Ja, jeg er jo så flink å skrive her for tiden. Det går i ett, med selskap etter selskap, og omtrent like masse niesekos. Hvor heldig går det egentlig an å bli? En niese, en nevø og en liten herlighet i magen... Alt i løpet av halvannet år! Ja, for den eldste av tantebarna runder straks året.
Jeg trur lille frøet i magen har tenkt seg ut gjennom magehuden, forresten. Hun banker og slår i ett kjør, trur ikke det er lenge til det går hull på huden. Vel, jeg håper bare jeg slipper flere hull i magen, det holder med blindtarmsarr og lapraskopiarr. Jeg vil heller ha litt arrdannelse der solen aldri skinner så voldsomt uansett. Ikke alle får det heller... Jeg vil virkelig føde "vanlig". Epidural eller ikke? Den problemstillingen vil jeg ikke ta den dag idag. Vil jo helst klare det uten bedøvelse, men aner jo virkelig ikke hva jeg går til, så hva skal jeg på nåværende tidspunkt da ta utgangspunkt i? Kanskje får jeg ikke velge selv engang, ikke vet jeg.
min jordmor-tante sier at de fleste barn og mødre har det best med en vaginal fødsel, og rekonvalenstiden er mye kortere enn ved et keisersnitt. Samtidig, sier hun, så er det himla greit med en nødutgang! Kan vel ikke annet enn å si meg enig. Etter alt jeg har lest nå av faglitteratur når det kommer til keisersnitt, så er det jo utrolig mange flere risikofaktorer med et keisersnitt enn ved en vaginal fødsel, og bare det skremmer meg litt. Får meg til å tenke at kanskje uvitenhet er grunnen til at mange så gjerne heller ønsker keisersnitt enn en vaginal fødsel? Om de er godt nok informert, så undres jeg virkelig over hva som gjør at de fremdeles ønsker keisersnitt. Alle har sikkert sine grunner, gode grunner, men når jeg hører det er fordi de er redd smerten ved en vaginal fødsel, så undres jeg veldig. Det begrunner jeg med at et keisersnitt faktisk er et ganske stort inngrep, gjennom mange lag av forskjellig vev, før man kommer til barnet. Mange tenker kanskje ikke over dette, ettersom man som regel ikke er i narkose underveis? Vel, i alle fall vil jo dette føre til at det er like mange lag som skal heles, som de som skjæres i. man får gjerne ikke lov å løfte mer enn barnets vekt en viss tid etter barnet er født. Tiden etter en operasjon kan også medføre mange smerter, som man kanskje ikke var klar over på forhånd. Og barnet... ved en vaginal fødsel får barnet et press på seg som får hjertet og lunger til å fungere som de skal på utsiden. Dette presset kommer ikke ved keisersnitt, og det kan derfor ta litt lenger tid før barnet har toppskår på Apgarskalaen.
Jeg vil ikke dette skal være noe skremselspropaganda. Jeg kjenner mange som har gått gjennom keisersnitt, og som aldri ville valgt noe annet - om de kunne. For det har jo gått bra! Og som regel, så gjør det jo også det. Aller oftest, så går det bra, heldigvis. JEG velger allikevel å se på keisersnitt som en nødutgang - hverken mer eller mindre. (Nå, etter jeg har skrevet alt dette, så trur jeg jammen jeg har skrevet et lignende innlegg tidligere. Det får så være. Fantasien kan ikke være helt på topp helt i slutten av et langt år)
fredag 30. desember 2011
onsdag 21. desember 2011
Sensasjon herfra, et BILDE!
Når man er gravid, syk og sofasliter, så har man masse tid til å kose med magen. Og gjett hva, for andre gang som jeg har lagt merke til selv, så la jenta mi seg helt til venstre i magen! Helt knallhardt å ta på magen der hun ligger, helt mykt der hun ikke ligger.
tirsdag 20. desember 2011
Maktesløs...
I natt har jeg hatt det utrolig koselig, skal jeg si dere.
Var så slapp i hele går, men regnet med det var fordi jeg søndagen hadde avsluttet årets siste arbeidshelg, og at det tar på litt nå, etterhvert. Det koster jo energi å ha baby i magen, det har jeg jo forstått.
Spiste så middag, soddrester fra søndagen, men til min egen forskrekkelse orket jeg ikke å spise opp en porson en gang! Makan til rare greier, tenkte jeg, sodd er jo favoritten!
Klokka går, og jeg kjenner kvalmen velte over meg. Plutselig, i 21-tiden kastet jeg opp. Og sånn fortsatte natta... Har nå holdt meg spyfri i 4 timer, noe som er rekord for nå.
Det jeg egentlig ville frem til med dette er at de som sliter med sånt et helt svangerskap, de har min dypeste medfølelse. Jeg er aldri mer maktesløs enn når jeg henger der å har mine dypeste porselenssamtaler.
Jaja, ekleste innlegget på lenge, det ser jo jeg og, men er det en blogg om livets opp og nedturer, så er det det.
Da takker jeg meg for meg for idag, nå skal jeg prøve å sove! Har ikke vært mye av det inatt, for å si det slik...
Var så slapp i hele går, men regnet med det var fordi jeg søndagen hadde avsluttet årets siste arbeidshelg, og at det tar på litt nå, etterhvert. Det koster jo energi å ha baby i magen, det har jeg jo forstått.
Spiste så middag, soddrester fra søndagen, men til min egen forskrekkelse orket jeg ikke å spise opp en porson en gang! Makan til rare greier, tenkte jeg, sodd er jo favoritten!
Klokka går, og jeg kjenner kvalmen velte over meg. Plutselig, i 21-tiden kastet jeg opp. Og sånn fortsatte natta... Har nå holdt meg spyfri i 4 timer, noe som er rekord for nå.
Det jeg egentlig ville frem til med dette er at de som sliter med sånt et helt svangerskap, de har min dypeste medfølelse. Jeg er aldri mer maktesløs enn når jeg henger der å har mine dypeste porselenssamtaler.
Jaja, ekleste innlegget på lenge, det ser jo jeg og, men er det en blogg om livets opp og nedturer, så er det det.
Da takker jeg meg for meg for idag, nå skal jeg prøve å sove! Har ikke vært mye av det inatt, for å si det slik...
torsdag 15. desember 2011
Ordinær ultralyd
Jeg er så dønn forelska i den lille spirevippen i magen. Det var så morsomt å endelig få se henne igår, at jeg glemte helt å grine. Ble bare fascinert over at det faktisk er mulig alt sammen...
