månge! Skulle gjerne klippet og limt statistikkskjemaet, bare for å bevise det, men jeg skjønner ikke hvordan man gjør sånt, så det får være. Vil bare understreke at jeg heller ikke har brukt bloggshout. Koselig at folk leser, virkelig, jeg blir bare nysgjerrig på hvem dere er alle sammen :-) Kanskje jeg kjenner flere av dere enn hun jeg nevnte litt over her?
Imorgen gleder jeg meg til å lese om En blir To(eller Tre), for å høre hva svaret på hennes blodprøve viser. Jeg trur nok ganske sikkert hun er gravid, for hun har tisset på pinne opptil flere ganger og fått positivt resultat på dem ;-) LYKKE TIL!
Men dette får være siste innlegget herfra idag. Spam spam og god natt.

Livets lysemørke side

Jeg husker når jeg var lita. Brukte ord som lysehvit og mørkesvart. Lo høyt av pappa som kalte rosa for lyserød. Han hadde jo ingen peiling!
Livet har lyse sider, og mørke sider. Dagen idag har vært lysemørk, eller mørkelys? Lysemørk klinger bedre, synes jeg.
En mørk men allerede fornemmet nyhet gjør at en må prøve å se lyst på tingenes tilstand. Jeg har kommet på noen ting som er positivt med at blodprøven viste negativt:

• Jeg slipper Crinone helt til 12. uke.
• Jeg slipper å ha termin midt i en praksisperiode
• Jeg kan drikke alkohyler i sommervarmen, om den kommer tilbake. Er vel ikke akkurat kjent for å være den som er hardest på flaska, men innimellom er det jo litt kos.
• Jeg kan reise på Bon Jovi konsert nå i Juni, uten å være redd for at jeg kan bli utsatt for kvalme
• Vi kan ha en morgenkvalmefri sommerferie
• Vi har mer tid til å spare penger til babyutstyr.
• Vi har ingen annen enn oss selv å tenke på i enda noen måneder

Ja. Det var altså mine punkter. Jeg hadde glatt ofret absolutt alle punktene, men skal man tenke positivt, så må man gjøre sitt beste.Det føler jeg nå at jeg har gjort.

Tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger fra dere alle sammen. Jeg har ikke ork til å svare dere alle og enhver, men jeg setter umåtelig pris på all støtte. Har lyst å gi dere alle en god klem! <3

Vi kommer nok ikke igang med nytt forsøk før til høsten, for kroppen skal komme seg til seg selv igjen, en eller to mensperioder, og før den har rukket det, så skal både vi og klinikken ha ferie. Når vet vi ikke enda, men seykepleieren på KK som ringte meg idag skulle ringe opp igjen imorgen, slik at vi kunne komme frem til en mer nøyaktig dato. Da er det innsetting av fryst egg som blir aktuelt, så jeg slipper vel så innmari masse medisiner og sånt da, tenker jeg. Jeg vet igrunn ikke helt hvordan de går frem med det, men finner vel fort ut av det også. Det eneste som er sikkert er at det blir to nye uker etter innsetting med altfor mye spenning.

Mer venting

Ja, ENDELIG ringte de. Sykepleieren som ringte, ringte fra sin private telefon - det viste seg at telefonnettet til hele Haukeland har vært nede i hele dag...
Resultat: Negativt.
Da blir det nok ikke mer før til høsten igjen, pga ferier både for oss og dem. HURRA! VENTING! Nei, det var ikke slik vi ville ha det...

Sprøøøø - som knekkebrøøøø'

Dagen idag startet ikke helt som øsnkelig. Våknet, sto opp, og satte meg i bilen for å komme meg på KK for å ta blodprøve. Jeg hadde jo da GLEMT at det var mandag, noe som betyr kø. Masse kø. Resulterte hvertfall i at jeg ikke kom frem før kvart over 8, og jeg kom inn for å ta prøven kl halv 9. Jeg spurte da om hvor lang tid damen trudde det ville ta før jeg fikk svaret, og hu sa da at de nettopp hadde sendt over en sending til analyse, men at jeg kunne vente meg en telefon etter kl 12 idag. Vel - jeg venter enda, og nå slutter de snart av for dagen... Har de glemt meg? Jeg har jo også brukt store deler av denne dagen på å sove på sofaen, og våknet ikke før nå nettopp, når mannen ringte for å si at han er på vei hjem. Vel, telefonlinjene er jo nå stengt, og jeg kan ikke få tak i dem for å mase.
Dessuten har jeg blødd litt igjen, både seint igårkveld og idag. Fremdeles ikke masse, og jeg har fremdeles ikke vondt, men plutselig kan det bli både mer blod og smerter. Trur jeg må få mannen til å kjøpe tissepåpinnetest på vei hjem idag, sånn at jeg hvertfall har noe å forholde meg til. Noe som viser enten eller, med en viss sikkerhet.
Jeg har leamus på det venstre øye. Betyr det noe? Nei, trukke det betyr annet enn masse irritasjon. Har vært sånn i hele dag.
Så det ser ut som at jeg er i samme båt som En blir To(eller tre), at svaret ikke kommer før imorgen. Enda en dag med pinefull venting.

Når mørket no har senka sæ...

