Fra å være håpløst fortvila over gårdagen begynner jeg nå å se fremover. Fremdeles fortvila, men håpet tar gradvis større plass i hjertet. Og hodet. Jeg kan bare ikke gi opp håpet om at den siste eskimoen gir oss et lillesøsken. Hjertegullet var jo også en eskimo! Hvorvidt vi eventuelt går på en ny runde med sprøyter, uttak og alt det om det ikke funker har vi fremdeles ikke bestemt, det får vi ta da. Det er ingen hemmelighet at det er en påkjenning både fysisk og psykisk å gå gjennom en sånn runde. Uansett, mannen sier det får bli helt opp til meg. Han sier det hadde vært veldig fint med småsøsken til Hjertegullet, men at han også er fornøyd med at vi faktisk har henne. Tanken bak er nok god, og jeg er helt enig med han, men jeg synes det er en vanskelig avgjørelse å ta alene. Hvorvidt jeg får støtte enten jeg velger det ene eller det andre, det vet jeg at jeg får.
I første omgang får vi glede oss over at vi har hatt Hjertegullet hos oss i ca. halvannet år, og håpe at 2014 vil gi henne en søster eller bror.
Krysser alt jeg har fot at det fester seg neste runde <3 Har noen eskimoer jeg også, men må få meg fast jobb før vi setter i gang. Men jeg er ikke i tvil, selv om det var en stor påkjenning med alle uttakene og all medisinen så kommer jeg nok til gjøre det igjen. Vil at lillegullet skal få seg søsken.. Lykke til i neste runde, jeg heier på dere =)
SvarSlett