Reddhare!

Natten inatt og dagen idag har hittil vært uutholdelig og pinefull. Våknet kl 4 at jeg hadde sinnsyke smerter nederst i magen, Ville ikke vekke mannen, for han skulle jo snart på jobb. Han også. Smertene ga seg ikke, og når klokken hans endelig ringte kl 6, så klarte jeg ikke lenger holde tårer tilbake, og sa jeg hadde fæle smerter, og at jeg selvfølgelig var kjemperedd for om noe er galt med lille.

Blødde ingenting, men fant ingen trøst i det. Dette var så vondt jeg ikke kan huske jeg har hatt siden blindtarmen ble fjernet etter en stor og alvorlig bukbetennelse, da den hadde vært sprukket over flere dager før den ble fjernet. Mannen ringte legevakten, og vi kunne komme kl 7. To minutter på sju står vi der. Han oppreist og redd, jeg lettere sammenkrøket i smerter og redd.

Tok en urinprøve, som var helt fin. Legen kjente på magen, og spurte hva som gjorde vondt. Jeg sa, som sant var, at det er vondt hele tiden, men at det går litt i bølgedaler. På en skala fra en til ti, så kanskje oppe i 8-9 på det verste. Når hun trykte på magen rett over blære/livmor, så var det så himla vondt, jeg ante nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Så var det spørsmål om kvalme, spying, tiss, bæsj og promp, men dette er heller ikke noe problem på noen måte. Alt er som vanlig, uten at jeg føler jeg trenger å si mer her da.

Så sier legen: Du beskriver jo smerter som minner om gallesteinssmerter. Gallestein? Vil jeg ikke ha smerter lenger oppe i magen da? Sånn i type lever/galleblære/galleganger høyde? Ble litt paff, så jeg turte ikke spørre.

Ble deretter sendt hjem igjen med beskjed om at det kunne være en truende abort, beskjed om å ta paracet, og en henvisning til KK, om at jeg kunne dra dit om smertene dro seg til, eller om jeg begynte å blø. MEN, måtte regne med litt ventetid på poliklinikken, for det var stappfullt idag, og ingenting ledig før klokka 4 (altså 16). Litt ventetid sa du? Når du er redd for lille i magen, som du har ventet på i lange evigheter, så er det litt MER enn litt ventetid! Etter legen fortalte om denne korte ventetiden, så spurte hun om jeg ble beroliget... Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, hva skulle gjøre meg beroliget av noe av det hun sa, egentlig? Fikk bare frem at det gjør faktisk veldig, veldig vondt dette her...

I alle fall: Er hjemme nå, fremdeles smerter, men ikke så tydelige. Heller ingen blødning. Håper inderlig at det ikke var vår tur å miste nå, men at det bare var litt skremselspropaganda. Ikke pokker om jeg orker å vente i tusen timer på et overfyllt venteværelse med hundre andre folk, bare for å få beskjed om at ingenting er galt, men at jeg bare må vente til smertene går over. Vente på det kan jeg nemlig gjøre hjemme, og så lenge jeg ikke blør, så prøver jeg så godt jeg kan å være optimistisk. Det er vanskelig, men jeg prøver.

Kan vel si at det føltes som et lettere frustrerende møte med en sikkert overtrøtt legevaktslege som garantert har vært på jobb hele natten.

Vi ble hjemme begge to idag.