Unntakstilstand.

Jeg har i helgen hatt masse tid til å skrive lange, og i den store sammenheng, ubetydelige blogginnlegg. Men jeg har ikke gjort det. Tankene er som hos mange, mange andre helt andre steder enn på bloggen, nemlig i regjeringskvartalet, og spesielt på Utøya. Fine, koselige Utøya. Har aldri vært der selv, men utifra tv-bilder, så er det ikke vanskelig å forstå at det er akkurat Utøya som er arenaen når mange hundre unge, lovende politikere drar på sommerleir. Jeg håper av hele mitt hjerte at de(re) klarer å gjenerobre Utøya som vennskapets plass. Der AUF-familien møtes, og vennskapsbånd knyttes, langt inn i de sene nattetimer.
Alt det fine som blir sagt om landet vårt, av betydningsfulle mennesker i det store, vide utland. Vi er heldige. Utrolig heldige, som fikk akkurat denne plassen å komme til når vi ble født. Jeg trur også mange av de som bor i landet vårt, men som ikke er født her synes de er heldige som kom akkurat hit til vakre Norge, når de ser hvordan vi holder sammen i tunge stunder. Vel, jeg håper  hvertfall at de synes det. Vi er hvertfall heldige som har fått de til oss.
De siste dagene har gått med til tenking. Tenking, grubling. En kan bli syk av mindre. Hvor tilfeldig alt er... Jeg har egentlig villet tro at sjebnen spiller en stor rolle når det kommer til hvordan livene våre vil bli. Etter denne helgen er jeg derimot ikke så sikker lenger, og jeg heller nå mot tilfeldigheter.
Hvert eneste individ som måtte gi tapt for de to hendelsene er historier. Gode historier. Sterke historier. Jeg føler det ikke bare er sorg som preger oss for tiden. Det er heder og ære. Glede for at disse menneskene har vært til. Honnør for at de nå ikke lenger er blant oss. Ungdomspolitikerjuvelene som var i ferd med å bli slipt til de blankeste diamanter.
Jeg gruer meg til navnene på alle de omkomne blir offentliggjort. Men det skal bli litt godt også, på en måte. Å få et ansikt til alle tallene som er så vanskelig å forholde seg til. Det vil kanskje gjøre hele situasjonen så mye mer dramatisk og vanskelig, men det vil allikevel gi svar.
Var i fakkeltoget i Bergen ikveld, og ble overveldet over hvordan den blå steinen så ut. Jeg trudde kun det var satt lys og blomster oppå den, men det som viste seg var at hele steinen er borte. Borte blant blomster, kort, lys og flagg. Slik så den ut gjennom eget kamera:




Er ikke dette bare fantastisk? Jeg trur virkelig at vår lille nasjon kommer sterkere fra dette. Fattigere, men sterkere.
Ha en fredfull natt, alle sammen. 
Edit: Hvordan kunne jeg? Hvordan kunne jeg glemme at dette like mye som sørging er den største glede for alle som faktisk kom unna hendelsene med livet - og motet - i behold! Unnskyld, alle sammen, dere er jo selvfølgelig også med i tankene mine, det skal dere vite!