Drømmen

Drømmen er så stor, tankene er så mange. Når blir det vår tur? BLIR det vår tur? Noen ganger har jeg så lyst å skru klokken litt frem, men så tenker jeg meg om og nei... Jeg vil ikke skru tiden frem... Vil ikke bli gammel! Ja, jeg er "bare" 25, men jeg kan med friskt minne huske at jeg somkanskje 15 åring så på en 25 åring og tenkte "Herregud, så mange rynker... Herregud så gammel!!" Og jeg kunne som 15 åring aldri i verden tenke meg at det gikk an å være 25 år og ikke ha barn (til tross for at mine egne foreldre var 27 og 30 når jeg, førstemann kom).
Og her sitter jeg selv. Med fast jobb. 100% i helsevesenet! Holder på med videreutdanning nå da, så har 50% permisjon, men de 50% venter på meg til jeg er ferdig. Altså, jeg har jobb, holder på med mer utdanning, har en mann jeg elsker over alt på jord. Jeg har hus og hage, stasjonsvogn og katt. Vi har to ekstra soverom, "barnerom" som vi kaller de. Men allikevel er jeg ikke voksen. Hvertfall ikke ifølge tankene mine som 15 åring. Fordi vi ikke har barn enda.

Tankene nå er "Skal jeg orke å få barn under utdannelsen?" Siden jeg går på skolen deltid, så er det over fire år. Det vil si at jeg er 29 når jeg en dag blir ferdig. Da er mannen min 34. Kanskje løpet vårt er kjørt innen da? Jeg trur vi aller helst bør hoppe i evt. prøverør nå, før det kan blii for sent. Når man først setter igang, så kan det jo også fort ta noen forsøk og år før man lykkes, og hvor gamle vil vi da evt være?

Det er ingen lett greie, men samtidig, så skal ikke slike ting være lett. En avgjørelse angående barn skal i mine øyne være veloverveid enten mot ene eller andre siden.

Men til dere som har barn: tenk to ganger når dere klager over hva som helst med svangerskapet eller barnet/barna å gjøre... Den du klager til kan selv være ufrivillig barnløs, og griner på innsiden når slikt blir sagt. Kanskje han/hun ville gitt alt for å bytte plass med deg, tross dine problemer?