En ting er jo en "naturlig" befruktelse. Det er jo sånn vi er skapt for å kunne formere oss, og burde ikke være rart. Men det er det!
En annen ting er at det går an å ta medisiner for å få ut egg, plante eggene med sædceller fra en mann, og sette det inn igjen. Noen ganger funker det, ofte ikke. Hos meg funket det ikke, selv om jeg hadde mest trua på de ferske eggene.
En TREDJE ting er når resterende egg blir fryst ned i flytende nitrogen, i den hensikt å kunne tines opp igjen for å bli satt inn og vokse til en baby. Jeg hadde ALDRI trodd det skulle kunne gå an, selv om jeg har lest at det går an, og at det er mer eller mindre like stor sannsynlighet for at dette skal funke som at innsetting av ferske egg skal funke.
Vel, jeg hadde absolutt ikke trua, så selv om mannen visste hvilken dag det var innsett, så glemte jeg helt å si klokkeslettet, og å spørre om han ville være med. Det hadde han helt sikkert hatt lyst til, men han spurte heller ikke selv, så hele greia ble liksom glemt.
Det var da jeg ble gravid. Uten mannen min, men med tre andre damer i rommet. Det var en onsdag, og det var 16 uker siden igår. Jeg fikk se den lille kjøttkaka på skjermen, og tenkte til tross for at trua ikke var der, men av en eller annen grunn at det jo var ei jente!
Hu beit seg fast, sta som et esel, helt sikkert! Den ene positive testen etter den andre lyste fremfor meg, den første allerede på kvelden en uke etter innsett. Jeg fattet det ikke. Kunne ikke skjønne det. Men du og du, så glad jeg var!
Kvalmen kom og gikk, men ingenting av det lille jeg fikk ned kom i retur. Trøttheten kom og gikk aldri på noe som føltes som evigheter. Energien er der fremdeles ikke, men nå har jeg heller ikke helt tro på at den skal bli helt på topp med det første.
Magen begynte å vise seg frem, og det tok faktisk ikke mange ukene før buksene mine var ubehagelige å gå med, så jeg gikk til innkjøp av gravidbukser. Må da være den beste oppfinnelsen i verden, vel??
Dagene, og ukene gikk, og ENDELIG dumpet det et brev ned i postkassen om time til ordinær ultralyd! onsdag 14. desember.
Det var igår det!
Skalv som en gris når vi satt i gangen og ventet. Kom endelig inn, og en hyggelig jordmor møtte oss. Litt prat og utveksling av papirer, før jeg endelig fikk legge meg på benken.
Hun kjente på magen min, og uttrykte "Åj, såpass, ja!". Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og var for spent til å spørre, men tenkte etterpå at jeg en eller annen plass har lest at livmoren er ved navelen ca. i uke 20. Livmoren min er såvidt over navelen nå, i uke 18.
SPLÆTT, der kom geleen på, og hun tok proben (er det egentlig det det heter??) mot magen. Så med en gang at det var liv laga der inne, for ikke snakk om lillesprell skulle ligge i ro! Hit og dit og frem og tilbake hele tiden. Morsomt å se bevegelser på skjermen samtidig som jeg kjenner de i magen!
Jordmor sjekket hjernen. Den så fin ut, hun pekte på lillehjernen til oss, den så ut som et 8-tall, noe den skulle. Hun telte to nyrer, 4 hjertekamre, en full urinblære, en fin ryggrad, 5 fingre på begge hender og normal mengde fostervann.
Flere ganger kommenterte hun de lange beina hennes, hehe, måtte nesten le. Det ligger på en måte i familien min det der ;-) Når vi nærmet oss slutten på hele seansen, så spurte hun om vi ville vite kjønnet. Jeg sa ja, og hun sarte helt kontant: JENTE. Jeg lo litt, og sa til mannen "Hva sa jeg??". Han bare smilte. Han var nok litt satt ut sjøl, stakkar!
Ettermiddagen og kvelden gikk med til å studere bildene. Ble om mulig enda mer forelska i lille vidunderet vårt. Fikk faktisk med to 3D bilder også, og det ser virkelig ut som hun smiler på de, der hu ligger med armer og bein i alle retninger. Mannen sa det helt sikkert var fordi hun endelig har fått varmen i kroppen etter å ha vært nedfryst hele sommeren. For det er jo klart at det er en type frost som ikke går bort med det første! ;-)
Om det å bli gravid på naturlig vis er et mirakel, så er dette et ti ganger større mirakel i mine øyne! Og det var utrolig herlig å endelig få hilse på henne!
Nå gleder jeg meg bare til å få holde henne i armene mine, men hun skal få lov å være i magen en god stund til. Best for henne det, og best for mams og paps også.
En ting er jo en "naturlig" befruktelse. Det er jo sånn vi er skapt for å kunne formere oss, og burde ikke være rart. Men det er det!
En annen ting er at det går an å ta medisiner for å få ut egg, plante eggene med sædceller fra en mann, og sette det inn igjen. Noen ganger funker det, ofte ikke. Hos meg funket det ikke, selv om jeg hadde mest trua på de ferske eggene.
En TREDJE ting er når resterende egg blir fryst ned i flytende nitrogen, i den hensikt å kunne tines opp igjen for å bli satt inn og vokse til en baby. Jeg hadde ALDRI trodd det skulle kunne gå an, selv om jeg har lest at det går an, og at det er mer eller mindre like stor sannsynlighet for at dette skal funke som at innsetting av ferske egg skal funke.
Vel, jeg hadde absolutt ikke trua, så selv om mannen visste hvilken dag det var innsett, så glemte jeg helt å si klokkeslettet, og å spørre om han ville være med. Det hadde han helt sikkert hatt lyst til, men han spurte heller ikke selv, så hele greia ble liksom glemt.
Det var da jeg ble gravid. Uten mannen min, men med tre andre damer i rommet. Det var en onsdag, og det var 16 uker siden igår. Jeg fikk se den lille kjøttkaka på skjermen, og tenkte til tross for at trua ikke var der, men av en eller annen grunn at det jo var ei jente!
Hu beit seg fast, sta som et esel, helt sikkert! Den ene positive testen etter den andre lyste fremfor meg, den første allerede på kvelden en uke etter innsett. Jeg fattet det ikke. Kunne ikke skjønne det. Men du og du, så glad jeg var!
Kvalmen kom og gikk, men ingenting av det lille jeg fikk ned kom i retur. Trøttheten kom og gikk aldri på noe som føltes som evigheter. Energien er der fremdeles ikke, men nå har jeg heller ikke helt tro på at den skal bli helt på topp med det første.
