Insomnia

Tankene er som sagt så mange. Når mørket faller på og sengen kaller, ja, da formerer de seg. Og tankene er like mørke som natten noen ganger. Vil vi aldri lykkes? Hva skal jeg gjøre med livet mitt om vi ikke lykkes? Enn om vi aldri blir foreldre, hva da?
Jeg har så lenge jeg kan huske gledet meg til å bli voksen. Betale regninger, få barn, bygge hus (jepp, jeg hadde tenkt å være med å bygge selv ja)! Det viser seg jo: Regninger er noe dritt. Få barn var visst ikke så lett. Bygge hus? Vel, bor ganske greit nå uten altfor mye lån, så dette passer oss best nå, når jeg også går skole. Dessuten ser det ikke helt ut til at vi klarer å bli enig i hvor vi vil bosette oss. Øst i landet, vest i landet eller i trivelige trøndelag. Men, vi har enda noen år igjen til å bestemme oss der.
Og nå kommer flere tanker som i nattens mørke og stillhet er skumle i mitt hode. Når regningene er betalt, barna er i et egenbygd hus. Hva skjer da? Er det da man skal jobbe mens man venter på å bli gammel? Hva så når en blir pensjonist? Skal en da gå hjemme i kanskje 20 år å vente på døden? Guri land og rike, jeg håper jeg snart blir mamma, gjerne til flere, sånn at jeg også kan ha et håp om barnebarn. Men er ikke dette egentlig en ganske egoistisk tankegang? Jo, hadde noen fortalt meg om de hadde sånne tanker, så hadde jeg utvilsomt ment det. Men, nå er jo saken sånn at jeg føler jo disse følelsene selv, og det føles mer som en slags forsvarsmekanisme.
Så, til syvende og sist trur jeg at jeg skal være glad for at jeg slipper å leve på trygd. Det ville (for meg, trur jeg) føles som en eviglang pensjonisttid, og nettopp pga de tankene jeg har fortalt om tidligere her, så er ikke akkurat pensjonisttiden den tiden i livet jeg gleder meg mest til. Dette vil kanskje forandre seg, men jeg er uansett glad jeg slipper å måtte leve av trygd.
Dette ble et rotete, tankefullt innlegg, akkurat sånn det er i hodet mitt ikveld. Jeg håper jeg får bukt med tankene mine om vi skulle være så heldige å få barn. De er ikke destruktive på den måten at jeg vil skade meg selv eller andre, men de er destruktive med tanke på hvordan hodet mitt fungerer. Burde gjerne søke hjelp, men er jo også for stolt for dette. Skal klare alt selv (derav også husbygging). Jaja, en får se hvor langt en kommer. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg opp om tankene mine, jeg vet jeg kan snakke med han om alt, og det gjør jeg. Han vet at det kanskje kommer en tid at jeg trenger profesjonell hjelp. Og det er godt at han vet.
Inntil videre er donaldpocket fra min manns barndom min sovemedisin (om mannen har sovnet når jeg legger meg, vel og merke;-)). Av og til litt sudoku, men da trur jeg at jeg bruker for mange hjerneceller, for det hender det har litt motsatt effekt.
Jaja, sånn går no dagan her i huset. Håper snart at noe skjer, slik at jeg kan få en skikkelig god natts søvn igjen, fra jeg legger meg til jeg står opp. Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å sove utover formiddagen til langt på dag, fordi jeg sliter med å få sove om kvelden og natten, men så lenge jeg får sove før eller senere, så har jeg vel igrunn ingen grunn til å klage. Det har jeg vel igrunn ikke på noe område, jeg har det jo så bra en kan ha det, og jeg setter stor pris på alt og alle rundt meg. Alle venner, familie; de betyr så mye mer enn ord kan si. Det er bare det, at i perioder er det veldig vanskelig for hodet mitt å skjønne det, så jeg prøver å si det til de,så ofte jeg kan, uten at det blir for ofte - og dermed overfladisk.
Imorgen blir det fårikål til middag! WOHOO! Har faktisk ikke spist det så langt enda denne sesongen, og nå går den vel mot hell trur jeg. Så da er det bare å glede seg til neste høst og enda mer fårikål. Det er jo så godt! Men må nok legge tunge lodd i hjørnene på dyna (vi har dobeltdyne), sånn at den ikke blafrer av i løpet av natten. Mannen i huset er litt var i magen mot denne kålen ;-)

God natt, sov godt, og itte la sengedyra klype døkk i ræva!