Tikk takk

Da er ventemodus inntatt.
Men hvordan venter man egentlig på noe man er sikker på ikke eksisterer?
Jeg bestemte meg så seint som imorges. Ringte jobben, sa jeg var syk. Tok turen på KK for å ta blodprøve. Nå venter jeg på svar. Negativt svar. Har ingen forventninger om noe annet. Jeg har så lite forventninger at jeg ikke engang har brukt medisinene siden igårmorges. Litt vemodig, men også litt deilig.

Vi har nå ett embryo igjen på frys. Vi ønsker å bruke dette også, så fort det lar seg gjøre. I papirene fra KK står det at man skal vente minst to måneder før man kan begynne på nytt. Blir det barn av det, så sier vi oss fornøyd med familien, og skal jammen være glad for to fine skatter. Blir det ikke noe av det heller skal vi (jeg) ta en skikkelig runde i tenkeboksen. Veie for og imot en ny runde eller stopp.

Uansett har vi jo verdens skjønneste jente, og vi har vært sinnsykt heldige som har fått henne! Hun er stort sett blid og fornøyd, men med et temperament som svinger fra det ene sekund til det andre. Etter barnehagestart har hun også begynt både med slåing og biting. Det er vi ikke akkurat helt glad for, og slår hardt ned på det, men det er nok som så mye annet en fase. Hun sover stort sett godt om natten, men våkner nå innimellom uten dyna si som hun ikke klarer å få over seg igjen halvveis i søvne. Så fort hun får dyna over seg igjen snorker hun stort. Hun er så skjønn når hun sover. Ja, ellers og altså, men det er noe med bildet av et sovende barn. Når det i tillegg er ens eget barn, er det noe som virkelig rører ved hjerterota. Samtidig er hun en virkelig solstråle når vi vekker henne om morgenen og spør om vi skal gå ned i barnehagen. På null komma niks står hun i senga og kaster smokken langt vekk. Det er så godt å vite at hun har det bra i barnehagen.
Språket er på fremad mars, og et par to-ords setninger har hun allerede i boks. Trenger jeg si at jeg er himmelsk stolt av vårt lille, men etterhvert store Hjertegull?