Alle dere flotte mennesker som har kommentert leamusa i magen (ref: forrige innlegg) sier at det nok er lille i magen.
Jeg dåner nesten av beundring for den lille mirakelbabyen vår. Tårene triller, jeg er så forelsket!
I løpet av helgen trur jeg jammen jeg skal finne frem et dikt som min mamma fant i avisen mens hun ventet meg. Hun klipte det ut av avisen, rammet det inn og hang det på kontoret sitt på jobben.
Håper bare jeg finner det på en ikke veldig lur plass.
Tenk at for bare litt over et halvt år siden, så var babyen i magen ingenting! Ingenting annet enn en herlig tanke og en fantastisk drøm. Vel, nå er jo ikke det ingenting, men hun var hvertfall ingenting fysisk... Hvordan skal det gå an liksom? Ja, jeg bare spør!
Helt herlig :)
SvarSlettMmmm, det er visst mulig! Det er jeg et levende bevis på...Bebreider meg selv så det holder, og er kjempesint, er brennsikker på at eggene mine er ubrukelige! Alle hormonene jeg har sprøytet inn i kroppen min føles så bortkasta.
SvarSlettSatser på at januar blir måneden hvor det store skal skje, og at vi har litt mer hell med oss da.Enda godt dere kommer igang igjen i januar, og da med en annen donor!
Vi lover at vi skal ta godt vare på hverandre :)
Tusen takk for omtanken og varmende ord, det betyr mye for oss! <3
Mange klemmer fra oss begge.
<3
SvarSlett