3. svangerskapskontroll

Denne uken har jeg vært på svangerskapskontroll nummer tre. Du verden hvor fort tiden går! Fikk som vanlig høre de herlige hjerteslagene. Det er den beste lyden som finnes i mitt liv om dagen. Har nesten vurdert å kjøpe min egen lille dopplersak, men det koster sikkert mer enn jeg vil rekke å ha glede av det. Dessuten er det jo så fantastisk å ha noe sånt å glede seg til, når dagen for en ny kontroll kommer! Jordmor prøvde å kjenne etter hvordan lille mirakelet ligger i magen, og som jeg har tenkt sjøl, så ligger hun med hodet oppe, med ryggen til høyre og armer og bein til venstre. Det vil si, hun var ikke helt sikker på om det var hodet eller rompa som  lå oppe, men hun trudde det kanskje var hodet som lå oppe. At bein og armer er til venstre er det ingen tvil om, det er jo der jeg kjenner mest liv.

Hun kan fremdeles snu seg. Hun er fremdeles ikke i nærheten av å ha festet seg. Ikke at jeg helt vet når det skjer, men det hadde hvertfall ikke skjedd enda, sa jordmor. Om hun skulle finne på å ikke giddde å snu seg, så skal jeg da jammen klare en setefødsel vel? Mange har klart det før meg, og hva skal grunnen være til at jeg liksom ikke skal klare det? Vel, om omstendighetene tilsier det, så skal jeg hvertfall gjøre et tappert forsøk. Keisersnitt for meg er fremdeles noe jeg ikke ønsker, om jeg absolutt ikke MÅ!

Jordmor spurte meg om jeg hadde tenkt å amme, og det har jeg jo. For meg er det ikke verdens undergang om det ikke går, men jeg skal hvertfall prøve. Jeg kjenner selv mange flaskebarn, og de har jammen blitt gode mennesker, de og! Selv om amming jo er det beste for barnet, så finnes det idag mange gode alternativer. Men jeg skal prøve mitt beste. Jeg fikk i alle fall et fint lite hefte av jordmor om amming, samt litt informasjon. Hun anbefalte at jeg - istedet for brystvortenappings"trikset" jeg skrev om i forrige innlegg - heller kunne gå uten bh under tøyet en liten tid før fødsel. Det blir isåfall på hjemmebane, da det skal veldig lite til før det kommer noen dråper.

I underkant av tre uker igjen til neste kontroll, jeg gleder meg allerede!

Har forresten også meldt oss på fødselsforberedende kurs nå. Åh, som jeg gleder meg! Kurset er i arrangement av Den Norske Jordmorforening, så kvaliteten bør det jo ikke være noe å si på da :-) Koster litt, men dette med fødsel er noe jeg ikke har vært med på før, så jeg tenker at det kan være fint å få med seg.

Ønsker med dette alle sammen en riktig god helg!

Brystvortenapping

Hei og hå!

Tenk at jeg idag er 30 uker på vei! Det betyr bare 10 uker og to dager igjen til termin, og tiden kunne ikke flydd fortere... Gjør ingenting det altså, jeg gleder meg så utrolig mye til å hilse på lille frøken fryd.
Idag har jeg begynt å vaske klær til tupphøna, for noe har vi jo hatt i hus en stund allerede!
Gleder meg til å legge klær og alt på plass i kommoden på barnerommet, men barnerommet lukter fremdeles nyoppusset tross vask etter vask, og masse luft. Jeg undres virkelig på hva som kan få det rommet til å lukte litt godt, og ikke bare ekkelt. Lukta vil jo smitte over på klærne som lille spire skal gå med, og jeg vil ikke hun skal lukte oppussingsprosjekt, hun skal lukte baby!

