Amming = følelse av mislykkethet -> LØSNING?

Jeg har hele tiden sagt at jeg så gjerne vil forsøke amming, men at det ikke vil bli noe nederlag om det ikke går. Vel, lillemor ammes for full pupp, men får innimellom tillegg, rett og slett for å få dagene til å gå opp når pappan er hjemme med henne. Ja, dere husker vel - jeg var nødt å begynne igjen i praksis kort tid etter fødselen for å kunne fullføre studiene sammen med mine medstudenter.

Denne ordningen fungerer igrunn veldig godt, og det har den gjort i et par uker, siden vi så smått begynte å prøve oss med flasken. Men de to-tre siste dagene har hun rett og slett nektet å ta puppen på dagtid. På natten har det ikke vært noen problem - hittil hvertfall... Det ville være rart synes jeg, om dette skyldes forvirring rundt sugeteknikker, da det tross alt har gått bra såpass lenge som det har gjort, samtidig som problemet synes å være kun på dagtid. Samtidig så er ikke jeg den som har mest peiling, så det kan jo være det faktisk er forvirring.

Frustrasjonen hos meg har bygget seg opp i takt med lillemors hysteriske gråt. Listen med argumenter for å fortsette ammingen begynner å bli kortere. Listen med argumenter for å gå over til tillegg på fulltid vokser. Det at jeg tidligere sa at jeg ikke ville oppleve dette som et nederlag viser virkelig hvor lite jeg har peiling på dette, for det føles ikke som noe annet enn et stort nederlag å ikke få til ammingen skikkelig.

Når lillemor får mat på flaske har vi funnet ut at ca 125 milliliter per måltid er nok for henne. Hvordan vet man hvor mye hun får i seg med pupp?? Nei, det går jo ikke, og hver gang jeg pumper meg, så blir det forskjellig mengde. Alltid litt mer på venstre enn på høyre bryst, enda jeg synes jeg har ammet omtrent like mye på begge sider. Velvel, det spiller egentlig ingen rolle, så lenge lillemor får i seg nok. Det er ikke ofte jeg klarer å pumpe 125 milliliter, så jeg tviler egentlig på at hun får i seg nok ved ammingen alene.

Derfor har vi nå kommet til en løsning vi håper vil fungere. Det er at for hver gang lillemor nå skal ha mat, så pumper jeg meg, også tilsetter vi erstatning slik at det blir 125 milliliter tilsammen. Slik får hun i seg brystmelken, samtidig som vi vet hun får i seg nok. Det blir styrete, men jeg vil så gjerne hun skal få mest mulig brystmelk, det er jo tross alt det som er best for henne!

På natten er det ikke det samme styret å amme, så vi fortsetter med bare amming da. Hvertfall foreløpig, så får vi se hvordan det går.

Kun 7 vakter igjen i praksis nå, så får vi se - kanskje ammingen vil gå bedre igjen når jeg er hjemme på heltid igjen, slik at vi kan kvitte oss med flasken igjen? For en periode hvertfall.

Bedre dager

Vil starte innlegget med å si tusen takk for alle støttende kommentarer på forrige innlegg. Det var utrolig godt å se at vår situasjon ikke er unik. Det er jo egentlig noe man vet fra før, men hvordan kan man vite før man blir foreldre hvor vondt det faktisk er for et mammahjerte eller pappahjerte når den lille, uskyldige, etterlengtede skapningen har det så vondt at man er redd gråten tar livet av den lille? Vel, nå vet vi det hvertfall. Det er alt annet enn gøy. Heldigvis har vi denne helgen hatt gode dager - og netter. Det gjorde godt for både liten og stor her i huset. Litt hyling har det jo vært, men forsikring fra helsesøster og familie om at det uansett er normalt de første ukene er gode. Både pga umodent tarmsystem hos Hjertegullet, uerfarne foreldre og en mamma som helt klart ikke har oversikt enda over fy-fy mat. Det gjør det ikke mindre vondt i foreldrehjertene at Hjertegullet har det vondt, men nå vet vi det er normalt, og da roer vi oss en del med den tanken, og jeg trur også at hun merker at vi er roligere.