Magen begynte å vise seg frem, og det tok faktisk ikke mange ukene før buksene mine var ubehagelige å gå med, så jeg gikk til innkjøp av gravidbukser. Må da være den beste oppfinnelsen i verden, vel??
Dagene, og ukene gikk, og ENDELIG dumpet det et brev ned i postkassen om time til ordinær ultralyd! onsdag 14. desember.
Det var igår det!
Skalv som en gris når vi satt i gangen og ventet. Kom endelig inn, og en hyggelig jordmor møtte oss. Litt prat og utveksling av papirer, før jeg endelig fikk legge meg på benken.
Hun kjente på magen min, og uttrykte "Åj, såpass, ja!". Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og var for spent til å spørre, men tenkte etterpå at jeg en eller annen plass har lest at livmoren er ved navelen ca. i uke 20. Livmoren min er såvidt over navelen nå, i uke 18.
SPLÆTT, der kom geleen på, og hun tok proben (er det egentlig det det heter??) mot magen. Så med en gang at det var liv laga der inne, for ikke snakk om lillesprell skulle ligge i ro! Hit og dit og frem og tilbake hele tiden. Morsomt å se bevegelser på skjermen samtidig som jeg kjenner de i magen!
Jordmor sjekket hjernen. Den så fin ut, hun pekte på lillehjernen til oss, den så ut som et 8-tall, noe den skulle. Hun telte to nyrer, 4 hjertekamre, en full urinblære, en fin ryggrad, 5 fingre på begge hender og normal mengde fostervann.
Flere ganger kommenterte hun de lange beina hennes, hehe, måtte nesten le. Det ligger på en måte i familien min det der ;-) Når vi nærmet oss slutten på hele seansen, så spurte hun om vi ville vite kjønnet. Jeg sa ja, og hun sarte helt kontant: JENTE. Jeg lo litt, og sa til mannen "Hva sa jeg??". Han bare smilte. Han var nok litt satt ut sjøl, stakkar!
Ettermiddagen og kvelden gikk med til å studere bildene. Ble om mulig enda mer forelska i lille vidunderet vårt. Fikk faktisk med to 3D bilder også, og det ser virkelig ut som hun smiler på de, der hu ligger med armer og bein i alle retninger. Mannen sa det helt sikkert var fordi hun endelig har fått varmen i kroppen etter å ha vært nedfryst hele sommeren. For det er jo klart at det er en type frost som ikke går bort med det første! ;-)
Om det å bli gravid på naturlig vis er et mirakel, så er dette et ti ganger større mirakel i mine øyne! Og det var utrolig herlig å endelig få hilse på henne!
Nå gleder jeg meg bare til å få holde henne i armene mine, men hun skal få lov å være i magen en god stund til. Best for henne det, og best for mams og paps også.
onsdag 14. desember 2011
Vi venter.....
....ei tilsynelatende frisk, garantert sprek og helt fantastisk nydelig lita jente!!
Magefølelsen hadde rett :-)
Magefølelsen hadde rett :-)
mandag 12. desember 2011
18 uker på vei og en stykk stolt pappa!
Mannen kjente allerede igår for første gang et spark fra turboturneren i magen. Når jeg har sittet en liten stund etter å ha vært i bevegelse, så kjenner jeg godt at mini er våken, og trener de små musklene sine. Sa dette til mannen, som umiddelbart kom med en hånd. Må presse hånden litt nedpå magen for å kjenne noe, men jammen gjorde han det ikke gitt!
Og så stolt og glad han var! Trur ikke jeg opplevde han sånn den dagen vi giftet oss engang, hehe ;-)
Eller koser mor seg med halsbrann på kveldstid, og har gått til innkjøp av Gaviscon tyggetabletter for å dempe dette. Helt trygt for gravide, så om noen plages av det samme, så er det mulig jeg kan anbefale det. Kjøpte det først idag, og har derfor ikke fått prøvd de selv enda.
Magen har nærmest sluttet å vokse nå, synes jeg. Føler nesten den har krympa litt. Syntes jo magen var SÅÅ stor når jeg var i uke 14, og det var den jo også på det tidspunktet, men de fire siste ukene er det akkurat som om det har stoppet helt opp. Har prøvd å ta litt mobilbilder også, og de bekrefter egentlig mine mistanker der :-/ Jaja, skal vel ikke klage over liten mage, plutselig vil jeg ha den vekk igjen. Vet det er veldig, veldig mange som ville byttet alt i verden for å være i samme situasjon. Har jo absolutt ingenting å klage over.
Tenk: lille bølle er allerede 18 cm lang, og veier 180 gram! Jeg er ingenting annet enn imponert! Gullklumpen :-)
Og så stolt og glad han var! Trur ikke jeg opplevde han sånn den dagen vi giftet oss engang, hehe ;-)
Eller koser mor seg med halsbrann på kveldstid, og har gått til innkjøp av Gaviscon tyggetabletter for å dempe dette. Helt trygt for gravide, så om noen plages av det samme, så er det mulig jeg kan anbefale det. Kjøpte det først idag, og har derfor ikke fått prøvd de selv enda.
Magen har nærmest sluttet å vokse nå, synes jeg. Føler nesten den har krympa litt. Syntes jo magen var SÅÅ stor når jeg var i uke 14, og det var den jo også på det tidspunktet, men de fire siste ukene er det akkurat som om det har stoppet helt opp. Har prøvd å ta litt mobilbilder også, og de bekrefter egentlig mine mistanker der :-/ Jaja, skal vel ikke klage over liten mage, plutselig vil jeg ha den vekk igjen. Vet det er veldig, veldig mange som ville byttet alt i verden for å være i samme situasjon. Har jo absolutt ingenting å klage over.
Tenk: lille bølle er allerede 18 cm lang, og veier 180 gram! Jeg er ingenting annet enn imponert! Gullklumpen :-)
onsdag 7. desember 2011
ultralyd i 12. uke?
Vil bare begynne med å si at dette er MINE meninger, si gjerne om du er uenig, men ikke prøv å få meg til å endre mening. Funker dårlig.
Det var dette med ultralyd i uke 12, som regjeringen sånn jeg har forstått nå har vedtatt skal innføres. Vil vi virkelig ikke ha mennesker med Downs Syndrom hos oss lenger? Det er jo akkurat det som kommer til å skje. De gledelige, gode menneskene vil sakte, men sikkert utryddes fra vår "inkluderende" verden.
