Livet som en prøver

Ja, for det er prøvere vi er i ferd med å bli. I 2 år prøvde vi på egenhånd, det siste året har vi fått litt drahjelp. Hva snakker jeg om? Å få barn!
Det er ikke alltid slik at ting blir som man ønsker når det kommer til å få barn. Noen blir gravid selv om de bruker prevensjon, andre blir ikke gravid uten prevensjon. Noen blir gravid bak et skjul langs en vei, med en mer eller mindre tilfeldig partner, andre ikke.
Det siste gjelder oss. Vi blir ikke gravid! Når vi dette siste året som har gått søkte legehjelp mot vår barnløshet, så ble liksom noe av det mest private og intime mellom min mann og meg ikke lenger så privat og intimt. Vi hadde ikke tenkt å si noe vi, før det var gått 12 uker inn i svangerskapet... Nå vet mange...
Mannen min har tatt flere sædprøver, og de er i nederste grense av hva som er normalt. Jeg har tatt utallige blodprøver (aner ikke hvilke engang), mange GU prøver, UL screening av eggstokker og livmor, og det siste var en lapraskopi, slik at de kunne se om egglederne mine var slik de skulle. Det er litt urettferdig, alt mannen trenger å gjøre er å få orgasme for å teste seg, mens jeg må gjennom alle mulige undersøkelser... hehe :-)
Etter disse testene, så har de hvertfall kommet til den konklusjonen at det ikke er meg det er noe galt med, men at mannen min sin litt svake resultater på sine "rett i koppen" prøver har vært grunnen til at vi fremdeles ikke har blitt gravid. Dette har resultert i at legen som opererte meg skrev ut resept på Pergotime (R), et eggløsningsstimulerende preparat for at svømmerne skal få flere målskiver... Holder nå på med 3dje kuren, men ingen resultater enda.
Legen skulle kalle oss inn til samtale denne våren, for å se hva som har skjedd med oss i mellomtiden. Har vi blitt gravid til da, så er det flott, men om ikke blir planen videre å diskutere prøverør.

Så kan man si: Det er da ingen menneskerett å få barn!
Det skulle en nesten tro, når en ser på alle disse mødrene som ble gravide "ved et uhell". "Det var ikke helt planlagt dette" hører jeg ofte. Tenker med meg sjøl at nei, det var nok ikke det. Klærne bare plutselig falt av, og mannens penis fant veien til damens vagina. Barna våre får hvertfall ALDRI høre at de ikke er planlagte, for det er de, nesten ned til minste detalj, og det lenge før de er unnfanget! Barna våre skal vokse opp i et trygt og godt hjem, uten fyll, stoff og bråk. Barna våre skal få all den hjelpen de kommer til å trenge! Barna våre skal få reise på ferie med oss, oppleve verden! Både den rike og fattige delen av verden! Vi skal gjøre alt i vår makt for at barna våre skal bli gode borgere i et fritt land!

Kanskje viser det seg at det ikke funker med prøverør heller for oss? Ja, for det er absolutt ingen garanti, det skal jeg love! Kanskje vi må velge adopsjon om vi virkelig vil bli foreldre? Vil det være verdt det? Det ville jo virkelig vært den beste måten å få barn på, om man skal tenke befolkning/overbefolkning på kloden vår. Det som da er synd er det svimlende prisen og den lange ventetiden. Det er absolutt ikke uvanlig å vente i flere år fra første intervju med barnevernet til man endelig får et barn til seg. Og det er heller ikke uvanlig å måtte betale 100.000 for en adopsjon, og da er det, slik jeg har forstått, ikke reisen inkluert! Nå er ikke prisen i kroner øre så viktig, for å få en drøm oppfyllt, men det er jammen ikke enkelt å samle opp slike summer me gryn heller!

Adopsjon vil i vårt tilfelle være langt frem i tid, om i det hele tatt. Først må vi se om vi kan komme oss gjennom dette, så vil tiden hjelpe oss med å finne ut av resten, hva som senere vil skje! Kanskje vi ender opp barnløse resten av livet. Jeg håper for all del ikke det, men det er det heller fint lite å gjøre med, om det skulle vise seg at det skulle bli vår skjebne.