Ellers fikk jeg et tips av en tante for noen dager siden, at det er lurt å herde brystene før man begynner med amming, om dette er noe man vil. Igrunn logisk, når jeg tenker meg om, for det er jo en sinnsyk kraft på disse små når sugerefleksen setter igang. Hun anbefalte da å "nappe" i brystvortene, gjøre de såre nå, før babyen kommer, slik at man kanskje unngår det i en viss grad når babyen først er ute. Det hadde funket på henne, sa hun, og jeg synes virkelig det er verdt forsøket. Og gidder man ikke gjøre det selv, så er det jo en utmerket aktivitet for den andre forelderen, om man har det tilgjengelig ;-) Sikkert ikke så mange som vil nekte å gjøre det hvertfall.

Ellers er det fremdeles masse liv i magen, men jeg forbereder meg på at det sikkert blir litt mindre fart fremover, da boltreplassen blir mindre og mindre. Bevegelsene hennes inne i magen er virkelig noe jeg vil komme til å savne når hun er ute. Det er så spesiell og herlig en følelse, jeg kan ikke få nok. Vel, såpass ærlig skal jeg være; det skal bli godt å få ribbein og urinblære for meg selv igjen!

Ha en flott dag, alle sammen!

VINTERFERIE!!

Endelig vinterferie!

Jeg og mannen reiser på en skikkelig dyr tur på fjellet fyllt med venner, ski, spa, mat, snø og vinter!

Eller ikke. På planen står ingenting annet enn total avslapning, hjemme. Billigst det. Er da visst nok andre ting å bruke penger på for tiden ;-) Skal nok innrømme at ovenfornevnte tur hadde vært koselig, om man hadde fjernet ski, men jammen er det godt å slappe av hjemme også. Tenk, ei hel uke med tid til å gjøre nesten ingenting. Akkurat nå virker det som et hav av tid, men jammen går ukene fort, og plutselig er det over. Det skal jeg ikke tenke op idag. Nå hører jeg allerede at sengen har begynt å rope, enda klokka bare er 19. Det er så innmari deilig å sove, og det klarte jeg sist natt. Åh, så herlig det var! Håper jeg får en sånn god natt igjen i natt. Våknet selvfølgelig 3 ganger med leggkrampe, men utenom det, så sov jeg så utrolig godt!

Er det noen av dere som både har hatt leggkrampe og født? For meg er leggkrampe den verste tenkelige smerten i verden, men jeg trur den skalaen sprenges i løpet av mai. Vel, den tid, den "sorg". Og enn så forferdelig leggkrampene er, så er det jo så fantastisk deilig så fort de er over :-) Tenk bare da hvordan en fødsel er... Gurimalla, jeg gleder meg! Har vel ikke vett til annet ;-)

God helg, folkens, og god vinterferie til dere andre som skal ha det denne uken!

Magedanserinnen

"Desverre" er det ikke jeg som danser magedans altså. Det skulle virkelig tatt seg ut... Ikke eier jeg rytme i kroppen, og per nå har jeg vel heller ikke kroppen (eller bekkenet) til det akkurat. Spiller egentlig ingen rolle, for jeg synes magedans, sånn man tenker magedans skal være, ser rart ut.

Det er lille gullhøna i magen som danser i magen. Må vel være magedans det og, vel? Det ser ikke så lurt ut det heller, men gurimalla, så morrosamt det er! :-D Jeg koser meg med hvert eneste spark, uansett hvor ubehagelig det er. Vel, blir nok verre også med tiden, men hvor ille er det egentlig? Det er jo ikke ille, det er superherlig! ENDELIG er graviditeten et faktum, men hvor har tiden blitt av?

3 måneder igjen. 3 måneder. Det betyr jo at kun en tredjedel er igjen. Jeg vil jo fortest mulig hilse på lille jenta, men hadde virkelig aldri trudd tiden skulle gå så fort, om jeg først skulle bli gravid...

