Har hatt noen av de mest surrealistiske dagene i mitt liv trur jeg... Snakk om karusell! Og humøret deretter, det trur jeg mannen lett kan bekrefte...
Tok nemlig turen opp på klinikken etter jobb torsdag, istedet for å ringe de, og der hadde to av legene snakket sammen, og blitt enige om at til tross for at jeg ikke har fått blødninger, samt testet negativt på graviditetstest, så skulle jeg starte med sprøytene allikevel! Jeg hadde så lyst å hyle. Av glede. Av forvirring. Av utmattelse. Men mest av alt av glede. Så torsdag var da første stimuleringsdag, noe som med lett matte vil si at jeg idag er på 4. stimuleringsdag. Forrige gang hadde jeg lavere dose Puregon, og kjente ingenting. Hittil har jeg denne gangen kjent en del stikking og ubehag nederst i magen. Jeg tør ikke tro på at dette er noen bivirkniner på medisinene denne gangen, men jeg vil jo selvfølgelig håpe. For alt jeg vet kan det jo være selve spenningen med å allikevel være igang som gjør at jeg kjenner dette. Puppene er også kjempeømme, men det har de igrunn vært siden før torsdag også.
Planen er nå at jeg begynner på Orgalutran injeksjonene imorgen, også blir det ultralyd på tirsdag, for å se om medisinene har virket denne gangen. Jeg krysser alt jeg har (bortsett fra beina) på at det går bedre nå. JEG NEKTER Å MISLYKKES IGJEN!!! Vet jo jeg ikke har så stor innvirkning, men hvis jeg får negativ beskjed igjen på tirsdag, så går jeg i dvale altså. Lenge! Gjerne hele sommeren! Har jo gledet meg til å vise frem en liten "bump" av en mage i sommer jeg... Menne... Hvorfor GLEDE seg til noe jeg ikke engang tør TRO på kommer til å skje, selv om jeg HÅPER?
Dette er en karusell av et liv. En berg og dalbane av humørsvingninger. En elv av tårer. Et hav av følelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar