søndag 2. februar 2014

Forløpet

Forrige innlegg ble ganske kort. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om forløpet ved denne innsettingen, hvis noen skulle være interessert i det.

Når dagen for innsettingen var der var jeg spent. Lei av å prøve å lage barn på den måten, men allikevel spent. Jeg fikk se embryoet på skjermen, men det hadde ikke delt seg så mye som de tidligere embryoene, det var vel bare 8 eller 9 delt, mot de andre som har vært "kjøttkaker". Dvs, det aller første som ble satt inn når det var ferskt var vel også 8 eller 9 delt. De sier jo at det ikke skal ha noe å si, og jeg synes jeg kan tro på de. De hadde vel ikke satt det inn om de ikke hadde ment det var noe håp.
Jeg ventet en hel uke med å ta første testen. Ikke overraskende var det bare en strek som lyste opp. Det faktum at jeg testet positivt en uke etter innsetting med Hjertegullet ødelegger nok en del for meg med denne testingen, og hodet mitt lager dette til en større berg og dalbane enn det egentlig er.
dag 8 eller 9 etter innsetting ser jeg for første gang en aldri så svak strek, og forhåpningene stiger i taket. Humøret er da på topp, og verden er et bra sted å være. Neste test var like blendahvit som den første, og jeg deiser ned i kjelleren igjen. Enn å ødelegge sånn for seg selv?? To dager før blodprøve får jeg igjen en svak, svak strek, og forhåpningene stiger igjen. Men, jeg gir meg jo ikke med testingen, og blendahvit lyser atter mot meg igjen. Er det mulig? Enn om jeg bare kunne ventet til blodprøven og drite i disse tisseprøvene??
Dagen for blodprøven kommer, og tiden å vente på svar er lang... De ringer jo aldri tilbake! Til slutt ringer jeg, og de beklagde, men de hadde hatt det veldig travelt denne dagen. Vel, vel, hun skulle ringe  meg opp igjen når hun hadde fått sjekket svaret. HcG lå på under 5, så det var altså veldig negativt. Jeg datt ned i kjelleren, og har egentlig vært der siden.
Jeg er sliten i hodet, har et tankekjør uten like, får ikke sove om natten og livet er nå egentlig ikke helt fantastisk. Energien strekker ikke til, noe som påvirker min følelse som mamma til Hjertegullet. Det er det verste.

Jeg tror kroppen min trenger en pause nå, og jeg VET at familien min trenger en pause nå.

3 kommentarer:

  1. Å, kjære fine deg <3 Det er så urettferdig at det skal være så forbaska vanskelig å bli gravid! Det gjør meg faktisk litt sint... Jeg forstår godt at du (og familien) trenger en liten pause nå. Nettopp pga de følelsene du beskriver her, gjør meg i tvil om vi skal sette i gang med søskenforsøk.
    På en måte så vil vi så gjerne at Lillegutt skal bli storebror, men så på en annen måte så vet jeg ikke om jeg orker de psykiske påkjenningene det er å gå gjennom et forsøk. Jeg er blitt litt frynsete i kantene etter at han kom skjønner du.

    Jeg sender avgårde en klem til deg, og så håper jeg vi sees når du er klar for en sammenkomst <3 Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk kjære du! <3
      Jeg er klar for å treffes når som helst jeg, så lenge det ikke kræsjer med jobb og sånt ;-)

      Slett
  2. Trist å lese, vet hvordan det føles:( Jeg fikk negativ test denne uken jeg også:o( Har dere lagt noen planer for videre forløp? Vi må også igjennom prøverør grunnet dårlig spermier hos mannen. Hvis du vil følge bloggen min er du velkommen : livetsutfordringer2.blogg.no

    SvarSlett