Velvel, nå er det tid for sengen her, hvertfall for mor og barn. Far har visst god tid.

Igjen, tusen takk, alle sammen!

Tunge dager...

Ingen har noengang sagt at det ikke er en omveltning i livet å få en nyfødt baby i hus. Ingen har sagt at det er rosenrødt. Ingen har sagt at det ville bli en lek. Det er det heller ikke blitt her i huset. Med en mann som jo har krav på 2 ukers pappaperm, men uten betaling, så var valget enkelt. Han må på jobb, vi trenger desverre pengene! Men med en baby som vil ammes i to timer før hun sover i en time, døgnet rundt, ja da blir dagene tunge. Det vil si; om natten er hun faktisk våken bare en gang, men samtidig kan hun gjerne holde det gående i tre timer. Ikke at hun ammes i tre timer, men i løpet av den tiden har hun gjerne 2-3 bæsjebleier, samt at hun absolutt ikke liker å ligge i vogga si. Men det SKAL hun, for ikke søren om jeg tør å ha henne liggende mellom mannen og meg om natten. Jeg er livredd for at en av oss skal snu oss over henne og... Ja... Tenk dere selv...
Dette fører til en pappa som naturlig nok er rimelig sliten når han omsider kommer hjem fra jobb. Når babyen i tillegg viser tegn til magevondt kveld og nattestid, hvor hun krummer beina under seg og hyler i lange perioder uten at noen triks i boken synes å fungere, nei, da er det ikke lett å være mamma og pappa til verdens nydeligste Hjertegull. Dårlig samvittighet sniker seg frem; Har hun rapt for lite? Når vet vi at hun har rapt seg ferdig? Hva i all verden har jeg spist som hun ikke tålte i melken? Er det kolikk som begynner å vise seg?
Vårt uskyldige, etterlengtede lille Hjertegull...

Jeg har hele tiden gledet meg til denne tiden med et ferskt, nyfødt barn i hus. Et helt nytt menneske vi skal lære oss å kjenne! Nå er jeg derimot så sliten at jeg ikke helt klarer å nyte det. Jeg VIL nyte det, ta vare på hvert minutt, hvert sekund med den nydelige, lille skapningen som kroppen min har klart å bære frem. Jeg føler meg så utakknemlig og utilstrekkelig når jeg har disse tankene, men samtidig klarer jeg ikke helt å gjøre så mye med det. At underlivet fremdeles føles rundjult etter fødselen, gjør det heller ikke mye bedre. Jeg skal ikke stå eller gå lenge før det gjør så vondt at jeg bare må sette meg eller helst legge meg igjen. En tur på badet for et bleieskift kan være nok.

Det skal ingenting til før tårene strømmer på. Det er nok at mannen spør hva som frister til middag.

På fredag får vi besøk av helsesøster, og jeg kjenner det skal bli godt. Jeg har mange spørsmål.

Vår nydeligste!

Det er faktisk det hun er, jenta vår!
Alt er her i rute, hun ammes og skiftes på, sover i tre timer, og ammes deretter igjen før hun blir skiftet på... joda, så sånn går no dagan! Innimellom er det selvfølgelig rom og tid til masse kos, og det er helt herlig når hun ser rett inn i øynene til enten meg eller pappaen, før hun plutselig blir sjeløyd og ser en helt annen retning. Eller... Ser i to helt andre retninger!

Formen min etter fødselen er igrunn helt grei. Ikke super. Sting og hevelser nedentil sørger for dette. For jeg måtte både bli klippet, samt at jeg fikk en liten rift underveis. Men vet du? Det er HELT verdt det! Og så lite plager som jeg tross alt har hatt underveid i svangerskapet, så skal jeg nå lett holde ut dette. Det vil jo dessuten gå over! I mellomtiden er jeg blitt venn med Paracet og Naproxen.