Forresten litt morro at jeg først de siste par ukene blir spurt om jeg er gravid av folk som ikke har visst noe ;-) Jeg har jo følt at jeg har hatt DEN magen skikkelig lenge, og at det absolutt ikke har vært noen tvil om hva som skjer i magen. Men nå har jo fokuset mitt virkelig vært på lille gullhøna og da, så ser det kanskje bedre sjøl enn hva utenforstående gjør? Dessuten er vel folk redd for å spørre. Og jeg skal virkelig innrømme, det hadde vært utrolig sårt om jeg hadde blitt spurt men ikke hadde vært gravid.

Men NÅ er det natt her i heimen. Jeg gleder meg til å sove, om jeg bare sovner...

Latskap lenge leve?

Ja, nå har det igjen blitt en altfor god stund siden sist jeg skrev noe. Saken er bare den, at det er faktisk ikke så mye å fortelle.
Dagene består i dårlig nattesøvn av forskjellige grunner og fulle dager. Når søvnen igjen skal bli en del av livet blir spennende å se, men jeg regner ikke med at det skjer med det første. Må si jeg gleder meg litt. Gleder meg litt mye, rett og slett. Skal det fortsette slik blir jeg nok sykemeldt fra jobben resten av svangerskapet, slik at jeg hvertfall kan konsentrere meg om skolen i det minste. Håper i det minste jeg skal klare skolen, føler jeg vil prioritere den, fremfor jobben akkurat nå.
Det er det flere grunner til. Jeg vil bli ferdig med skolen så fort som mulig, altså helst uten permisjon fra undervisningen, samt at jeg egentlig er drittlei jobben. Huff, det gjør egentlig ikke så godt å si det, men det er de harde fakta. Det er deilig å "slippe unna" faktisk. Enda så gode kolleger jeg har, og enda pasientene er de skjønneste... Det hjelper bare ikke. Til sommeren er det 6 år siden jeg begynte, og det begynner rett og slett å bli nok. Jeg er ute etter nye utfordringer nå, etterhvert, og de får jeg jo, så fort jeg blir ferdig med utdannelsen jeg holder på med nå. Er litt forskjell på hjelpepleier kontra sykepleier, for å si det mildt.

Siste uke i praksis er nettopp startet. Jeg har trivdes som bare det, men de søvnløse nettene gjør sitt til at jeg gleder meg til å bli ferdig. Praksis i seg selv er utrolig utmattende og energispisende. Praksis med nydlingen i magen gjør det ikke noe lettere, men jeg klarer det! Sprellene til nydlingen gjør alt mye enklere, søvnløs eller ikke. 

Forresten har hun nå vært et halvt år i magen min nå, 26 uker! Ja, for vi har vært i svangerskapet i 28 uker nå, og har bare 12 igjen! Stellebord, kommode, bilsete, vogge, dyner og sengetøy er på plass, vogn er bestilt. Føler vi har noenlunde kontroll på hva vi har og trenger av utstyr til nydlingen vår :-)

Konklusjon: mine få innlegg bunner nok ikke i latskap.

Til min ufødte venn

Jeg har tidligere fortalt om et dikt min mamma klipte ut av en avis når hun gikk gravid med meg. Utklippet rammet hun inn, og hadde på skrivebordet sitt på jobben. En eller annen gang før jeg lærte og lese fikk jeg diktet av pappa, og siden har det stått i ramme på rommet mitt, nå i huset mitt. Når jeg ble litt eldre, og skjønte hva diktet faktisk sier og ber om, så viste det meg mye om hvor ønsket jeg var, hvor høyt elsket jeg var - allerede før jeg ble født. Akkurat sånn jeg nå føler for vår lille jente. Nå føler jeg tiden er inne for å dele dette diktet med dere.
Hvem som har skrevet diktet vet jeg ikke, det står ikke på avisutklippet.

Til min ufødte venn

Ennå er du en del av min kropp.
Du ligger ganske rolig,
ruster deg til en ukjent verden.
Snart ytrer du ditt første ønske:
Slipp meg ut, gi meg en plass!
Plassen i våre hjerter er allerede din.
Vi ønsker å gi deg en plattform av kjærlighet
som kan gi deg et verdig liv
uten frykt for menneskers ondskap.
Min bønn er rettet mot verden:
La denne plattformen holde
Så min venn får sjansen
til å se det gode i oss.