Ja, kanskje det vil være mer å tenke på med et barn med Downs syndrom i form av tilleggsdiagnoser, som f.eks. at de er mer utsatt for hjertefeil og sånt... Hva så? Ikke alle med Downs syndrom trenger å ha det! Er man moden nok til å ha sex, kanskje planlegge familie og velge å få et barn, så bør man jammen være moden nok til å ta de utfordringene som kan oppstå med et barn! Hvorfor skal dette ramme akkurat de barna med Downs Syndrom? Jo, fordi det kan vises på ultralyd i uke 12. Skal det være grunn nok til å ekskludere disse menneskene fra å få oppleve livet? I mitt hode blir det så feil! På en annen side har jeg aldri vært i den situasjonen, så hvilken stemmerett har jeg?
Kan forsåvidt være enig i at det kan være greit å forberede seg på å få et barn med Downs Syndrom om man vet barnet har dette, men å velge å fjerne et menneskeliv synes jeg blir for ille. På en annen side, hvordan forbereder man seg på å få et barn med Downs Syndrom?
Hva da med kolikkbarn? Eller barn med adferdsproblemer? Uten sammenligning forøvrig, by the way. Ja, jeg vet kolikk går over, men jeg vet jammen meg hvordan det er å være storesøster til et barn med kolikk også. Men man har ingen mulighet til å forberede seg.
Adferdsproblemer er heller ingen kromosomfeil, men det er slitsomt nok i seg selv. Skulle man også kunne fjerne alle barna med adferdsproblemer, om dette kunne vises på ultralyd?
Jeg er helt sikkert på villspor, men jeg skjønner bare ikke hvorfor det er akkurat Downs Syndrombarna som skal bli rammet av dette, annet enn at det er det som synes på ultralyd.
Disse vakre, livlige, ekte personene skal liksom ikke ha livets rett? Gi meg gjerne en god grunn til det! Jeg vil så gjerne forstå hvordan de som er uenig med meg tenker.
En skal heller være glad for at en BLE gravid med dette barnet. Faktisk skal en være glad en blir gravid i det hele tatt! Vær glad for det du har, ikke hva du mener du burde hatt!
Det var dette med ultralyd i uke 12, som regjeringen sånn jeg har forstått nå har vedtatt skal innføres. Vil vi virkelig ikke ha mennesker med Downs Syndrom hos oss lenger? Det er jo akkurat det som kommer til å skje. De gledelige, gode menneskene vil sakte, men sikkert utryddes fra vår "inkluderende" verden.
Ja, kanskje det vil være mer å tenke på med et barn med Downs syndrom i form av tilleggsdiagnoser, som f.eks. at de er mer utsatt for hjertefeil og sånt... Hva så? Ikke alle med Downs syndrom trenger å ha det! Er man moden nok til å ha sex, kanskje planlegge familie og velge å få et barn, så bør man jammen være moden nok til å ta de utfordringene som kan oppstå med et barn! Hvorfor skal dette ramme akkurat de barna med Downs Syndrom? Jo, fordi det kan vises på ultralyd i uke 12. Skal det være grunn nok til å ekskludere disse menneskene fra å få oppleve livet? I mitt hode blir det så feil! På en annen side har jeg aldri vært i den situasjonen, så hvilken stemmerett har jeg?
Kan forsåvidt være enig i at det kan være greit å forberede seg på å få et barn med Downs Syndrom om man vet barnet har dette, men å velge å fjerne et menneskeliv synes jeg blir for ille. På en annen side, hvordan forbereder man seg på å få et barn med Downs Syndrom?
Hva da med kolikkbarn? Eller barn med adferdsproblemer? Uten sammenligning forøvrig, by the way. Ja, jeg vet kolikk går over, men jeg vet jammen meg hvordan det er å være storesøster til et barn med kolikk også. Men man har ingen mulighet til å forberede seg.
Adferdsproblemer er heller ingen kromosomfeil, men det er slitsomt nok i seg selv. Skulle man også kunne fjerne alle barna med adferdsproblemer, om dette kunne vises på ultralyd?
Jeg er helt sikkert på villspor, men jeg skjønner bare ikke hvorfor det er akkurat Downs Syndrombarna som skal bli rammet av dette, annet enn at det er det som synes på ultralyd.
Disse vakre, livlige, ekte personene skal liksom ikke ha livets rett? Gi meg gjerne en god grunn til det! Jeg vil så gjerne forstå hvordan de som er uenig med meg tenker.
En skal heller være glad for at en BLE gravid med dette barnet. Faktisk skal en være glad en blir gravid i det hele tatt! Vær glad for det du har, ikke hva du mener du burde hatt!
fredag 2. desember 2011
Julebord- og festsesong!
For første gang kan jeg si at jeg faktisk ikke har NOE fint å ha på meg på jobbens julebord, og ha rett i det! Ingen kan krangle på det. Kulemagen er virkelig på plass, og jeg koser meg!
Fantastiske Hennes og Mauritz som har rimelige klær for oss med voksende mage! Ikke alt som er like pent, absolutt ikke, men jeg har nok vært heldig for fant en fin strikket tunika/kjole. Den sitter litt tett, og jeg kan absolutt ikke skjule magen i den. Og hvorfor skulle jeg det, når jeg er så stolt av magen (og ikke minst lille gullet inni der)?
Igår kjente jeg forresten noe nytt. Masse leamus er det hele tiden, men igår, da strøk hun meg tvers over magen under navlehøyde. Noe så sært, men noe så herlig! Merkeligste jeg noen gang har kjent, men jeg håper hun vil gjøre det masse, masse!
Ha en super helg alle sammen, og nyt førjulstiden!
Kan fremdeles ikke kjenne noe på utsiden, men jeg regner med at det fremdeles kan ta en del tid.
Fantastiske Hennes og Mauritz som har rimelige klær for oss med voksende mage! Ikke alt som er like pent, absolutt ikke, men jeg har nok vært heldig for fant en fin strikket tunika/kjole. Den sitter litt tett, og jeg kan absolutt ikke skjule magen i den. Og hvorfor skulle jeg det, når jeg er så stolt av magen (og ikke minst lille gullet inni der)?
Igår kjente jeg forresten noe nytt. Masse leamus er det hele tiden, men igår, da strøk hun meg tvers over magen under navlehøyde. Noe så sært, men noe så herlig! Merkeligste jeg noen gang har kjent, men jeg håper hun vil gjøre det masse, masse!
Ha en super helg alle sammen, og nyt førjulstiden!