...Så  burd æ verskli såvvå!
Men det var neimen ikke lett idag. Jeg som er så trøtt, selv om ejg har sovet masse, får ikke sove ikveld. Siste uka har jeg sovna før hodet har landa på puta så og si hver kveld. Gjelder altså ikke for ikveld. Etter en halvtime med snuing og vriing ved siden av en mann som skal stå opp lenge før fanden fiser, så valgte jeg å stå opp igjen. Resultat: Pc på fanget og sykling på tv. Nå er kanskje ikke pc på fanget det beste med tanke på en eventuell spire, men vi har en sånn pc-pute som visstnok også skal hindre/minske stråling. Dessuten omgir vi jo oss med så mye annen stråling ellers i hverdagen, i form av mobile nettverk, trådløse nettverk og mobiltelefoner, så jeg trur ike da at pc på fanget (med pc-pute) er det verste en kan gjøre. Er det "ment to be", så blir det nok uansett tenker jeg...
Jeg har også vært litt kvalm i helgen... Har ikke turt å nevnt det egentlig, men aller helst tenker jeg det er fordi jeg er så nervøs angående morgendagen. Det er så ille. Et prøverørsprosjekt, om jeg kan kalle det det, krever MYE venting. Tenk bare at det gikk ca halvannet år fra jeg gikk til fastlegen med dette for første gang til vi kom igang med det første (avbrutte) forsøket. Det var ille venting, man visste liksom ingenting. Samtidig skjedde det noe innimellom, som f.eks. utredning og X antall besøk i gyn.stolen. Men all ventingen imellom har vært ille. Nervepirrende. Vel, det var bare en svak forsmak på hvordan det har vært de siste to ukene, kanskje spesielt denne helgen. Denne ventingen har hittil vært den mest energikrevende, altoppslukende perioden på lang tid, kanskje i det hele tatt.
Imorgen er ventetiden over, da begynner vi forhåpentligvis på en ny ventetid. Seiersrundeventetiden.

Bare lureri?

Jeg begynner å tru at det lille blodet jeg fant i trusen igår bare var lureri. Og sånt liker vi å tru. For idag har det ikke vært noenting, NADA! Kan jeg igjen begynne å håpe? De ømme puppene er borte, men jeg kjenner fremdeles "noe" i underlivet. Aller helst er det Crinonen som gjør det, for som En blir To (eller tre) sa, så har jo også den bivirkninger som f.eks. blødninger og irritasjon rundt impliseringsstedet (Er det ikke det det heter? Husker ikke, og gidder ikke sjekke). Og impliseringsstedet er jo, som alle nå sikkert har fått med seg, i sjura. Hurra. Så kanskje de få bloddråpene igår bare var det? Eller var det en festeblødning? Om det var en festeblødning; hva var da de smertene jeg hadde første natten etter innsetting?
Får sikkert aldri svar på det, men det spiller egentlig heller ingen rolle, for imorgen, D-dagen, får vi vite om denne karusellturen har resultert i noe bra eller ikke. Vi skal uansett ut å spise imorgen. Enten for å feire, eller for å sørge. Uansett utfall er sikkert ingen av oss i stand til å lage noe middag selv allikevel. Synes vi vil fortjene sånt imorgen.
Endelig er altså arbeidhelga over, og jeg kan virkelig slappe av (haha, særlig) til imorgen. Imorgen. Dagen som for litt siden var evigheter unna er her snart. Veldig snart. Vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg mest. ja, for jeg gjør begge deler. Gleder meg til endelig å få et svar, gruer meg til å få et negativt resultat, ja, for sjansen er jo der for det også. Dessuten belager jeg meg mest på et negativt svar, slik at jeg heller kan bli positivt overrasket. En kan jo prøve å ta det som det kommer, alle og enhver, men det er næggu itte lett! For min del føler jeg for øyeblikket at jeg må prøve å forberede meg på et minus.
Spenningen er til å ta og føle på i heimen.

Løpet kjørt?

Enda et megakort innlegg:
Kom nettopp hjem fra jobb... Oppdaget da at Crinonen som hadde kommet ut igjen iløpet av de siste timene er misfarget. Med blod. Kan ikke være bra. Ikke mye blod, men mer enn nok til å skape tvil og dumme tanker.
Håper det ikke kommer mer nå, og at blodprøven på mandag fremdeles vil være positiv.

Tar det for hva det er...

Trøtthet. Søvnighet. Ømme pupper. Alle de tingene jeg vil tolke som gode tegn, det er jo ingenting annet enn bivirkninger av Crinone. Yippiyayey...
Hipp hurra for at det endelig er helg. Helgen har en tendens til å gå fort, og håper dette ikke er noe unntak. Jeg vil ha mandag 23.mai igår. Jeg vil ha den dagen overstått, jeg vil ha svar.
Jeg trur, nei jeg vet, at også mannen min tenker mye på dette her. Han ligger så urolig om natten som han aldri før har gjort, og våkner like trøtt som når han la seg. Trur han også synes det blir godt med helg nå. Idag har han laga pizza til det dovendyret av ei kone han bor med, og jeg synes idag også at jeg er verdens heldigste når det gjelder valg av mann. Han er jo bare best, det er det ikke noen tvil om.
Sorry folks, for at jeg er sløv med kommentarer om dagen. Jeg leser om dere, men så stopper det helt opp. Jeg koser meg virkelig med å lese og å følge med, det skal dere vite! :-)
Ønsker alle ei god helg. Om jeg ikke skriver noe i løpet av helgen så er det enten fordi jeg er på jobb, eller fordi jeg sover. Planen er nemlig å dele helgen opp i jobbing og soving. Fantastiske sengen <3