Hjemmedag...

Jammen ble det ikke ekstra lang-helg gitt, med "fri" også idag.

Har ikke tid til dette, skulle jo vært i praksis! Er jo begrenset hvor mange dager jeg ikke kan være der og, liksom... Vel, når jeg hoster, nyser og snørrer i ett kjør, så har jeg uansett ikke noe å gjøre blant nyopererte pasienter å gjøre. Jeg vil jo ikke påføre noen komplikasjoner heller.

Sov dårlig i natt gjorde jeg og. Magen har jeg ikke klart å ligge på på måneder, har igrunn aldri vært noen favoritt uansett. Ryggen er det nå ikke så trygt å ligge på, ettersom gulljenta er såpass stor nå at hun vil kunne klemme av hovedvenen som går tilbake til hjertet, som gjør det litt skummelt både for henne og meg. I tillegg Får jeg vondt i hoftene av å ligge på siden. Og med en tett nese som fører til pusteproblemer oppå det igjen, så sier det seg selv at søvnen ikke har den beste kvaliteten.

Jeg trur det er på tide å flytte lenestolen opp på soverommet, sånn et jeg ikke ligger flatt i det hele tatt. Ikke beste løsning det heller, men hey, det er jo bare 14 uker igjen nå! <3

HELG! Og litt svangerskaps"plager".

Det er ikke så ofte, men nå kan jeg faktisk si det, på en TORSDAG at det endelig er helg!! Åh, skal bli så deilig med tre dager fri istedet for to. Det gjør ufattelig godt for en kropp med en stk mage som begynner å bane seg veg. Det er faktisk sånn nå, at jeg må holde pusten når jeg tar på meg sko. Eller... Jeg holder ikke pusten, jeg får rett og slett ikke puste! Hvordan skal det da bli om 3 mnd? Å ta på sko når jeg står er ikke å vurdere en gang. Neida, jeg må, som alle andre hjelpetrengende SITTE for å få skoene på. Helst ville jeg hatt hjelp til å få de på også, men det får da vente et par måneder til, hvertfall. Det virkelig merkes at ting er i ferd med å skje, ja, det er sikkert og visst - og det gjør så vidunderlig godt!

Av "plager" kan jeg nå nevne: Halsbrann, leggkramper opptil flere ganger om natten, kløe over hele kroppen, dårligere bevegelighet, råmelk, og sist, men ikke minst kynnerne.
Jeg skriver plager i hermetegn, fordi jeg egentlig ikke ser på det som plager, selv om det ikke direkte er behagelig. Er det dette jeg må igjennom for å få familien jeg alltid har ønsket meg, så gjør jeg gladelig det!

Men la oss ta punkt for punkt.

Halsbrann: Her opplever jeg at ingenting hjelper, annet enn de pyton gaviscon tyggetablettene. Jeg har prøvd mais, melk, banan, love hearts, unngå mat jeg mener fremkaller det osv. Det hjelper ikke. Ikke meg hvertfall. Ta for eksempel banan. Startet dagen med en sånn en idag, på tom mage, uten halsbrann i utgangspunktet. Jaja, ikke den beste frokosten, men det var det jeg rakk imorges rett og slett. Vel, jeg satt i bilen hele veien til jobb og kjente på en av de verste rundene med halsbrann jeg har hatt! Nesten så jeg gulpet mavesyre, det kjentes hvertfall ut som det var rett før... Konklusjon: Banan er tålelig godt, men hjelper ikke mot halsbrann. Må nok bare innse at jeg enten får leve med halsbrannen i et par måneder til, eller stappe meg full i gaviscon. Pest eller kolera?