Kan fremdeles ikke kjenne noe på utsiden, men jeg regner med at det fremdeles kan ta en del tid.
onsdag 30. november 2011
Tom i hodet, full i magen
Imorgen blir min ellevte dag på rad hvor jeg har vært på enten skole eller jobb, samt sittet med oppgaver når jeg har vært hjemme. Vel, oppgavene ble ferdige og innlevert på lørdag, og det er jeg jammen glad for! Jeg er helt pumpa for energi, hadde ikke klart å skrevet en tøddel til om noe fagstoff! Kjenner at 11 dager på rad virkelig er i overkant av hva jeg klarer, men jeg gir meg heller ikke.
Men magen, den er full! Full av baby og full av liv! Er det rart jeg ikke klarer å følge med på forelesninger? Er jo mye mer spennende å kjenne på magen, om det skjer noe der, og det gjør det jammen ofte for tiden! Det er så utrolig gøy, og jeg kan ikke vente til det kjennes utenpå magen, slik at også mannen kan kjenne mirakelet som vokser der inne!
Det er virkelig en befrielse å kjenne at det er liv der inne, det betrygger meg mye når jeg vet det er liv.
Jeg vet forresten ikke hvor mye jeg har gått opp, for mannen hadde visst en krangel med badevekta her for et par uker siden. Han sier han bare skulle flytte på den for å støvsuge, men jeg vet da søren jeg ;-) Her er hvertfall resultatet:
Så, hva trur dere? Ja, jeg og ser jo alt støvet rundt der altså, men samtidig vet jeg jo at han er stor fan av Pondus, og at han ler skikkelig hver gang Else knuser sin badevekt av "ukjente" grunner. Lever han seg inn i fantasiene tru? Aner ikke. Vil jeg vite? Nei. Blir han sur om han leser dette? Tja, hvertfall litt ;-) Men han er ikke så svær, så jeg hadde egentlig blitt redd om det virkelig hadde vært vekten som sviktet, så jeg velger å tro ham i sin forklaring :-P
Har også et magebilde jeg tok når jeg var akkurat 14 uker på vei, men jeg har sendt det til så mange på mms, derfor har jeg ikke veldig lyst å legge det ut her. Dessuten er jeg jo ikke 14 uker på vei lenger, jeg er 16!! 16+2, for å være nøyaktig! Det betyr under 4 uker til halvveis det! Og de fire ukene er jo de koseligste ukene iløpet av hele året, så det kommer til å gå fort!
Jeg har enda ikke "annonsert" på facebook at huleboeren eksisterer. På en side føler jeg det ikke er alle der som faktisk har noe med det å gjøre, på en annen side er det ingenting jeg heller vil, enn å skrive med store, fete bokstaver hva som foregår i magerommet mitt. For hva er vel egentlig mer naturlig? Og hva er vel mer morsomt enn å få tusen gratulasjoner fra nær og fjern? Vel, tusen gratulasjoner blir det neppe, for jeg har langt fra så mange "venner" der. Og når jeg skriver "venner" er det jo akkurat fordi det faktisk ikke er mer enn en håndfull av "vennene" som faktisk er mine venner. Og de vet det jo for lengst! Derfor: Hvor personlige blir alle gratulasjonene? Allikevel morsomt å få, men det betyr så mye mer med en melding på telefonen i ny og ned av de jeg faktisk har med å gjøre, enn en kommentar i en statusoppdatering.
Jaja, dere skjønner vel poenget mitt her? Jeg hadde aldri trudd jeg skulle klare å holde kjeft den dagen huleboeren endelig flyttet inn, hvertfall ikke etter overståtte 12 uker, men nå viser det seg altså at mine holdninger der virkelig har endret seg. For hvor personlige er alle gratulasjonene jeg selv skriver til folk jeg knapt kjenner? Hvorfor skal jeg da forvente personlige gratulasjoner tilbake?
Når dette er skrevet, så innser jeg virkelig at det er på tide med en opprydning på "venne"lista. Samtidig er det denne nysgjerrigheten min da.... Jeg kan bare ikke slette! Tenk alle graviditeter, forhold som kommer og går, bestemora til naboen til en i klassen over meg på barneskolen som dør... Det er jo viktig info, og jeg akter ikke å gå glipp av det!
Nuvel, kanskje jeg statusoppdaterer om lille huleboer etter ultralyden, om det viser seg at alt tilsynelatende er bra. Det er faktisk vanskelig å holde kjeft om det. Det er jo det største i livet mitt hittil! Bryllupet våres er ingenting i forhold, det varte jo bare en dag...
Der har mitt tomme hode tømt seg enda mer. Nå streiker jeg resten av kvelden! Koselig med skiskyting på tv-boksen og en bortgjemt mann da. Mannen har selv gjemt seg bort for å pakke inn kalendergaver til kjærringa si ;-) Snill, hva?
Men magen, den er full! Full av baby og full av liv! Er det rart jeg ikke klarer å følge med på forelesninger? Er jo mye mer spennende å kjenne på magen, om det skjer noe der, og det gjør det jammen ofte for tiden! Det er så utrolig gøy, og jeg kan ikke vente til det kjennes utenpå magen, slik at også mannen kan kjenne mirakelet som vokser der inne!
Det er virkelig en befrielse å kjenne at det er liv der inne, det betrygger meg mye når jeg vet det er liv.
Jeg vet forresten ikke hvor mye jeg har gått opp, for mannen hadde visst en krangel med badevekta her for et par uker siden. Han sier han bare skulle flytte på den for å støvsuge, men jeg vet da søren jeg ;-) Her er hvertfall resultatet:
Har også et magebilde jeg tok når jeg var akkurat 14 uker på vei, men jeg har sendt det til så mange på mms, derfor har jeg ikke veldig lyst å legge det ut her. Dessuten er jeg jo ikke 14 uker på vei lenger, jeg er 16!! 16+2, for å være nøyaktig! Det betyr under 4 uker til halvveis det! Og de fire ukene er jo de koseligste ukene iløpet av hele året, så det kommer til å gå fort!
Jeg har enda ikke "annonsert" på facebook at huleboeren eksisterer. På en side føler jeg det ikke er alle der som faktisk har noe med det å gjøre, på en annen side er det ingenting jeg heller vil, enn å skrive med store, fete bokstaver hva som foregår i magerommet mitt. For hva er vel egentlig mer naturlig? Og hva er vel mer morsomt enn å få tusen gratulasjoner fra nær og fjern? Vel, tusen gratulasjoner blir det neppe, for jeg har langt fra så mange "venner" der. Og når jeg skriver "venner" er det jo akkurat fordi det faktisk ikke er mer enn en håndfull av "vennene" som faktisk er mine venner. Og de vet det jo for lengst! Derfor: Hvor personlige blir alle gratulasjonene? Allikevel morsomt å få, men det betyr så mye mer med en melding på telefonen i ny og ned av de jeg faktisk har med å gjøre, enn en kommentar i en statusoppdatering.