I kommunen jeg bor i, så holder de på med et prosjekt som heter "Jordmor Heim". Det er ikke bare min kommune som har dette, men det er heller ikke alle kommuner som har dette. Vel, Jordmor Heim er et utvidet tilbud til alle barselkvinner bosatt i kommunen som har født. Dagen etter vi var kommet hjem ringte en jordmor fra denne tjenesten, og jeg tok gledelig imot hennes besøk. Hun hadde med seg vekt for å veie Hjertegullet, samt at hun sjekket stingene mine og livmoren, hvordan den hadde trekt seg sammen etter fødselen. Sting og sånt så fint ut, men det som virkelig var spennende var jo klart hvor mye Hjertegullet veide! Før vi reiste fra barsel dagen før ble det tatt en vekt, og når jordmor var her, formiddagen etterpå, så hadde hun jammen lagt på seg 100 gram! Trur kanskje jeg har nok melk ja ;-)

Hadde tenkt å skrive fødselshistorien her også, men det blir ikke enda. Kanskje en annen dag :-)

Hjertegullet er født!

Hun er nå 4 dager gammel, og er selvfølgelig verdens nydeligste! Kom hjem fra sykehuset igår, og bare koser oss :-)

Livet er herlig!!

Overtidsvurdering

Joda, ingen fødsel, så den som tropper håperfull opp på overtidsvurdering, det er Fruen og Mannen. Sammen med 5-6 andre par. Eller, jeg vet ikke hva de andre parene var der for, men de satt i samme gangen som oss og ventet på tur.
Og vi ventet. Og vi ventet. Kom omsider inn til CTG-registrering, du vet, sånn bånd rundt magen, isvann og knapp i hånden. Båndet rundt magen registrerer hjerteslagene til babyen, samt eventuelle sammentrekninger i livmoren. Knapp i hånden for å trykke på hver gang jeg kjenner liv. Isvann for å få fart på babyen om det skulle være lite bevegelse. Trengte ikke isvann i den sammenheng, for her var det liv ja, som vanlig! Men så varmt som det var, så var det neimen ikke helt ille med isvann uansett.

Ut igjen. Vente mer. Lege til lunsj. Vi spiser også littegranne. 

Et par inn til legen før oss etter legen er ferdig å spise. Det betyr jo enda mer venting.

Mens vi venter kommer det en sprekkeferdig dame med ambulanse. Rett inn på føden. Det var nesten så jeg angret på hele familieforøkelsen, for det hørtes ikke deilig ut. Stemmebåndene hennes fungerte, for å si det sånn. Nei, prøver å tenke at jeg nok skal overleve. Dette også. Selv om jeg må innrømme at jeg holdt pusten så lenge jeg hørte henne.

Ultralyd. Babyen har nok fostervann, og er passe stor ifølge legen, ca 4000 gram. Er DET passe stor?? Synes det var større enn passe stor jeg... Jaja, det legen ikke ville se var uansett en liten baby, det hadde vært verre, sa han.

En haug med timer etter vi dukket opp kunne vi omsider vende nesa hjem igjen, med beskjed om å komme tilbake søndag for igangsettelse om ingen fødsel har skjedd til da. 70% sjans for at vi slipper å bli satt igang. Har på følelsen av at de resterende 30% heller mot oss.

Så joda, da får jeg jo oppleve å gå gravid i sommervarmen også. Om det ville være varmt som ikke-gravid, så kan jeg love det er varmt som gravid! Vann og isbiter er mine beste venner!

Den som venter på noe godt, osv...

Jah, for det er det vi gjør... Vi venter!
Jeg er lei av å vente nå, men hva kan man gjøre?
Vet liksom ikke om så mange flere forskjellige måter å skrive innlegg på om at vi fremdeles venter.
Helgen er blitt brukt på familie og konfirmasjon, og jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg fikk konfirmasjonen med meg! Så sånn sett er det ikke bare dumt at Hjertegullet ikke har kommet enda. Blir spennende å se på onsdag om overtidskontrollen sier noe om fødselen bør/skal bli satt igang, eller om naturen skal få gå sin gang... Vi får bare vente og se, rett og slett!

