Ordinær ultralyd

Jeg er så dønn forelska i den lille spirevippen i magen. Det var så morsomt å endelig få se henne igår, at jeg glemte helt å grine. Ble bare fascinert over at det faktisk er mulig alt sammen...

En ting er jo en "naturlig" befruktelse. Det er jo sånn vi er skapt for å kunne formere oss, og burde ikke være rart. Men det er det!

En annen ting er at det går an å ta medisiner for å få ut egg, plante eggene med sædceller fra en mann, og sette det inn igjen. Noen ganger funker det, ofte ikke. Hos meg funket det ikke, selv om jeg hadde mest trua på de ferske eggene.

En TREDJE ting er når resterende egg blir fryst ned i flytende nitrogen, i den hensikt å kunne tines opp igjen for å bli satt inn og vokse til en baby. Jeg hadde ALDRI trodd det skulle kunne gå an, selv om jeg har lest at det går an, og at det er mer eller mindre like stor sannsynlighet for at dette skal funke som at innsetting av ferske egg skal funke.
Vel, jeg hadde absolutt ikke trua, så selv om mannen visste hvilken dag det var innsett, så glemte jeg helt å si klokkeslettet, og å spørre om han ville være med. Det hadde han helt sikkert hatt lyst til, men han spurte heller ikke selv, så hele greia ble liksom glemt.

Det var da jeg ble gravid. Uten mannen min, men med tre andre damer i rommet. Det var en onsdag, og det var 16 uker siden igår. Jeg fikk se den lille kjøttkaka på skjermen, og tenkte til tross for at trua ikke var der, men av en eller annen grunn at det jo var ei jente!
Hu beit seg fast, sta som et esel, helt sikkert! Den ene positive testen etter den andre lyste fremfor meg, den første allerede på kvelden en uke etter innsett. Jeg fattet det ikke. Kunne ikke skjønne det. Men du og du, så glad jeg var!
Kvalmen kom og gikk, men ingenting av det lille jeg fikk ned kom i retur. Trøttheten kom og gikk aldri på noe som føltes som evigheter. Energien er der fremdeles ikke, men nå har jeg heller ikke helt tro på at den skal bli helt på topp med det første.
Magen begynte å vise seg frem, og det tok faktisk ikke mange ukene før buksene mine var ubehagelige å gå med, så jeg gikk til innkjøp av gravidbukser. Må da være den beste oppfinnelsen i verden, vel??
Dagene, og ukene gikk, og ENDELIG dumpet det et brev ned i postkassen om time til ordinær ultralyd! onsdag 14. desember.

Det var igår det!

Skalv som en gris når vi satt i gangen og ventet. Kom endelig inn, og en hyggelig jordmor møtte oss. Litt prat og utveksling av papirer, før jeg endelig fikk legge meg på benken.

Hun kjente på magen min, og uttrykte "Åj, såpass, ja!". Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og var for spent til å spørre, men tenkte etterpå at jeg en eller annen plass har lest at livmoren er ved navelen ca. i uke 20. Livmoren min er såvidt over navelen nå, i uke 18.

SPLÆTT, der kom geleen på, og hun tok proben (er det egentlig det det heter??) mot magen. Så med en gang at det var liv laga der inne, for ikke snakk om lillesprell skulle ligge i ro! Hit og dit og frem og tilbake hele tiden. Morsomt å se bevegelser på skjermen samtidig som jeg kjenner de i magen!

Jordmor sjekket hjernen. Den så fin ut, hun pekte på lillehjernen til oss, den så ut som et 8-tall, noe den skulle. Hun telte to nyrer, 4 hjertekamre, en full urinblære, en fin ryggrad, 5 fingre på begge hender og normal mengde fostervann.
Flere ganger kommenterte hun de lange beina hennes, hehe, måtte nesten le. Det ligger på en måte i familien min det der ;-) Når vi nærmet oss slutten på hele seansen, så spurte hun om vi ville vite kjønnet. Jeg sa ja, og hun sarte helt kontant: JENTE. Jeg lo litt, og sa til mannen "Hva sa jeg??". Han bare smilte. Han var nok litt satt ut sjøl, stakkar!

Ettermiddagen og kvelden gikk med til å studere bildene. Ble om mulig enda mer forelska i lille vidunderet vårt. Fikk faktisk med to 3D bilder også, og det ser virkelig ut som hun smiler på de, der hu ligger med armer og bein i alle retninger. Mannen sa det helt sikkert var fordi hun endelig har fått varmen i kroppen etter å ha vært nedfryst hele sommeren. For det er jo klart at det er en type frost som ikke går bort med det første! ;-)

Om det å bli gravid på naturlig vis er et mirakel, så er dette et ti ganger større mirakel i mine øyne! Og det var utrolig herlig å endelig få hilse på henne!

Nå gleder jeg meg bare til å få holde henne i armene mine, men hun skal få lov å være i magen en god stund til. Best for henne det, og best for mams og paps også.