Jaja, dere skjønner vel poenget mitt her? Jeg hadde aldri trudd jeg skulle klare å holde kjeft den dagen huleboeren endelig flyttet inn, hvertfall ikke etter overståtte 12 uker, men nå viser det seg altså at mine holdninger der virkelig har endret seg. For hvor personlige er alle gratulasjonene jeg selv skriver til folk jeg knapt kjenner? Hvorfor skal jeg da forvente personlige gratulasjoner tilbake?
Når dette er skrevet, så innser jeg virkelig at det er på tide med en opprydning på "venne"lista. Samtidig er det denne nysgjerrigheten min da.... Jeg kan bare ikke slette! Tenk alle graviditeter, forhold som kommer og går, bestemora til naboen til en i klassen over meg på barneskolen som dør... Det er jo viktig info, og jeg akter ikke å gå glipp av det!
Nuvel, kanskje jeg statusoppdaterer om lille huleboer etter ultralyden, om det viser seg at alt tilsynelatende er bra. Det er faktisk vanskelig å holde kjeft om det. Det er jo det største i livet mitt hittil! Bryllupet våres er ingenting i forhold, det varte jo bare en dag...
Der har mitt tomme hode tømt seg enda mer. Nå streiker jeg resten av kvelden! Koselig med skiskyting på tv-boksen og en bortgjemt mann da. Mannen har selv gjemt seg bort for å pakke inn kalendergaver til kjærringa si ;-) Snill, hva?
torsdag 24. november 2011
Beundring
Alle dere flotte mennesker som har kommentert leamusa i magen (ref: forrige innlegg) sier at det nok er lille i magen.
Jeg dåner nesten av beundring for den lille mirakelbabyen vår. Tårene triller, jeg er så forelsket!
I løpet av helgen trur jeg jammen jeg skal finne frem et dikt som min mamma fant i avisen mens hun ventet meg. Hun klipte det ut av avisen, rammet det inn og hang det på kontoret sitt på jobben.
Håper bare jeg finner det på en ikke veldig lur plass.
Tenk at for bare litt over et halvt år siden, så var babyen i magen ingenting! Ingenting annet enn en herlig tanke og en fantastisk drøm. Vel, nå er jo ikke det ingenting, men hun var hvertfall ingenting fysisk... Hvordan skal det gå an liksom? Ja, jeg bare spør!
Jeg dåner nesten av beundring for den lille mirakelbabyen vår. Tårene triller, jeg er så forelsket!
I løpet av helgen trur jeg jammen jeg skal finne frem et dikt som min mamma fant i avisen mens hun ventet meg. Hun klipte det ut av avisen, rammet det inn og hang det på kontoret sitt på jobben.
Håper bare jeg finner det på en ikke veldig lur plass.
Tenk at for bare litt over et halvt år siden, så var babyen i magen ingenting! Ingenting annet enn en herlig tanke og en fantastisk drøm. Vel, nå er jo ikke det ingenting, men hun var hvertfall ingenting fysisk... Hvordan skal det gå an liksom? Ja, jeg bare spør!
onsdag 23. november 2011
Nei, det kan da ikke være... Eller???
Jeg kjenner ting jeg definitivt ikke har kjent før.
Jeg finner ingen steder at det kan kjennes før uke 16, kanskje tidligere om man har født før.
Men nå har jeg kjent det. Tre dager på rad, omtrent til samme tid. På forskjellig plass hver dag, men "seriene" kommer på samme plass.
Det er ikke mageromling, men det kan jo for alt jeg vet være en enkelt boble på avveie. Rettere sagt en tre-fire enkle bobler på avveie, som passerer samme plassen med kanskje et sekunds mellomrom.
Jeg synes bobleteorien høres merkelig ut, for det er ikke riktig slik bobler kjennes ut heller sånn egentlig. Samtidig kan det jo være at det kjennes litt annerledes ut med mageromling når innvollene flytter rundt på seg der inne for å lage plass til gullet.
Jeg liker mye bedre å tro at det er lille huleboer som vil gi sine første små tegn til muttra si om at det faktisk er liv der inne.
Selv om det kanskje er tidlig....?? Noen som har mer og bedre erfaring enn meg på dette området?
Jeg finner ingen steder at det kan kjennes før uke 16, kanskje tidligere om man har født før.
Men nå har jeg kjent det. Tre dager på rad, omtrent til samme tid. På forskjellig plass hver dag, men "seriene" kommer på samme plass.
Det er ikke mageromling, men det kan jo for alt jeg vet være en enkelt boble på avveie. Rettere sagt en tre-fire enkle bobler på avveie, som passerer samme plassen med kanskje et sekunds mellomrom.
Jeg synes bobleteorien høres merkelig ut, for det er ikke riktig slik bobler kjennes ut heller sånn egentlig. Samtidig kan det jo være at det kjennes litt annerledes ut med mageromling når innvollene flytter rundt på seg der inne for å lage plass til gullet.
Jeg liker mye bedre å tro at det er lille huleboer som vil gi sine første små tegn til muttra si om at det faktisk er liv der inne.
Selv om det kanskje er tidlig....?? Noen som har mer og bedre erfaring enn meg på dette området?
mandag 21. november 2011
Lille Lykken er 15 uker gammel! :-)
Ja, hun er vel faktisk talt eldre, siden hun ble hentet ut og befruktet i mai. Men utviklingen ble jo fryst, og jeg er idag 15 uker på vei med den beste Lykken i verden! Ingen ord kan beskrive hvilken glede jeg har i hele kroppen om dagen, og jeg håper bare med alle dere andre som holder på med dette at dere lykkes. Helst igår, seinest!
15 uker. Så sakte som de første ukene gikk. Ukene har virkelig fått opp tempoet,og raser avgårde, synes jeg. Kan jo ikke annet enn å glede meg over det. Tenk, om 5 uker er jeg allerede halvveis i dette svangerskapet. Halvveis! Ordet smaker så godt. Om tiden fortsetter i dette tempoet, så kan jeg virkelig si at dette har vært seiersrunden vår. Bare tiden vil stå litt stille, så fort hun er født. Jeg vet jo at det ikke kommer til å skje, men tanken er god, og som man sier: Det er tanken som teller! ;-)
Ellers er det ikke så mye nytt under solen her. Får virkelig testet energinivået mitt i dagene som kommer, for neste fridag er neste fredag. Da er det også faktisk blitt desember, folkens! Desember! Måneden med adventskos, julekos, og ikke minst ultralyd! Som jeg gleder meg. Gruer meg også litt, tenk om de ser at lille ikke er frisk. Frisk eller ikke, til oss er hun mer enn hjertelig velkommen Jeg vil bare ikke hun skal ha det vondt.