Leggkramper: Dette er noe jeg har slitt med i perioder igrunn hele livet. Et par ganger i året har jeg hatt en runde med kramper i leggene noen netter på rad. Det er himmelsk vondt, men så ufattelig deilig når det faktisk går over. I det siste kommer disse to periodene et par ganger i uken, det vil da si sånn ca hver eneste natt. Jeg har nå hatt så innmari til kramper at leggene er støle. Banan skal også hjelpe her, men nå har jeg også spist så mye banan i det siste at jeg snart begynner å tro det er den som lager krampene istedet.

Kløe: Når jeg var hos jordmor sist, så spurte hun om jeg hadde noe kløe i underlivet, siden det var store utslag på blod i urinen jeg hadde med. Nei, det kunne jeg lett avkrefte at det hadde jeg ikke. Jeg hadde bare såvidt kommet inn døren hjemme før jeg begynte å klø. Ikke i underlivet, vel og merke, men sånn ca. over alt ellers. Under armene, på magen, på ryggen, på halsen, på tærne, inni håndflatene og igrunn overalt man kan tenke seg at det kan klø. Det betyr altså hele kroppen, bare ikke underlivet, som jordmor spesifikt spurte om. Kløen skyldes nok tørr hud, for det hjelper med en gang jeg smører meg med fuktighetskremer. (Endelig et problem hvor jeg har funnet en løsning!)

Dårligere bevegelighet: Her skal nok ikke den voksende mage ta all skyld. De tidligere omtalte leggkrampene har nok også sin del av skylden. Som Dr.Phil sier når det kommer til endring i oppdragelse av unger: "Det kommer til å bli mye verre, før det blir bedre". Jeg trur jeg kan se en rød tråd i den setningen her også.

Råmelk: Egentlig ikke et problem i det hele tatt, bare et tegn på at kroppen er i stadig forandring og forbereder seg på den store hendelsen i mai. Merker det godt når jeg tørker meg etter jeg har dusjet, samt at mine hvite bh'er har merker i seg etter endt dag. De andre bh'ene har nok merker de og, men de synes ikke så godt som på de hvite. Jeg bruker heldigvis for det meste bh'er med polstring, ikke push-up asså, bare sånne som ikke er helt tynne. Hadde jeg bare brukt tynne, så hadde jeg nok vurdert ammeinnlegg. Ikke fordi det er så mye som kommer, sikkert ikke mer enn en dråpe eller to i løpet av dagen, men fordi jeg vil gjøre mye for å unngå å gå rundt med våte flekker på klærne midt på puppene, selv om det kanskje ikke er nok til det uansett.

Kynnerne: Kjennes godt. De er ikke vondt og veldig plagsomme, enda - men de er skikkelig ubehagelige, og bør ikke bli verre, synes jeg. Blir de verre vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å fullføre semesteret på skolen, og jeg har så innmari lite lyst til å ta permisjon derfra. Jo fortere jeg blir ferdig med skolen, jo fortere får vi bedre økonomi. Og bedre økonomi trengs, med lillegull på vei.

Da rakk jeg det akkurat. Å skrive ferdig innlegget før mannen kommer hjem og middagen skal begynnes på. Jeg hører nemlig bilen bak huset nå :-)

Ha en fortreffelig aften, mine venner! GOD HELG <3

Mirakelbarn

I Kina er mirakelbarn de barna som presterer utrolige ting under press.

I min verden er mirakelbarn alle barna som trosser alle odds og blir født, uten ytterligere krav.

Måtte bare si det.

Et møte med døden

Når man jobber i helsevesenet hender det jo at man møter døden.
For meg blir det aldri en vane, aldri en rutine, og aldri gøy. Det er virkelig den delen av mitt yrke jeg absolutt ikke liker i det hele tatt. Heldigvis har det for min del vært lenge mellom hver gang.
Denne uken har jeg vært med i stell av en død person. Det er noe jeg aldri kan venne meg til, og jeg gruer meg i forkant hver eneste gang.