Får uansett sett henne på onsdag, for om hun ikke er født, så består en del av overtidsvurderingen av en ultralydundersøkelse hvor de sjekker mye greier :-) Blir jo ikke bare dumt det heller da!

Håper alle har hatt en fin helg!

Termin og stripping

Idag er dagen her: TERMIN!!! (Uten at det har noe betydning for om Hjertegullet vil ut. Hun har det visst veldig godt der hun er!)

Har vært hos jordmor på kontroll denne uken. Alt var bra med Hjertegullet, og alt er bra med meg. Det er supert at alt er bra med Hjertegullet, men skulle jammen ønske at ikke alt var like bra med meg. Ikke at jeg ønsker noe skal være farlig galt, men litt rier hadde ikke vært å forakte nå, etterhvert. De som har lest bloggen min den siste tiden trenger vel forøvrig ikke å være over gjennomsnittet smarte for å skjønne det, kanskje ;-)

Vel, jeg spurte jordmor om hun kunne sjekke meg i forhold til modning, og det gjorde hun. Jeg var da ikke særlig moden. Livmorhalsen var fremdeles et par cm lang, og pekte fremdeles relativt langt bakover. Hun fikk en finger opp livmorhalsen, noe som skulle bety at jeg har en åpning på ca en cm. Det kunne det være i flere dager, slik ejg forsto. Om man er moden er livmorhalsen flat, og vil peke mer fremover. Jordmor foretok da en stripping, for å se om det kanskje kunne gjøre underverker. Det var nesten så jeg angret på at jeg spurte, for det var neimen ikke deilig! Bet tennene sammen, og sa til meg selv at det garantert blir verre, det som kommer! Og hva er stripping? Joda, at hun røsker "litt" i livmorhalsen for å prøve å stimulere den til å tøye seg. For hodet til Hjertegullet lå langt nede i bekkenet, og en slik stripping kunne føre til at vevet i limorhalsen myket seg opp, slik at hodet kommer enda lenger ned, og en fødsel kunne være nært forestående. Hun kunne nok allikevel ikke love at noe ville skje i løpet av de første dagene.

Resten av dagen hadde jeg så kraftige og vonde kynnere, at jeg knapt klarte å reise meg fra sofaen. Etterhvert gikk dette over, og nå har jeg det akkurat som før strippingen. Hehe, hun har det visst ikke travelt lille Hjertegullet!

Ellers ble overtidsvurdering bestilt på sykehuset til dag 7 over termin, altså neste onsdag. Da vil det bli vurdert om jeg skal igangsettes eller ikke... Så får vi se om hun vil ut i mellomtiden, eller om hun holder seg der hun er til da. Jeg håper uansett at fødselen kommer igang av seg selv, og at igangsettelse blir unngått.

Ha en god 17.mai imorgen alle sammen!! :-)

Nattesøvn

...er mangelvare. Natt til søndag hadde jeg et par timer med noe jeg var SIKKER på at måtte være rier. Jeg vekte ikke mannen, da jeg husket jordmora hadde sagt at om jeg fint klarte å puste "normalt" mens de pågikk, så ville det ikke være aktuelt å komme på klinikken uansett. Grunnen til at jeg trodde det var rier var fordi jeg ikke klarte å sovne fra de, samt at de kom mer eller mindre ca hvert tiende minutt, dog med veldig varierende styrke.
Men så kjente jeg etter en stund at jeg måtte på do, så jeg sto opp, tisset, og la meg igjen. Det neste jeg husker er at jeg våknet mange timer senere, uten det minste tegn til smerter. Ikke har jeg kjent noe til lignende smerter etter det heller.

Nedtur.no

Igangsetting...

... har vært helgens prosjekt hittil.