Det sies at 90% av alle bekymringer ikke vil bli noe av, og jeg pleier å ikke ta sorger på forskudd, men det er så veldig vanskelig nå. Det bunner nok bare i at jeg så innerlig vil at drømmen endelig skal oppfylles, og enda mer at Lykken er frisk. Mine bekymringer vil uansett ikke kunne endre eventuelle sykdommer hos Lykken. Den vil heller ikke hjelpe Lykken med å holde seg i magen i noen måneder til. Allikevel er de der. Bekymringene. Jeg må nok bare ha de også, helt til Lykken er ute av magen. Og da vil nok dagens bekymringer bytte plass med noen nye. Sånn er det bare, sånn vil det nok bare bli.
Håper alle har en fin dag der ute. Vi skal kose oss med hver vår kakaokopp og litt sjokolade.
15 uker. Så sakte som de første ukene gikk. Ukene har virkelig fått opp tempoet,og raser avgårde, synes jeg. Kan jo ikke annet enn å glede meg over det. Tenk, om 5 uker er jeg allerede halvveis i dette svangerskapet. Halvveis! Ordet smaker så godt. Om tiden fortsetter i dette tempoet, så kan jeg virkelig si at dette har vært seiersrunden vår. Bare tiden vil stå litt stille, så fort hun er født. Jeg vet jo at det ikke kommer til å skje, men tanken er god, og som man sier: Det er tanken som teller! ;-)
Ellers er det ikke så mye nytt under solen her. Får virkelig testet energinivået mitt i dagene som kommer, for neste fridag er neste fredag. Da er det også faktisk blitt desember, folkens! Desember! Måneden med adventskos, julekos, og ikke minst ultralyd! Som jeg gleder meg. Gruer meg også litt, tenk om de ser at lille ikke er frisk. Frisk eller ikke, til oss er hun mer enn hjertelig velkommen Jeg vil bare ikke hun skal ha det vondt.
Det sies at 90% av alle bekymringer ikke vil bli noe av, og jeg pleier å ikke ta sorger på forskudd, men det er så veldig vanskelig nå. Det bunner nok bare i at jeg så innerlig vil at drømmen endelig skal oppfylles, og enda mer at Lykken er frisk. Mine bekymringer vil uansett ikke kunne endre eventuelle sykdommer hos Lykken. Den vil heller ikke hjelpe Lykken med å holde seg i magen i noen måneder til. Allikevel er de der. Bekymringene. Jeg må nok bare ha de også, helt til Lykken er ute av magen. Og da vil nok dagens bekymringer bytte plass med noen nye. Sånn er det bare, sånn vil det nok bare bli.
Håper alle har en fin dag der ute. Vi skal kose oss med hver vår kakaokopp og litt sjokolade.
søndag 20. november 2011
Lille, vakre jente...
Den siste halve uken har vi hatt huset fullt av koselig besøk. Det er så fantastisk herlig å ha besøk, men både katta og vi må innrømme at det er litt deilig med litt søndagsfred for oss selv igjen. Pus var spesielt skeptisk til minstemann som var på besøk. Enda godt pus velger å stikke av, fremfor å angripe...
Ukene som kommer vil bli fyllt med skole og jobbing, samt litt babygrowing, men jeg håper å få tid til litt blogging igjen innimellom.
Dumpet over en hjemmeside idag, og nå har jeg jammen glemt hvordan jeg fant den, men det spiller heller egentlig ingen rolle. For mens noen er ute etter å sanke sympatistemmer til stortingsvalg om to år (les her), så er det andre som faktisk erfarer livet, slik livet er. Livet innebærer både sorger og gleder, noe også førstnevnte historie fint uttrykker. Men jeg ser forskjell på ekte sorg og ekte gleder. Har vel opplevd litt av begge selv.
Når det er sagt, så kan også jeg bli uendelig glad for at det endelig kommer litt snø, for i samme øyeblikk forbanne den aldri så litegranne. Nei, er ikke snurten av snø her enda, men dere ser tegninga.
Så kommer vi til en type ekte glede. Å vente barn. Å vente barn nummer fire! Så kan man møte en stor sorg, med at lille i magen er sykt. Alvorlig sykt. Såpass sykt at gjennomsnittlig levetid, om man overlever fødsel er 8,5 dager. Sorgen man finner i helsevesenets manglende empati, men gleden over at helsevesenet også har gode sider.
Men selv i en sånn situasjon finner en glede. Glede over hver dag lille holder seg i magen. Og etter fødsel: Gleder over hvert minutt, hvert sekund man fikk med lille.
Etter døden inntreffer, så finner man kanskje også glede i alle gode minner. Bilder. Filmer.
Jeg ble hvertfall ufattelig rørt av å lese historien om livet til lille Evy Kristine. Tårefabrikken gikk for mull maskin. Litt godt å se foreldrenes ståpåvilje, men det skulle strengt tatt ikke vært nødvendig synes jeg. I verdens beste land skal en ikke kjempe for å få lov å føde barnet sitt. Rett til å få senabort om barnet er så sykt skal ikke snus til å bli aborttvang! Det virker det nesten som disse foreldrene hos leger og eksperter på enkelte sykehs har vært utsatt for nettopp aborttvang. Hvertfall forsøk på sånn tvang.
Men nå skal jeg ikke si mer. Lag dere heller en kopp te/kakao og les historien selv. Gå bare inn her, så får dere alt.
Så kan dere jo gjette hva jeg tenker om triste Siv Jensen.
Ukene som kommer vil bli fyllt med skole og jobbing, samt litt babygrowing, men jeg håper å få tid til litt blogging igjen innimellom.
Dumpet over en hjemmeside idag, og nå har jeg jammen glemt hvordan jeg fant den, men det spiller heller egentlig ingen rolle. For mens noen er ute etter å sanke sympatistemmer til stortingsvalg om to år (les her), så er det andre som faktisk erfarer livet, slik livet er. Livet innebærer både sorger og gleder, noe også førstnevnte historie fint uttrykker. Men jeg ser forskjell på ekte sorg og ekte gleder. Har vel opplevd litt av begge selv.