Ekstra spesielt ble det jo av at lillemor i magen sprella noe helt sinnsykt mens vi holdt på med stellet av den døde.

Kontrastenes verden, det er der vi er!

Lekkasje

Idag har jeg en lat lørdag. Det er så fantastisk deilig!
Lat lørdag betyr minst mulig bruk av energi, dette gjelder også påkledning. Pysjbukse og singlet, selvfølgelig med fyr i ovnen. Hvordan orker man ellers å gå bare i singlet nå?

Vel, noe av den lille energien som brukes, er til å gå på do. Etter en sånn visitt lønner det seg å vaske hendene. Så også denne gangen. Ser meg i speilet, det er like morro hver gang å se at jeg faktisk har en gravidmage, ikke oppblåst mage. Det var derimot ikke magen som fikk mest oppmerksomhet denne gangen, for hva ser jeg?

Det har kommet våte flekker på singletten i området brystvorter... Say what, liksom? Allerede? Vel, en får bare ta det som enda et tegn på det som skal skje om en ca 4 måneders tid. Kroppen endres, og til det beste for lille huleboer i magen :-)

Ha en flott helg, folkens!

Hvor stort er egentlig barneønsket?

Surfet litt på nettet igår, og kom over en nettside. Nettartiklkelen handlet om en godt voksen dame. Vel, i øyne av å ha barneønske, hvertfall. Hun fortalte ikke historien selv, men jeg kan anta at det ikke er en enestående historie, om enn spesiell. Skulle ønske jeg husket hvilken side dette var på, men jeg ble så satt ut, at jeg måtte bare klikke meg ut så fort jeg hadde lest (nesten) ferdig.
Kvinnen var et parogførti år, og hadde et stort barneønske. Hun hadde ikke barn fra før, og som så mange andre av oss, så måtte hun gjennom IVF-sirkuset. Ved IVF-behandling blir man innkallt til en UL-undersøkelse ca i uke 7, for å se om det er noe foster med hjerteaktivitet på plass. Så også denne damen.

Og gjett om det var hjerteaktivitet! Det var TO bankende hjerter. To høyt ønskede barn. En skulle hvertfall tro de var høyt ønskede, med tanke på måten de var unnfanget på. Kvinnen (eller paret), derimot, mente det ville være vanskelig å få to barn samtidig, selv om hun ikke ville være alene med ansvaret. Joda, jeg ser den, at det er mer å bære på under svangerskapet, og mer å gjøre. Ja, det krever rett og slett mer energi fra ende til annen. Ingen tvil om det. En skal heller ikke glemme at det er større risiko med et tvillingsvangerskap og fødsel, sammenlignet med et svangerskap med "bare" ett barn.

Derfor valgte hun abort......


Så jeg spør. Hvor stort var egentlig barneønsket?

Mobbing

Jeg bare sier det. I dette innlegget skal jeg mobbe. Skal dog sies at de ber om det sjøl, disse her.
Trenger egentlig ikke mobbe så mye, de mobber seg selv ganske bra.

Big screen, loud sound, sit back and enjoy the ride ;-)

Doven blogger

Jeg har så mye jeg vil skrive om. Så mye jeg vil fortelle.
Men jeg klarer ikke finne energi. Jeg har ikke noe overskudd når jeg først kommer hjem. Da er det bare mat og halsbrann som står i hodet på meg.
Vel, mat står i hodet på meg, halsbrann er konsekvensen.

Apropos halsbrann. Gaviscon er noe forbaska drit. Det funker, men det smaker høgg! Når det kommer til Love hearts, så smaker de digg, men funker ikke. Ikke mot halsbrann på meg hvertfall.

Men, om halsbrann er det verste ut av mine to plager (inkludert kynnerne), så skal jeg ikke klage. Det er virkelig de som har det mye, mye verre i et svangerskap! Jeg kan jo le av mine plager, det er det ikke alle som kan...

Første time hos Jordmor!