Startet kvelden igår med sterk mat, etterfulgt av soveromsaktiviteter. Ikke direkte behagelig med den magen jeg har nå, men siden sæd inneholder prostaglandiner (eller hvordan det staves), samme hormonet som de bruker til å sette igang fødsel, så var det nå verdt forsøket selv om jeg har hørt at det absolutt ikke fungerer på alle. Sånn er det vel med de fleste kjerringråd, uansett. Det endte allikevel ikke opp med noen andre tegn til fødsel, annet enn de vanlige kynnerne jeg er vant med. Og kynnerne ser jeg ikke på som noen tegn til start av fødsel, så lenge de kjennes likedan ut.

Prosjektet fortsatte idag, med biltur i Bergen by. Som mange vet, selv om man ikke er fra Bergen, så er store deler av byveiene dekket med brostein. Det ble et par timer rundt omkring i byen, men ingen tegn til fødsel. MEN; jeg kan etter 6 år her si at jeg kanskje omsider begynner å bli kjent i egen by. Med andre ord: Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Nå skal nettet strigles for flere kjerringråd. Jeg har jo hørt så mange, men når man trenger de selv, så er de gått i glemmeboken. Har også hørt at lakserolje (avføringsmiddel) kan sette fart på sakene, men det er IKKE å anbefale folkens, det kan være livsfarlig da morkaka kan løsne!!

Jeg har med dette lagt dagens planer, og blir dermed opptatt en stund fremover. Håper jeg.

Fullmåne

Jeg har jo hørt, som så mange andre, at fullmånen kan ha innvirkning på klekkeferdige gravide-mager. Jeg tenkte HURRA, det er jo ikke SÅÅÅ lenge til termin, og det hadde virkelig passet perfekt om hun kom nå.

Men jeg må visst på Nille og kjøpe meg en tube eller ti med ekstra tålmodighet, for det skjedde ingenting her altså...

Vagg-vagg...

Ventetid

Det var nok ingen slimpropp den dagen. Bare et veldig stort ønske om at det kunne være det, og dermed syntes jeg jo selvfølgelig at det MÅTTE være den.
Velvel, vi venter fremdeles på fødsel og å hilse på Hjertegullet vårt vi.

Datoen er jo fremdeles ikke her, men den nærmer seg fort. Det er rart å se stellebordet på badet som er fyllt med bleier, bodyer, strømpebukser og masse annet babytøy. Det er helt bissart å tenke på at vår baby skal ligge oppå det bordet, og få på seg de bleiene og de klærne. Et lite menneske. Som vi er så heldige å få omsorgen for og oppdra.

Foreløpig blir det med tankene. Hun har visst ikke tenkt seg ut riktig enda :-)

Kontroll

Ingenting nytt under solen her... To dager siden slimpropphendelsen, men det skjer liksom ikke mer. Ikke enda hvertfall. Jeg må jo undres; var det virkelig slimproppen, eller er det bare jeg som synes det burde være slimproppen?
Det er jo enda to uker igjen til termindatoen, og en regnes faktisk ikke som overtidig før to uker ETTER denne datoen igjen. Innen to uker etter termindatoen regnes en faktisk som til termin om en fødsel skal skje. Det er ikke så mange som vet dette eller tenker over det, men det er sånn de tenker på sykehusene hvertfall. Så, slimpropp eller ikke, det er nok bare å smøre seg med tålmodighet.

Min mormor pleide å si: Ongan kjæm når dæm e klar dæm!

Hun hadde nok mye rett i det, gode mormora mi.

Ellers har jeg vært på kontroll idag. Alt virket fint og flott, hjerteslagene er som de pleier himmelsk å høre på. Blodtrykket var fint, og SFmålet helt perfekt! Ny time ble gitt til uke 40+1, så gjenstår det bare å se om jeg kommer da eller ikke. Hadde vært fint å slippe, og heller ha Hjertegullet i armene mine.

Nå skal jeg ha meg lunsj, og jammen skal jeg ikke bevilge meg en stor bolle med pistasjis og sjokoladesaus til! Ikke sunn lunsj, men himla god lunsj. Dessuten passer det så fint idag i Bergenssola :-)

Var det slimproppen??

