Årets siste

Ja, jeg er jo så flink å skrive her for tiden. Det går i ett, med selskap etter selskap, og omtrent like masse niesekos. Hvor heldig går det egentlig an å bli? En niese, en nevø og en liten herlighet i magen... Alt i løpet av halvannet år! Ja, for den eldste av tantebarna runder straks året.

Jeg trur lille frøet i magen har tenkt seg ut gjennom magehuden, forresten. Hun banker og slår i ett kjør, trur ikke det er lenge til det går hull på huden. Vel, jeg håper bare jeg slipper flere hull i magen, det holder med blindtarmsarr og lapraskopiarr. Jeg vil heller ha litt arrdannelse der solen aldri skinner så voldsomt uansett. Ikke alle får det heller... Jeg vil virkelig føde "vanlig". Epidural eller ikke? Den problemstillingen vil jeg ikke ta den dag idag. Vil jo helst klare det uten bedøvelse, men aner jo virkelig ikke hva jeg går til, så hva skal jeg på nåværende tidspunkt da ta utgangspunkt i? Kanskje får jeg ikke velge selv engang, ikke vet jeg.
min jordmor-tante sier at de fleste barn og mødre har det best med en vaginal fødsel, og rekonvalenstiden er mye kortere enn ved et keisersnitt. Samtidig, sier hun, så er det himla greit med en nødutgang! Kan vel ikke annet enn å si meg enig. Etter alt jeg har lest nå av faglitteratur når det kommer til keisersnitt, så er det jo utrolig mange flere risikofaktorer med et keisersnitt enn ved en vaginal fødsel, og bare det skremmer meg litt. Får meg til å tenke at kanskje uvitenhet er grunnen til at mange så gjerne heller ønsker keisersnitt enn en vaginal fødsel? Om de er godt nok informert, så undres jeg virkelig over hva som gjør at de fremdeles ønsker keisersnitt. Alle har sikkert sine grunner, gode grunner, men når jeg hører det er fordi de er redd smerten ved en vaginal fødsel, så undres jeg veldig. Det begrunner jeg med at et keisersnitt faktisk er et ganske stort inngrep, gjennom mange lag av forskjellig vev, før man kommer til barnet. Mange tenker kanskje ikke over dette, ettersom man som regel ikke er i narkose underveis? Vel, i alle fall vil jo dette føre til at det er like mange lag som skal heles, som de som skjæres i. man får gjerne ikke lov å løfte mer enn barnets vekt en viss tid etter barnet er født. Tiden etter en operasjon kan også medføre mange smerter, som man kanskje ikke var klar over på forhånd. Og barnet... ved en vaginal fødsel får barnet et press på seg som får hjertet og lunger til å fungere som de skal på utsiden. Dette presset kommer ikke ved keisersnitt, og det kan derfor ta litt lenger tid før barnet har toppskår på Apgarskalaen.

Jeg vil ikke dette skal være noe skremselspropaganda. Jeg kjenner mange som har gått gjennom keisersnitt, og som aldri ville valgt noe annet - om de kunne. For det har jo gått bra! Og som regel, så gjør det jo også det. Aller oftest, så går det bra, heldigvis. JEG velger allikevel å se på keisersnitt som en nødutgang - hverken mer eller mindre. (Nå, etter jeg har skrevet alt dette, så trur jeg jammen jeg har skrevet et lignende innlegg tidligere. Det får så være. Fantasien kan ikke være helt på topp helt i slutten av et langt år)