Når man jobber i helsevesenet hender det jo at man møter døden.
For meg blir det aldri en vane, aldri en rutine, og aldri gøy. Det er virkelig den delen av mitt yrke jeg absolutt ikke liker i det hele tatt. Heldigvis har det for min del vært lenge mellom hver gang.
Denne uken har jeg vært med i stell av en død person. Det er noe jeg aldri kan venne meg til, og jeg gruer meg i forkant hver eneste gang.
Ekstra spesielt ble det jo av at lillemor i magen sprella noe helt sinnsykt mens vi holdt på med stellet av den døde.
Kontrastenes verden, det er der vi er!
Det er noe jeg aldri opplevde som lærling, men skulle på en måte ønske at jeg hadde fått være med på det en gang. Bare for å se hvordan det føles og er, mange sier det er naturlig for de, i og med at de var så gamle, men allikevel.. Trist er det nok uansett, ble jo glad i disse eldre menneskene :)
SvarSlettFor meg blir en sånn oppgave aldri naturlig, uansett om pasienten er 65 eller 105 år gammel. Uansett hvor plaget pasienten var før døden kom. Jeg skjønner jo at det i mange tilfeller er det beste for pasienten, men det er en oppgave jeg aldri kan venne meg til. Heldigvis finnes det så mye annet fint i yrket mitt som veier opp mot disse oppgavene.
Slett