Føler ingenting nytt idag, sammenlignet med hva jeg har følt tidligere. Kynnerne kommer og går med ujevne mellomrom, slik de har gjort i flere måneder. Bekkenet krangler på samme nivå som før. Like trøtt og lei som vanlig. Altså: Ingenting kjennes nytt!

MEN, og dette er et STORT men! Når jeg var på toalettet isted, så hadde det kommet en stor, helt gjennomsiktig slimklump! Er dette den beryktede slimproppen som noen kan oppleve som en start av fødsel? Jeg har jo hørt at den kan være rosa, eller i alle fall blodtilblandet, men det var ikke ett lite spor av blod, what so ever.

I den forbindelse søkte jeg litt på nettet, og fant at slimproppen også kan være gjennomsiktig. Det sto også at det fremdeles kan ta noen dager før fødsel, men nå er jeg jammen spent altså!! Var det slimproppen, eller bare litt unormal utflod liksom?

Måtte bare fortelle, jeg føler ikke dette er noe å dele på tryneboka, akkurat, samtidig er jeg for gira til ikke å si noenting til noen ;-)

Ha en super kveld, folkens! :-)

En liten oppdatering...

Det er fremdeles ikke så mye nytt å fortelle herfra. Snuppa trives nok godt inni magen, med å sparke mora i alt som kan gjøre vondt, eller i det minste ubehagelig. Men hu kan bare sparke, for hu vet nok kanskje ikke at mora faktisk liker det veldig godt, uansett hvordan det kjennes. Det betyr jo bare en ting: Hun er der, hun lever!


Alt er fremdeles klart, nå er også "baggen" påbegynt. Det som hittil er pakket:
-En tipakning med Capri-Sonne appelsinsmak (trur det er verdens beste drikke for tiden)
-En big bag m&m
-Klær til småtuppa
-En amme BH (skal ha med en til, men den er i skrivende øyeblikk på en karuselltur i vaskemaskinen)

Som sagt påbegynt, absolutt ikke ferdig.

Ellers går det i eksamensskriving her. Har gruppeeksamen som skal leveres om en stund, så tiden har vi på oss sånn sett. Heldigvis er gruppen såpass at de skjønner det er best å få den ferdig fortest mulig, slik at jeg også får gjort min del før fødsel. Vi har et stykke igjen enda, men vi har i det minste fordelt mye av arbeidet. Oppgavens omfang er ikke så veldig stor, så utfordringen blir nok her, som med de fleste andre oppgaver vi får, å begrense seg men samtidig få frem det man ønsker og ikke minst trenger for å få en oppgave med bestått-karakter.

Så joda, selv om det ikke er så mye på baby-fronten, så er det visst nok å gjøre på skolefronten. Begynte i praksis for en stund siden og, men jammen er det tungt. Jeg får gå så lenge jeg makter, og forhåpentligvis er formen til både småtuppa og meg såpass at jeg kan fortsette og fullføre praksis etter fødsel. Det blir nok ikke lett uansett, men jeg skal hvertfall prøve. Til syvende og sist er det uansett babyen og familien som er viktigst, så jeg skal ikke presse oss for hardt. Samtidig går jeg jo skolen for å gi familien et lite (men absolutt ikke stort) inntektsløft, samtidig som jobbmulighetene blir fler, så det er jo sånn sett for familien dette også.

Dessuten er det nok meg det blir verst for når jeg skal fortsette og fullføre praksis kort tid etter fødselen. Hjertegullet og pappaen kommer jo til å storkose seg hjemme alene! Det er jo så viktig at også de får knyttet gode, tette bånd uten at den plagsomme mammaen skal blande seg inn i alt mulig! I tillegg får jeg en time fri rundt lunjstider, hvor jeg enten kan dra hjem for å spise og amme, eller at de to tar turen til praksisplassen i samme hensikt.

Konklusjon: Det skal bli fantastisk deilig så fort praksis er ferdig, når småtuppa og jeg har HELE resten av sommeren på oss til å kose oss forderva!