Når det er sagt, så kan også jeg bli uendelig glad for at det endelig kommer litt snø, for i samme øyeblikk forbanne den aldri så litegranne. Nei, er ikke snurten av snø her enda, men dere ser tegninga.
Så kommer vi til en type ekte glede. Å vente barn. Å vente barn nummer fire! Så kan man møte en stor sorg, med at lille i magen er sykt. Alvorlig sykt. Såpass sykt at gjennomsnittlig levetid, om man overlever fødsel er 8,5 dager. Sorgen man finner i helsevesenets manglende empati, men gleden over at helsevesenet også har gode sider.
Men selv i en sånn situasjon finner en glede. Glede over hver dag lille holder seg i magen. Og etter fødsel: Gleder over hvert minutt, hvert sekund man fikk med lille.
Etter døden inntreffer, så finner man kanskje også glede i alle gode minner. Bilder. Filmer.
Jeg ble hvertfall ufattelig rørt av å lese historien om livet til lille Evy Kristine. Tårefabrikken gikk for mull maskin. Litt godt å se foreldrenes ståpåvilje, men det skulle strengt tatt ikke vært nødvendig synes jeg. I verdens beste land skal en ikke kjempe for å få lov å føde barnet sitt. Rett til å få senabort om barnet er så sykt skal ikke snus til å bli aborttvang! Det virker det nesten som disse foreldrene hos leger og eksperter på enkelte sykehs har vært utsatt for nettopp aborttvang. Hvertfall forsøk på sånn tvang.
Men nå skal jeg ikke si mer. Lag dere heller en kopp te/kakao og les historien selv. Gå bare inn her, så får dere alt.
Så kan dere jo gjette hva jeg tenker om triste Siv Jensen.
torsdag 17. november 2011
Mareritt!
Nå er jeg så lei.
Ei uke, hver natt, har jeg drømt at jeg har mistet lille gullet i magen. Ikke samme drømmen, nei, det er utrolig mange måter å miste et barn på, om man skal tro drømmene mine.
Jeg våkner livredd, og sliter litt med å finne søvnen igjen.
Jeg husker for noen år siden, det var vel kanskje før vi begynte å tenke tanken om barn og det. Da hadde jeg en rar drøm da! Tjukk som en blåhval kom jeg på føden, klar til å trykke. Ut kom ei geit. Fullvoksen, med horn og alt.
Jeg vil heller oppleve den drømmen enn alle drømmene jeg har hatt denne siste uken. Hadde sikkert måttet amputert alt fra navlen og ned, men heller det enn å miste et etterlengtet lite barn.
Jeg kan ikke la meg selv tro at jeg er sanndrømt, men jammen skal jeg love at det er utrolig skummelt! Når jeg våkner må jeg bare kjenne etter om magen fremdeles er der. Hittil har den jo vært det, og jeg priser meg lykkelig for hver dag, hver uke som jeg ikke enser en bloddråpe.
Jeg har enda til gode å se noen som har fått så stor mage som meg så tidlig, forresten. Det sier mannen min også, og venninnene mine. Det er nesten så jeg tenker innimellom at det er to gull der inne, bare at den ene gjemte seg godt ved første ultralyden. Vel, jeg tviler jo egentlig, for det var jo en innvendig ultralyd, og makan til roting med proben har jeg ikke vært borti noen gang trur jeg...
Menmen, tar gjerne imot stor mage tidlig jeg, det er en fin påminner om hva vi går gjennom nå :-)
Ei uke, hver natt, har jeg drømt at jeg har mistet lille gullet i magen. Ikke samme drømmen, nei, det er utrolig mange måter å miste et barn på, om man skal tro drømmene mine.
Jeg våkner livredd, og sliter litt med å finne søvnen igjen.
Jeg husker for noen år siden, det var vel kanskje før vi begynte å tenke tanken om barn og det. Da hadde jeg en rar drøm da! Tjukk som en blåhval kom jeg på føden, klar til å trykke. Ut kom ei geit. Fullvoksen, med horn og alt.
Jeg vil heller oppleve den drømmen enn alle drømmene jeg har hatt denne siste uken. Hadde sikkert måttet amputert alt fra navlen og ned, men heller det enn å miste et etterlengtet lite barn.
Jeg kan ikke la meg selv tro at jeg er sanndrømt, men jammen skal jeg love at det er utrolig skummelt! Når jeg våkner må jeg bare kjenne etter om magen fremdeles er der. Hittil har den jo vært det, og jeg priser meg lykkelig for hver dag, hver uke som jeg ikke enser en bloddråpe.
Jeg har enda til gode å se noen som har fått så stor mage som meg så tidlig, forresten. Det sier mannen min også, og venninnene mine. Det er nesten så jeg tenker innimellom at det er to gull der inne, bare at den ene gjemte seg godt ved første ultralyden. Vel, jeg tviler jo egentlig, for det var jo en innvendig ultralyd, og makan til roting med proben har jeg ikke vært borti noen gang trur jeg...
Menmen, tar gjerne imot stor mage tidlig jeg, det er en fin påminner om hva vi går gjennom nå :-)
fredag 11. november 2011
Hva gjorde du 11.11.11 kl 11.11.11?
Jeg sov! Å GUD, så deilig det var! Eksamen er ferdig, og jeg har ikke mer pensum å pløye gjennom på en stund. Ikke for samme formål hvertfall. Jeg skrev armen av meg, nærmest, og måtte fysisk knekke opp fingrene når jeg var ferdig skrevet. Jeg er nok en som holder pennen for hardt, det er det ingen tvil om... Uansett, eksamen er skrevet, ferdig, og kan ikke endres på. Nå er det bare å vente på resultatet.
Jeg føler det gikk greit, men jeg har også sagt det før, og bare såvidt fått bestått...
Men en stk ferdig eksamen er veldig god grunn til å hvile kroppen. Det tar fremdeles energi å ha et voksende lite vidunder i magen. Jeg er generelt mer trøtt enn som ikke-gravid, men kjære vene, jeg sover gjerne jeg, så lenge dette går bra!
Åh, som jeg håper dette går bra!
Jeg føler det gikk greit, men jeg har også sagt det før, og bare såvidt fått bestått...
Men en stk ferdig eksamen er veldig god grunn til å hvile kroppen. Det tar fremdeles energi å ha et voksende lite vidunder i magen. Jeg er generelt mer trøtt enn som ikke-gravid, men kjære vene, jeg sover gjerne jeg, så lenge dette går bra!
Åh, som jeg håper dette går bra!
Abonner på:
Innlegg (Atom)