Denne uken var jeg for første gang hos jordmor. Startet med litt samtale om hvordan svangerskapet har vært hittil, hvor jeg sa at jeg egentlig har hatt det veldig fint, og at jeg har og har hatt mye mindre plager enn mange andre jeg kjenner, men at jeg i starten ikke gjorde annet enn å sove og nesten ikke spise. Hun spurte hvordan jeg har hatt det psykisk, og jeg sa at det sikket har vært litt mer opp og ned enn hva jeg pleier, men ikke noe stort å sette fingeren på. Jeg koser meg jo nå, og det er faktisk vanskelig å huske tilbake på hvordan det har vært...

En tur opp på vekten, som viste det samme som den her hjemme, det vil faktisk si at jeg ikke har lagt på meg i løpet av svangerskapet - hittil. Jeg håper det ligger i at jeg spiste så lite den første tiden, og at jeg da kanskje mistet vekt, og at den hvertfall er tilbake. Jeg vil hvertfall ikke at Frøken Fin skal lide under at jeg ikke har lagt på meg. Jordmor var også bekymret over at jeg enda ikke hadde gått noe opp i vekt, men jeg spiser det jeg klarer jeg, så jeg vet virkelig ikke hva mer jeg kan gjøre da... BMI var nå på 20,4. Det er jo ikke all verden...

Tok også opp dette med det lave energinivået mitt. Jordmor bestemte at det skulle tas en jernlager prøve av meg, for å se om evt. jerntilskudd kunne hjelpe. Hb var ved første legekontroll helt fin, med 12,7, men jernlageret hadde vært lavt, rundt 20. Normalen her var mellom 10 og noen og hundre, uten at jeg husker det helt i farten. Det vil si at mitt jernlager var innenfor normalen, men i nedre sjiktet, så det kunne være lurt med en ekstra sjekk der.

Så var det tid for å legge seg på benken, for å måle symfyse-fundus målet. Symfysen er der hvor hoftebeina møtes i front (bildet under forklarer gjerne mer enn hva jeg klarer). Fundus er toppen av livmoren. Dette er for å se rett og slett om livmoren vokser tilstrekkelig. På helsekortet for gravide, så er det en graf som viser gjennomsnittet for dette målet gjennom svangerskapet. Dette er også et hjelpemiddel for å se om livmoren vokser jevnt, eller om det blir en stagnasjon eller ekplosjon i vekst. Legger også ved et bilde av denne grafen. Vel, livmoren min målte litt over den røde streken, men innenfor det mørkegrønne feltet. Noen må jo nødvendigvis være enten litt over eller under for å lage et gjennomsnitt også, vel? ;-) Uansett, selv om jeg ikke har lagt på meg, så vokser hvertfall Frøken Fin som hun skal! Det er faktisk det som betyr noe!

Etter målet var tatt var det tid for å lytte på lille babyen. Jeg så det lå både jordmorstetoskop og doppler der, så jeg tenkte at da bruker hun helt sikkert stetoskopet, det hadde jo bare vært typisk! Men så tok hun dopplerapparatet og begynte å lete etter hjerteslagene. Hun lette og lette, og jeg var et øyeblikk litt bekymret, samtidig kjente jeg jo at hun rørte på seg der inne... Plutselig kom den herligste lyden jeg noen gang har hørt. Så klar og tydelig. Rart hun lå i ro så lenge jormoren trengte for å telle slagene, men det gjorde hun faktisk! 144 slag i minuttet, så jevn og fin puls. Det var virkelig synd pappan ikke var med, det hadde sikkert han kost seg med også! :-)

Fikk også med fjordårets utgave av BAM Gravid, siden hun ikke hadde fått årets utgave enda. Leste det når jeg kom hjem, og fikk et veldig bra inntrykk! Trur virkelig jeg skal bestille abonnement på det samt Foreldre&Barn etterhvert.

 

(Begge bildene er hentet fra google.com)